Tromsø-baserte Third Attempt, også kjent som Torje Fagertun Spilde, har de siste årene gjort seg godt bemerket i byen, både som velrennomert DJ og musikkprodusent. I forrige uke slapp 22-åringen sin andre fullengder, «World is Too Loud».

Etter en ambient og svevende intro sparkes albumet i gang med «Shift» og «Rotor», begge med hjelp fra gitarist Håkon Struve. Lydbildet her er organisk, lettbeint og småfunky.

Da snakker vi altså ikke funk av den basstunge, skitne og svette sorten, men mer i retning av den typen som kan forbindes med menyskjermer fra motorsport-spill fra slutten av 90-tallet. Det er akkurat passe generisk til å ikke bli direkte plagsomt, og gjør seg aller best i bakgrunnen.

Dette fortsetter også inn i «Rotor», der en snasen og småfrekk saksofon også finner veien inn lydbildet. Studioarbeidet er godt utført, men vi snakker ikke om banebrytende musikk. Dette er stort sett ting vi har hørt før, og sjangermessig minner det på mange måter om norsk, konsertvennlig elektronika fra begynnelsen av 2000-tallet, spesielt artister som Ugress og Ralph Myerz & The Jack Herren Band, bare uten partyfaktoren.

På «Transit» blir stemningen litt mer «housete», samtidig som tendenser av fjelljazz sniker seg inn i lydbildet. Med svulstige bølger av eterisk trompet blir det nesten umulig å ikke umiddelbart tenke på Nils Petter Molvær-utgivelser som «Khmer» og «Solid Ether». Denne stemningen forsetter også idet låta naturlig glir inn i den litt mer pianoinfuserte oppfølgeren «Ventil», hvor det også bys på mer jazzete saksofon-drodling.

På «Longing» droppes imidlertid ECM-tendensene til fordel for et mer minimalistisk, synth-basert og elektronisk uttrykk, mer i retning av den skotske elektronikaduoen (og nasjonalskatten) Boards of Canada. Denne musikalske helomvendingen varer også ut resten av spilletiden, og utgjør ubetvilelig den sterkeste halvparten av albumet.

Dette gjelder i høyeste grad deep-house-godbiten «Laika», som byr på noen av de aller øyeblikkene på skiva, rent lyttemessig. Her dras også pulsen litt opp, samtidig som et mektig og velkomponert lydlandskap skaper en intens og interessant lytteopplevelse. Avslutningssporet «Mortem» fortsetter også denne trenden, og gir skiva et elegant telemarknedslag.

«World is Too Loud» er bygd opp slik at låtene smyger seg naturlig inn i hverandre, og det er tydelig at Third Attempt har forsøkt å skape et album som burde høres sammenhengende. Dessverre føles det mer som to sammenslåtte EP-utgivelser enn et helstøpt album, hvor den første halvdelen oppleves som litt retningsløs.

Dette oppveies riktignok av albumets andre halvdel, hvor samtlige av albumets høydepunkt kommer på rekke og rad. Til tross for en litt vinglete åpning, gjør enkeltspor som «Laika» og «Mortem» at albumet likevel er verdt en nærmere lytt.