Det har vært snakk om denne skiva i et par år nå, og det begynte å spre seg en Chinese Democrazy-angst i systemet, at skiva mer var et rykte og en usannferdig myte, at vi nok hadde hørt siste knyst fra dette på alle måter forunderlige og fjonge powerpoporkesteret.

Heldigvis vet man innerst inne at The Yum Yums er noe av en evighetsmaskin som lever på siden av alt det andre, og at nytt materiale alltid vil komme. Det bare tok litt tid. Eller, masse tid. For plagsomt produktive har de aldri vært, hvilket er helt kult. Det ligger sågar i bandets DNA, at de alltid har vært noen notoriske surrebukker.

Husker en gang i mitt forrige liv, at jeg arrangerte en av mange konserter med dem, og Morten Henriksen på flyplassen kom på at han hadde glemt gitaren sin. Ser liksom for meg at det har hendt med Bruce Springsteen. Selv ikke den mest morrasteine Willie Nelson har klart det. Som om en stripper skulle glemme å ta med seg kroppen sin på jobb, som noen i følget lakonisk poengterte.

Kanskje er det hele en forutsetning for deres eksistens, at de får surre og sulle som de vil. Dessuten har bandet alltid representert fest, fyrverkeri og en perfekt, lydmalerisk backdrop til gøy, promiskuitet, moro, kjærleik og kos. Blir du i dårlig humør av The Yum Yums, er det du som har et problem, ikke bandet.

De er virkelig et av de rareste dyrene i Arken, Morten Henriksens evighetsprosjekt. Med unntak av et lite spretthopp inn i Det Store Popmaskineriet, plata «Sweet As Candy» kom ut på Universal, og ga dem Spellemannpris-nominasjon i kategorien rock (samme år som Turbos «Apocalypse Dudes» og Motorpsychos «Trust Us»), har de alltid svimlet rundt i undergrunnen, med spredte singelutgivelser på flere labler fra flere land enn de har krystet ut fullengdere.

Derfor er det vanskelig å kalle «For Those About to Pop» et comeback, da et comeback krever en slags offisiell oppløsning, og siden Morten Henriksen takk og lov ikke behersker talentet å oppløse seg selv, har vi nå kommet til bandets femte fullengder, etter over et kvart hundreår i den syndefulle powerpopens tjeneste. Resultatet er regelrett rørende.

Etter allerede å ha skrevet et tosifret antall låter som har «baby» i tittelen, vet vi at The Yum Yums aldri handler om å redde verden eller løfte moralske pekefingre. Snarere tvert imot viser de langfingeren til intellektualisert popkultur, og der smilet, latteren, kjønnsdriften, durgrepene og trangen til å feste alltid har stått i høysetet.

Men at noe er morsomt er ikke synonymt med at man ikke skal ta det på alvor. For dette er blodig moro, og det gjøre med en dyp kjærlighet til sjangeren. Låtene handler repeterende om det samme, og selv om frontfiguren og primus motor har blitt både far og bestefar (barnebarnet teller sågar opp 1-2-3-4 på «Let’s Go Crazy» siden oppstarten, evner han (på tross av/på grunn av) fortsatt å utvis eminent låtsnekring, og han har vel aldri gjort bedre enn denne gangen, iallfall ikke sammenhengende, over et helt album.

Mitt personlig ankepunkt mot The Yum Yums på plate har alltid vært at det blir for mye av det gode på én og samme gang. Selv om det er gøy med tyggis, softis og øl er det likevel begrenset hvor mye du klarer å absorbere, enn si svelge unna på kort tid, og derfor har jeg alltid likt dem best i singelformatet.

Denne gangen fremstår derimot låtene mer gjennomarbeidet (selv om jeg ser at det er et adjektiv som skurrer) enn tidligere, og føles mer slitesterke. De beste burde derfor også finne veien til sjutommersformatet. Da vil jeg i så fall ønske at den supercatchy «Summertime Pop» (som høres ut som om The Barracudas og The Ramones utøver gjensidig og kjærlig gladvold mot hverandre på stranda) og «Let’s Worry About Tomorrow» (en låt med et mollgrep, og som kunne vært på Joey Ramones’ svanesang).

Det er 14 låter på skiva, spredt over drøyt 40 minutter, og personlig kunne den gjerne vært økset ned til 10-11 åter og en halvtime. Men da kommer det sikkert noen og roper «Du synes sikkert det er for mye bøker på biblioteket også, du!». Og de vil unektelig ha et poeng. Nå, hut dere ut på turné. Og ta gjerne med dere instrumentene!