Anne Lise Frøkedal er en stemme det har vært gøy å følge det siste drøye tiåret. Sammen med Frode Strømstad har hun levert briljant gitarpop gjennom I Was A King, og hennes tidligere band Harrys Gym leverte også noen gullkorn.
Flere andre prosjekter har det også, blitt men på sin to år gamle solodebut «Hold On Dreamer» sprengte Frøkedal pop/rock-rammene, og viste mange nye sider som artist. Plata strakk seg i mange retninger, men hadde kremlåter nok til å bli godt kjent med min platespiller.
Oppfølgeren «How We Made It» er også et svært variert album. Frøkedal har allikevel i stor grad vendt tilbake til fullt band-komp, og denne plata låter som en bedre fit for konsertformatet enn forgjengeren. Den smarte rockeren «I Don’t Care» innleder et album som kan sammenliknes med et besøk på en fornøyelsespark. Her er det nemlig mye gøy å velge i.
«Smart» er et ord som stadig dukker opp i hodet når jeg lytter til dette albumet. Anne Lise Frøkedal er heldigvis ikke for snart. Hun styrer bare – bevisst eller ikke – unna en del av popmusikkens kjedsommelige klisjéer.
Samtidig er det plenty iørefallende hooks som man ikke klarer å riste ut av hodet. Frøkedal skriver låter man kan nynne på, men ikke blir irriterte av.
Hennes kjølige, avmålte stemme er som skapt for gode, kontante melodilinjer. Men den kan også bli litt begrenset i og med at musikken har så mange fasetter, uten noe samlende konsept. Den lange, orgelbaserte «Hybel» er riktig nok en semi-instrumental godbit, mens to hardingfeler utgjør stemmen på den helt nydelige «Spinners».
På sitt beste fremstår Frøkedal som en moderne symbiose av George Harrison, John Cale og Elliott Smith. Hør bare det praktfulle tittelsporet. Bunnivået er høyt, så om hun i det hele tatt noen leverer «på sitt verste», er ikke dette noe som blør ut i offentligheten.
«How We Made It» flater riktig nok litt ut på tampen, og albumet ville tjent på at et par-tre av de tolv låtene blitt slanket bort. Sterk firer.
data-type="a" data-id="90880235">
