I Feedback-spalten Trippel Trumf vil Helge Skog og Egon Holstad presentere utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Den tunge, stygge, brutale og hyperaktive metalen – også kjent som den deiligste metalen – nådde en peak i overgangen fra 80- til 90-tallet.

Venom, Metallica, Slayer, Bathory, Celtic Frost og Napalm Death – alle disse, med flere, hadde allerede gjennom en årrekke naglet lettvektere og posører til metalkorset. Disse stygge stamfedrenes energi, fandenivoldskhet og reinspikka sinne var inspirerende som en neve fyrstikker i dynamittbutikken. Langt under overflata – hvor puddelrocken og synthpopen regjerte – kokte det av voldsomme og radikale uttrykk og ideer.

I overgangen mellom 80- og 90-tallet var alle disse ekstremitetene allikevel relativt ferske. Det var fortsatt mye møkk å grave ut av metalens ekstreme subsjangre. Det ble laget stadig større og styggere drittbomber. Disse sendte trassige tenåringer, fra alle verdenshjørner, i katapult ut av den kulturelle undergrunnen.

Her kommer våre venner i Bolt Thrower inn i bildet. Coventry-bandet hadde sin storhetstid i perioden engelske band var både relevante og nyskapende.

Kvintetten nyter derfor en vel fortjent kultstatus tre tiår senere, og deres «brumlebass i stridsvogn»-stil kjenner vi igjen i musikken til overraskende mange av nåtidens ferskinger på death metal-markedet.

Ett poeng er allikevel litt underkommunisert, siden Bolt Thrower fant en sti ned til sitt helt særegne metal-univers. I etterpåklokskapens lys knytter nemlig tre av bandets beste album sammen ekstremmetallens fortsatt relevante fenomener: Grindcore, death metal og doom.

De tre følgende platene er ikke offisielt noen trilogi, selv om en rekke ståltråder knytter dem sammen. Albumtroikaen er derimot et bilde på hvordan alt gikk fra fælt, via forferdelig til helt katastrofe – akkurat slik vi liker det.

BOLT THROWER «Realm of Chaos» (1989)

En Peel Sessions-EP og debutplata «In Battle There Is No Law» – begge utgitt i 1988 – besto av en rar, men tidvis kul, miks av grindcore, thrash og death metal. Bolt Thrower landet derimot på begge bein med oppfølgeren. «Realm of Chaos» er hvor bandet virkelig begynner å finne fotfeste i sitt eget, lille hjørne av ekstremmetallen.

Introen er temmelig corny, men viser at her er det noe i gjære. I de påfølgende 10 låtene spikkes det fram et tekstkonsept og musikalske våpen ingen andre har i arsenalet. Først og fremst de bælfeite riffene Gavin Ward og Barry Thomson gjorde til en spesialitet gjennom det påfølgende 90-tallet.

Soundet er tyngre, og bedre balansert enn på «In Battle …». Samtidig hører vi bakgrunnen bandet og produsent/platemogul/lurendreier Digby Pearson hadde i den engelske punk/hardcore-scenen ganske godt.

Platas visuelle inngangsport, albumcoveret, er derimot så lite punk man kan få det (en reutgivelse i 2017, som ikke er godkjent av bandet, har et annet cover). Tekstenes krigstema illustreres på sjeldent fargerikt vis. Bolt Thrower tok sin besettelse av krigsspillet Warhammer 40.000 helt ut, ved å låne coverdesignet fra produsenten Games Workshop.

Et band av brettspillfantaster, altså! Haha, man må bare takke metalsjangrene for å gi sånne komplette nørds et kreativt utløp og utstillingsvindu.

Etter å ha virket litt identitetsforvirra på debuten leiter vokalist Karl Willets på «Realm of Chaos» hardt i den kroppslige regionen der stemmebåndene møter magen. Der finner det blonde bøllefrøet det utrolig fete dødsgryntet han skal presse gjennom mikken resten av sin karriere.

33 år senere kan vi slå fast at «Realms of Chaos» var og er et unikt album, i stor grad fordi Bolt Thrower med klassisk ungdommelig energi og rause porsjoner forvirring utforsket nytt terreng. 16 måneder senere var det voldelige lurvelevenet mer fokusert. Da ga bandet nemlig ut …

BOLT THROWER «War Master» (1991)

Aaaaah. Plata der alt klaffer. Plata der Bolt Thrower blir konger (og i bassist og kvinnepioner Jo Bench attpåtil ei dronning) av britisk dødsmetall.

Her er blastbeats og arven fra punken tonet kraftig ned. Kjernen er death metal der brutaliteten ligger i det seige drivet, toppet med gitarer skarpe som bajonetter. I bunnen kjenner vi den overvektige rytmeseksjonen, som dampveivalser trynet ditt ned i bakken.

«War Master» er death metal-sjangerens slugger. Albumet er en konstant offensiv, der killer-låtene kommer og kommer. Man rekker aldri en pust bakken, før det 40 minutter lange slaget er avgjort.

«The Shreds of Sanity» låter som Godzilla trampende mot dommedag, og i det Black Sabbath-inspirerte tittelsporet er apokalypsen i full sving. «Cenotaph» plukker opp bazookaen fra krateret etter «World Eater» på «Realms of Chaos», med en rekke nakkeknekker-riff.

Denne gangen havnet bandet litt langt ut i fantasy-myra med platecoveret, som ser ut som en idé fra et nachspiel der Manowar og GWAR badet i mjød og metamfetamin, men eklektisk er det i alle fall.

I det purunge 1991 hadde progressive Morbid Angel og groove-baserte Obituary sørget for stor spennvidde i dødsmetallen som oset ut av Florida. Svenskene, med Entombed i spissen, erobret alle kontinenter med en råere, punkinspirert death metal.

Bolt Thrower hadde en vel så muskuløs stil som musikken fra USA og Skandinavia, og jeg mener «War Master» er den engelske skiva som holder seg aller best fra perioden da også britene var en kraft å regne med i ekstremmetallen. Her er det så mye riffsnadder at man ender opp med håret fullt av sikkel når det headbanges.

BOLT THROWER «The IVth Crusade» (1992)

Og når vi først ruller oss rundt i riff-salaten – for en måte å innlede et album. Tittelsporet i Bolt Throwers fjerde runde ut på slagmarka er bare stor musikk. I «Embers» ruller tanksen fra forløperens nevnte banger «Cenotaph» videre, bare med enda tyngre skyts.

På «The IVth Crusade» hadde nemlig bandet perfeksjonert uttrykket de i stor grad skulle videreføre på senere utgivelser. Lydbildet er overveldende massivt, men har tålt tidens tann langt bedre enn mye av den øvrige ny-digitale lyden som ødelegger for mye av musikken fra «CD-æraen».

I ’92 hadde britisk death metal blitt like stilmessig bredbeint, som stort. Mye av det folk i dag kaller death-doom stammer fra denne tidas engelske vollgraver, der tunge, saktegående greier fra forløpere som Autopsy, Celtic Frost og Saint Vitus ble ytterligere «ekstremifisert».

Men Paradise Lost hadde allerede plassert én fot i gothrocken, og der Anathema kunne bli i overkant pretensiøse bikket My Dying Bride ofte over i regelrett surking. Bolt Thrower låt derimot som en rambukk rett i magen, selv når de holdt like lav marsjfart som sine nevnte landsmenn.

«The IVth Crusade» vasker gulvet med det aller meste fra denne perioden på tampen av dødsmetallens gylne æra.

Bolt Thrower fortsatte å levere riffsterk brutalitet fram til sitt siste album «Those Once Loyal» i 2005, selv om kruttet i krigskonseptet ble litt fuktig gjennom årenes løp.

Engelskmennene – og kvinnen – nevnes for sjelden når ekstremmetallens storkanoner skal rulles ut i kåringer og lignende medaljeseremonier. Disse tre albumene holder definitivt stand 30 pluss år etter at kampropene runget ut over kloden for første gang. Så vil du ha krig – da skal du faen meg få det i ukas «trippel trumf».