Feedback dykker ned i musikkhistorien og vi tar for oss søskenkonstellasjoner i musikken. I forrige runde presenterte vi de beste søstrene, mens vi denne denne gangen gyvde løs på den litt mer utfordrende kategorien brødre, for det er vitterlig mange flere slike konstellasjoner.

Og for dem som lurer på hvor det blir av band med flere enn to søsken, og der det attpåtil er forskjellig kjønn: Slapp heeeelt av. Neste runde blir selvsagt med de beste familiebandene/orkestrene.

Det som uansett må heves over enhver tvil, om den noen gang har vært der, er at brødrepar i musikkens tjeneste har gitt oss mye pur magi, i vidt forskjellige sjanger.

Her er 25 utvalgte. Meat Puppets, The Undertones, Arcade Fire, Bad Brains, The Blasters, Devo, The Psychedelic Furs og en haug med andre får ha oss unnskyldt. Neste gang har vi dere med! Men ikke UB40. De får ikke ha oss unnskyldt. Ikke i det hele tatt.

Og sjekk ut den dritstilige spillelista (Spotify og Tidal) nederst i saken! 75 låter med bands of brothers, fra metal og country til urpunk, pop, boogie, metal, soul og rock’n’roll.

1. THE LOUVIN BROTHERS

De nesten skummelt samkjørte og prikkfrie harmoniene til brødreparet er noe av mest glassklare verden noensinne har hørt.

Brødrene var rav, hakke, kaklende sprutgærne kristenfundamentalister. Ikke av det asketisk dølle og beskjedne slaget, men av den svovelpredikerende, gudfryktige og alarmerende sorten, slik den kun finnes i Sørstatene, i dette tilfellet Henagar, Alabama. At bare den ene av dem «walked as he talked» får heller være.

Det er heller ikke så viktig. Det som er viktig er at brødrene var skoledannende gode (de debuterte helt tilbake i 1956, samme år som Elvis), og skulle yte enorm innflytelse på duetter og harmonier, helt fra The Everly Brothers og The Byrds og frem til i dag. Og, igjen: de harmoniene. Skiva «Satan Is Real» er en helt enorm klassiker som topper alle andre duettskiver som er gitt ut innen country, og der er det virkelig mye å ta av. Herregud og gode Gud, så gode de var.

2. THE EVERLY BROTHERS

Akkurat som The Louvin Brothers er denne duoen helt umulig ikke å ha med i en kåring som dette.

De er, helt udiskutabelt, en av de mest innflytelsesrike og, med rette, genierklærte duoer noensinne. Brødrene sang som om de var én organisme, så samstemt og perfekt at det nesten høres digitalt manipulert ut. Gjennom mange tiår formelig pøste de ut skiver (21 stykk) og singler (75 stykk), og med en haug nummer 1-hits.

De hadde en massiv påvirkningskraft innen både rock, country, folk, visesang og tilstøtende kategorier. La oss dessuten ile til med en sterk albumanbefaling, den helt eminente countryskiva «Roots» (1968), som dessverre ikke ble en kommersiell suksess, men som burde blitt det, og som i dag som bør eies av alle.

Når The Beatles, The Byrds og Simon & Garfunkel oppgir deg som essensiell inspirasjonskilde, har du mest sannsynlig gjort noe veldig rett.

3. THE KINKS

Tekstene var ofte syrlige, satiriske bomber, og uttrykket «brødrekjærlighet» blir nesten ironisk i tilfellet Ray og Dave Davies. På tross av (og kanskje litt på grunn av) et forhold med mer friksjon enn en bremsesporfestival, klarte heldigvis brødrene fra London å fyre løs flere av 60-tallets beste rock-knallerter.

Hjernen Ray og hans jypling-sidekick med gitartalentet pushet hverandre inn i en storm av kreativitet og destruktivitet som var overraskende produktiv og langvarig. The Kinks har noen udødelige slagere på samvittigheten, men er fortsatt et merkelig undervurdert albumband.

4. THE STOOGES

Asheton-brødrene Scott og Ron var, sammen med Iggy, med i begge utgavene av verdens beste rock’n’roll-band. På den selvtitulerte debuten, samt oppfølgeren «Fun House», spilte de henholdsvis trommer og gitar, mens storebror Ron ble plassert på bass da James Williamson kom inn på gitar til «Raw Power»-skiva.

Dessverre ble bassen til Ron helt bortprodusert her, for de liveopptakene som er med brødrene som rytmeseksjon er noe av det beste som er foreviget av rock, og som Iggy selv har sagt mange ganger: Det er kun kjemien mellom to brødre som kunne skapt dette monsteret av en rytmeseksjon. Og ved Zevs, som de spilte, ikke bare samstemt og kult, for det var heller ingen andre - i hele verden - som hørtes skumlere eller tøffere ut enn The Ashetons.

5. AC/DC

Om noen skal kunne kalles «Brødrene Gitar», er det Malcolm og Angus Young. Samspillet mellom disse to tassene var så tett og eksplosivt, at australierne får de fleste andre rytme/sologitar-konstellasjoner til å låte som om de har mistet balansen, og spiller med oppvaskhansker på nevene.

Storebror Malcolm sto bak, trampet hull i gulvet med høyrefoten, og banket ut riff i tordenskrall-kategorien. I front stjal den menneskelige sprettballen Angus showet, med de mest elektriske soloene i rockhistorien.

6. THE JESUS AND MARY CHAIN

Det skotske bandet er jo de to Reid-brødrene, Jim og William. Mens andre medlemmer har kommet og gått, forlatt og blitt sparket, har bandet bestått, dog ikke helt uten at brødrene har latt søskenkjærlighetens forviklingar prege stemningen i bandbussen nå og da.

Selv da de sparket alt av andre medlemmer etter andreskiva, fortsatte de alene under Jesus-banneret, og for å slippe å ha med noen andre å gjøre, ble det kjøpt inn en trommemaskin. Men de to alene kunne være krevende nok.

«After each tour we wanted to kill each other, and after the final tour we tried», sa vokalist Jim i et intervju da de omsider ble oppløst i 2006 (de har selvsagt gjenforent seg siden).

Bandet er ekstremt innflytelsesrikt, og ferten av dem kan fortsatt spores i en hel haug andre band. Deres korte og intense konserter, gjerne inklusiv åpenlyse krangler mellom brødrene på scenen, har gjort dem ytterligere mytiske.

7. SEPULTURA

De var strengt tatt fortsatt barn, Max og Igor Cavalera, da de presterte å bryte ut av Brasils undergrunn, og bokstavelig talt tok metalverdenen med storm. Brødrene ble raskt en maktfaktor i ekstremmetallen gjennom med sine iørefallende riff, hyperaggressive spillestil og en viss «eksotisk» faktor i de særegne brølene fra storebror Max.

På femteskiva «Chaos A.D» inntok de også rollene som metalverdenes store innovatører, med rike doser punk, mer groovy riffing og faktisk en vellykka (!) akustisk instrumental på menyen. I 1996 presterte Sepultura å gi frontmann og låtskriver Max sparken, men et tiår senere fant brødrene heldigvis sammen igjen, og startet opp det brutale familieforetaket Cavalera Conspiracy.

8. DIRE STRAITS

To skotskfødte brødre utgjorde også frontlinjen i dette bandet, som i løpet av åttitallet ble et av verdens største. Storebror Mark har bestandig vært lagkaptein, første i alt, straffetager, leadgitarist og vokalist, men lillebror Dave var sentral på bandets to første skiver, de i ettertid smått legendariske «Dire Straits» (1978) og «Communiqué» (1979).

David var også med i studioprosessen til tredjeskiva, «Making Movies» (1980), men da røk brødrene så hardt i tottene på hverandre at de kranglet høylytt så vel internt som i separate intervjuer i musikkpressen. Resultatet ble at lillebror tok med seg gitaren og sluttet. Mark fikk deretter fjernet Davids gitaropptak fra opptakene og erstattet dem så med sine egne. Det er sånt som virkelig skaper ræva stemning rundt familesøndagsmiddagen.

At femteskiva, og deres største suksess, skulle bære tittelen «Brothers in Arms», er i så måte besnærende.

9. THE BLACK CROWES

Chris og Rich Robinson er brødreparet som vekket sørstatsrocken fra dvalen. Denne seige, og etter hvert gubbete, avarten av rock fikk seg et hardt spark i de feite skinkene da brødrene Robinson blåste liv i glørne, og arrangerte backyard barbeque med ny energi.

Med rause doser soul, funk og Stones i miksen hadde The Black Crowes nok schwung i hoftene til å gjøre rocken dansbar, sexy og gøy igjen. At de fikk slengbukser og hatt til å bli kult igjen, er kanskje en enda større prestasjon.

10. OASIS

OK, The Gallaghers måtte med her, simpelthen fordi brødrene er selve inkarnasjon av hvor både vesentlig og dypt problematisk det er å ha to brødre i ett og samme band, samt at de i løpet av bandets første leveår ble så gigantiske at de holdt på å ta med seg hele den britiske musikkpressen og hele den britiske poprocken med ned i dragsuget.

De to første skivene deres, det er smått urolig å tenke på at de ga ut hele sju fulle album, minst fem av dem er parenteser, har for evig tid gitt dem en plass helt der oppe i britisk musikkhistorie, noe man i hvert fall mener om man ble kjønnsmoden på nittitallet. Men de var gigantiske, og så store at plateselskap igjen begynte å få troen på rock. Faktisk ble salget av gitarer mangedoblet under deres storhetstid på midten av nittitallet, en tid der mange hadde dømt genren til døden.

Og de trengte hverandre, brødrene. Storebror Noel skrev låtene og lille Liam sang (de fleste av) dem. Hver for seg ble de aldri like interessante, og definitivt mye mindre morsomme, enn det de var da de eide, om ikke verden, så i hvert fall Storbritannia for en stakket stund. Da dokumentaren «Oasis Knebworth 1996» kom i 2021, uttalte Liam at han ikke hadde sett broren sin på over 10 år. Mørkt.

11. CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL

Blodsbåndet er definitivt hørbart mellom gitaristene John og Tom Fogerty, men etter å ha spilt sammen i snaue ti år før platedebuten var alle fire medlemmene i Creedence sammensveiset som en galvanisert stålvaier.

Det bunnsolide rytmegitarspillet til storebror Tom ga «junior» alle muligheter til å gå totalt amok i front av bandet. Og det gjorde han jo, den godeste John, som vrælte, trampet og spilte seg inn i rockhistorien som en av de virkelige kjempene. At Tom og John, med bassist Stu Cook og skinnpisker Doug Clifford, presterte å føde fem virkelig klassiske album i perioden 1968–1970 er blant populærmusikkens store mirakler.

12. THE HIVES

Etter noen års dvale er våre svenske venner endelig tilbake i rock-manesjen (sjekk ut den siste singel-knallerten, «Bogus Operandi», som kom for et par uker siden), og det er fortsatt brødrene Per «Pelle» Almquist og Niklas «Nicke Nicholaus» Almqvist som danner førsterekka, som de har gjort helt siden den spede begynnelsen i 1993.

Brødrene gjør ofte intervjuene sammen, de skriver presseskriv og låter sammen, og er vel den rake motsetning av The Ghallaghers, da de later til å være skikkelige polare, både privat og i bandsammenheng. Slik har det dog ikke alltid vært bak fasaden, kunne storebror Nicke fortelle i et lengre intervju med The New Yorker for en tid års tide siden, der han avdekket at de mer eller mindre hadde vært konstant i tottene på hverandre. Brødre, ass.

13. THE DELFONICS

Ingen gjorde soul like smørmykt som brødrene «Poogie» og Wilbert Hart, med harmonisk bistand fra deres vokale adoptiv-brother Randy Cain. Med blåøyd sang og sleske glis perfeksjonerte trioen fra Philadelphia hjembyen såkalte Philly-sound innen soulmusikken.

Det er vanskelig å estimere hvor mange nye verdensborgere som utover 70-tallet ble unnfanget med stemmene til «Poogie», Wilbert og Randy hviskende i ørene til mor og far. Et kvart århundre senere kunne da også en ny generasjon kline seg halvt i hjel med The Delfonics som lydspor, etter at Quentin Tarantino gjorde trioens musikk til en viktig del av filmklassikeren «Jackie Brown».

14. THE REPLACEMENTS

Den ubestridte sjefen i det makalause Minneapolis-bandet har alltid vært Paul Westerberg, men i bandets DNA og grunnleggelse er brødrene Tommy og Bob Stinson mæææget vesentlige. Da bandet startet opp i 1979, var storebror Bob (R.I.P.) 20 år, mens lillebror og bassist Tommy bare var 13, og da hadde de to allerede spilt i band sammen i to år.

Det er i måte ganske gøy å tenke på at bandet måtte gi ut sitt femte album, klassikeren «Pleased to Meet Me» (1987) før guttepjokken hadde lov å drikke øl i hjemlandet sitt. Dét er hva man med rette kan kalle relativt innholdsrike ungdomsår.

På dette tidspunktet hadde allerede Tommy og Paul Westerberg kommet kraftig på kant, og fra og med nevnte skive var det et brødrefritt band, og mange vil nok mene at noe av piffen med dette også forsvant i bandet. Dessverre døde Tommy i 1995, og en reunion med bandets originalbesetning ble derfor aldri å skje.

15. PANTERA

Premien for Rockens Mest Harry Brødrepar går uten tvil til texanerne ved navn Abbott. Men som musikere er det få som kan hamle opp med powerhouse-trommisen Vinnie Paul og den spinnville gitarhelten «Dimebag» Darrel.

Etter å ha kjørt puddelrock-karneval på 80-tallet satte brødrene et tiår senere en ny popularitetsstandard for ekstrem musikk da syvendeskiva «Far Beyond Driven» klatret til toppen av den amerikanske Billboard-lista. I tillegg til drøye, og for mange metalkids svært inspirerende, prestasjoner på scenen vil de nå avdøde Abbott-brødrene bli husket som to typer som injiserte litt tullball og moro i den altfor selvhøytidelige metalverdenen.

16. SCREAMING TREES

Storebror Gary Lee Conner og lillebror Van Conner var grunnleggerne av bandet som nok er mest kjent for frontfigur Mark Lanegan. De hadde sågar enda en bror, Patrick, som spilte i flere band, så de musikalske genene var det åpenbart ikke noe i veien med der i gården (Patrick og Van spilte sågar sammen i bandet Valis, og Gary Lee og Patrick ga også ut ei vindskeiv garasjerockplate med bandet Mystery Lane).

Det er likevel Screaming Trees som er den mest vesentlige arven som står igjen etter brødrene, og da særlig de tre siste skivene de ga ut (i perioden 1991-1996). Conner-brødrene kommer ikke særlig godt ut av biografien til Lanegan, da de begge fremstilles som ustrukturerte surrekopper, men han er likevel raus når det kommer til å anerkjenne særlig Gary Lees låtskriving som svært vesentlig i bandets beste materiale.

17. VAN HALEN

De var på mange måter heavyrockens virkelige «class act». Van Halen klarte å utnytte sine ekstreme spilleferdigheter til å drive med underholdning, og holdt seg heldigvis unna den akademiske, blodseriøse runkesirkelen som oppsto blant 80-tallets gitarvirtuoser og supergrupper.

Eddie Van Halen var tross alt selve definisjonen på både gitarhelt og innovatør, og bak slagverket hold storebror Alex alle villbassene fremst på scenen i ørene, gjennom et trommespill med plenty av både punch og finesse. Kun alkohol og muligheten til å komme i buksa på fansen har inspirert flere aspirerende heavy metal-kiser enn brødrene Van Halen.

18. THE NATIONAL

Bandet tok kjapt steget ut fra indieuniversets klamme grep og til De Store Massene. The National er som en slags inkarnasjon av Øyafestivalen, der hipstere, nerder, unge og nyforelskede par og gamle grinebitere finner hverandre i en snål og rørende kulturell smeltedigel. Og de kan også være knallgode, både på plate og live. Dessuten gir de begrepet brødreband en ekstra dimensjon.

Tvillingparet Aaron og Bryce Dessner leverer både gitarer og tangenter, samt bistår i låtskrivingen. Særlig Aaron har også gjort seg bemerket i produksjonsstolen for andre, ikke minst for Taylor Swift (som han også skriver låter for). Som om ikke dette var nok, er rytmeseksjonen besørget av brødrene Devendorf, der Scott trakterer bass og Bryan klasker trommer. Frontfigur Matt Berninger har ingen slektninger i bandet, så det er ikke rart han dann og vann må ha med seg kona i låtskrivingen, så han ikke skal føle seg heeeeelt utenfor.

19. BACKSTREET GIRLS

Brødrene (Hans) Petter og Bjørn Terje «Terte» Baarli er et av de mest myteomspunne og legendariske søskenparene i norsk rock, og burde være kjent og kjær for alle som liker lyden av elektrisk gitar og trommer. Lillebror Petter er den mest kjente av dem, og som fortsatt er institusjonen Backstreet Girls’ gitarist og andre frontfigur.

Storebror Terte er ikke lenger med, men han var svært sentral og spilte trommer i bandet fra den gylne starten og videre på de første ti klassiske skivene (litt etter hvordan man regner), i perioden 1984–2003. Baarli-gutta var dessuten begge sentrale i forløperen Riff Raff, bandet de dannet i fellesskap på Skedsmokorset i 1981, og som dermed skulle bli starten på historien for et av landets, med rette, høyest skattede og anerkjente rock’n’roll-band.

20. THE ALLMAN BROTHERS BAND

Duane Allman hadde allerede etablert seg som en av 60-tallets feteste session-gitarister, men å skape det legendariske Muscle Shoals-soundet for artister som Aretha Franklin, Wilson Pickett og Percy Sledge var ikke nok. Da Duane startet nytt band endte lillebror Gregg opp bak mikrofonen.

Etter intense øvinger og stort inntak av psykedelisk godteri utkrystalliserte Gregg seg som gruppas klart mest talentfulle låtskriver. Den blonde smukkasen var attpåtil en glimrende gitarist, og sammen med «outsideren» Dickey Betts perfeksjonerte The Allman Brothers trilling-gitarsoundet flere år før Lynyrd Skynyrd platedebuterte.

21. EL CUERO

I likhet med Baarli-brødrene, var Takle Ohr-brødreparet i El Cuero også henvist til gitar og trommer, i tillegg til at gitarist og storebror Brynjar inntok lederrollen som vokalist. Da Kristiansund-bandet startet opp i 2005, var Takle Ohr-duen sentral i bandets lineup hele veien, men da hadde de lenge spilt sammen i alle mulige slags forskjellige konstellasjoner.

For de skulle spille i band, og de skulle gjøre det sammen, noe som selvsagt har ført til både musikalske gnister det må søsken til for å skape, og med krangler og trusler det må søsken til for å oppnå. I dag er de fraskilt, rent kunstnerisk, men preger fortsatt den norske rockscene fra hver sin kant (fotrinnsvis som trommis i Kvelertak og gitarist i Spidergawd), om de da ikke slår sine pjalter sammen og spiller i lag i backingbandet til Bare Egil Band, under navnet Ikke Bare Bare Egil Band Band.

22. MIDNIGHT CHOIR

Som en norsk kombo av Elvis og Chris Isaak stjal naturlig nok Paal Flaata oppmerksomheten, men han var flankert av to musikere som lett henviste sine samtidinger tilbake til skammekroken på øvingslokalet. Mange vet faktisk ikke at gitarist Atle Bystrøm (alias Al DeLoner) og bassist Ron Olsen var brødre – muligens fintet ut av deres heller usynkroniserte etternavn.

Herr Bystrøm forblir uansett en av Kongerikets virkelig suverene låtskrivere, i tillegg til å dra de drøyeste gitarsolo-grimasene øst for Memphis. Og vi som, på nært hold, har sett Ron Olsen traktere en kontrabass har så vidt sluttet å måpe nå, lenge etter Midnight Choir ga seg.

23. RADIOHEAD

Det er naturlig nok frontfigur Thom Yorke de fleste vil namedroppe om de blir bedt å navngi ett av medlemmene i det engelske bandet. Det relativt unike med Radiohead er at de har eksistert i snart 40 år (de ble grunnlagt så tidlig som i 1985), uten at det har vært utskiftninger i besetningen (en utvidelse med perkusjonist er det eneste), og her har brødrene Jonny (leadgitar og keyboard) og Colin Greenwood (bassgitar, både el og kontra-) vært halve lineup-en hele veien.

Det har heller ikke vært helt problemfritt, da det i ettertid har kommet frem at de under nittitallets braksuksess, særlig med den moderne klassikeren «OK Computer» (1997), både spyttet, slo og skjelte ut hverandre for fote.

24. HELLBILLIES

Apropos band som har samme besetning over mange år, så er det vrient å komme seg utenom Hellbillies, og man vil selvsagt ikke utenom Hellbillies. Fra 1990 til 2016 hadde de mer eller mindre samme besetning hele veien, og med Egil Stemkens inn på bass fra 2016 har de bare fortsatt ufortrødent med å levere sin fjellstø og suverene miks av sørstatsrock, country og folk.

Den gitartunge, og dermed vesentlige, delen av bandet er uansett brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen, der begge dundrer ut riffsnadder og raffinerte soli om en annen. Forløperen til Hellbillies het Kådnbandet, men det var først da lillebror Lars Håvard kom inn i lokalet at de virkelig fant formen, endret navn til Hellbillies og begynte den lange veien for å skrive seg inn den norske musikkarven med gullskrift. At de havner sammen på ei liste med Allman Bros er neppe upopulært innad i leiren heller.

25. CROWDED HOUSE

New Zealands store popsønner var en videreføring av bandet Split Enz, der etter hvert begge brødrene Neil og (Bryan Timothy) Tim Finn var faste medlemmer. Bandet ga ut ei rekke snasne popplater, men det var under banneret Crowded House de ble internasjonale giganter. Crowded House var derimot lillebror Neils band (mens det var storebror Finn som startet Split Enz), et band som ga ut sine to første skiver med brukbar suksess og et knippe hits.

Da Finn steppet inn på skiva «Woodface» (1991), slo derimot bandet ut i full blomst, da deres låtskriversamarbeid ga formidable resultat. Så orket ikke Tim mer, og bidro senere bare som gjestemusiker nå og da, både live og i studio. Brødrene hadde også duoprosjektet Finn Brothers, men det er nok Split Enz og i særdeleshet «Woodface»-skiva det magiske brødreparet vil huskes best som.