– Det er en enorm emosjonell utladning.
Feedback treffer Herman Rundberg morgenen etter at han har ferdigstilt sitt første album som soloartist. Han er både hes og trøtt, men humøret er upåklagelig.
– Prosessen har vært en skikkelig berg-og-dalbane. Kicket man får av å gjøre det ferdig, er helt enormt.
Bruker navnet fra barndommen
Plata, som slippes til høsten, er noe av et maratonprosjekt for artisten, komponisten og produsenten.
– Jeg har jobba med den i sju år. Det var da jeg fikk ideen om hvilken retning dette skulle ta. Så det er jo noen år, flirer 38-åringen – og tar en stor slurk av kaffekoppen.
Herman følte et behov for å gå dypere inn i sin egen sjøsamiske og nordnorske bakgrunn.
– Det begynte med å undersøke om det fantes joik fra mitt hjemsted Kåfjord. Der fant jeg nesten ingenting, men det finnes mange sjøsamiske salmer – som har vært en stor inspirasjon.
Han endte allikevel ikke opp med å dele noen musikkarkeologisk studier, men derimot et svært personlig musikkprosjekt. Artistnavnet Manne er hentet fra oppveksten.
– Som liten klarte jeg ikke å si mitt eget navn. Jeg sa «Manne». Manne-logoen er faktisk min egen skrift fra da jeg var liten.
– Du var tydeligvis tidlig ute med autografskrivinga?
– Ja, haha.
– Det irriterer meg
Musikken til Manne synges på nordsamisk, av Herman selv og gjestesangere som Inger Márjá, Emil Kárlsen og Petter Carlsen.
– Har du vokst opp med å snakke samisk?
– Nei, men jeg var så heldig å ha samisk på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg var også i det aller første kullet på Kongsbakken videregående i Tromsø som fikk samiskundervisning. Men jeg har ikke fått utøvd språket nok i voksen alder, og det irriterer meg.
[Det milde, vennlige blikket til Herman blir plutselig skarpere]
– Jeg bestemte meg for å ta med meg mine første skolebøker på samisk, på hytta til svigers. Der starta jeg på nytt. Nå har jeg jo fått unger, og har et ansvar for å videreføre dette.
Herman er langt fra alene. Mange, både artister og andre unge mennesker, fordyper seg nå i samisk språk og kultur – selv om de ikke nødvendigvis har så mye samisk bagasje barndommen.
– Det synes jeg er helt fantastisk. Språket, kulturen og hele måten å leve på, må få leve videre. Musikalsk synes jeg det er viktig å ta vare på tradisjonene man har. Men livet går jo videre, og fremover. Da må man jo ta nye impulser inn i musikken. På albumet synges det både på samisk, norsk og engelsk, og jeg kjenner jo at samisk er et utrolig melodisk språk.
Inspirert av Grieg
– Har du noen musikalske inspirasjonskilder i Manne-prosjektet, i tillegg til de sjøsamiske salmene?
– Orkestermusikk, og særlig strykere, har alltid fascinert meg. Edvard Grieg sine låter har fulgt meg siden ungdomsskolen, så det var utrolig stort at Arktisk Filharmoni spilte inn mine arrangementer – som jeg har bygget videre på hjemme i studio. Men jeg har holdt på med alt fra beinhard metal, via pop, til samisk musikk. Jeg synes bare musikk er utrolig digg, i all sin prakt – uansett sjanger.
– Hvilken musikk lytter du til, for å ta en liten pause fra Manne?
– Godt spørsmål, fordi det er faktisk en utfordring. Jeg har levd veldig langt inne i Manne-bobla gjennom årene jeg har jobbet med denne plata – og den bobla har hatt stor verdi for prosjektet. Selv om det er en veldig intens tilværelse, er det gøy inne i den bobla. Men nå er jo albumet ferdig, så i dag kan jeg bare nyte bakgrunnsmusikken her på kafeen, hehe.
Flyttet til storebror
Oppveksten på Rundberg, mellom Birtavarre og Olderdalen i Kåfjord, er grunnlaget for Hermans karriere innen musikken – i tillegg til Manne-prosjektet.
– Jeg gikk ruta gjennom pianoundervisning, ten sing, barnekor og korps før noen venner, eller uvenner, fant sammen for å starte opp band. Begge foreldrene mine var veldig musikkinteresserte, og mamma var kulturskolelærer. Vi hadde piano i stua, og når jeg etter hvert fikk trommesett til jul, ble det også stående der.
– Trommesett i stua? Det var temmelig raust av foreldrene dine.
– Ja, så det ble mye sang og musikkglede i «heimen» – både for min og søsknene mine si del.
Herman er yngstemann i en velkjent søskenflokk på fem, der alle er profesjonelle musikere. Mannes siste singel, «Av sted – Johtui», handler om usikkerheten og spenningen da Herman som 15-åring flyttet fra Kåfjord til Tromsø, for å begynne på videregående.
I Tromsø, hvor han har bodd siden – bortsett fra noen år i hovedstaden – hadde heldigvis 15-åringen et nettverk på plass.
– Alt virket så stort i Tromsø, men jeg var kjempeheldig som hadde hele søskenflokken boende her. Jeg flyttet inn på hybel hos storebror Håkon, og hadde det kjempegreit, selv om det var skummelt i begynnelsen.
Sluttet i «familiebedriften»
Herman har hatt så mange musikkprosjekter gående, at det nå er mange år siden han sluttet som trommis i «familiebedriften» Violet Road.
Mange kjenner han som komponisten bak musikken til «Kautokeino-opprøret», filmsuksessen fra 2008. Herman ble, sammen med Mari Boine og Svein Schultz, tildelt Amandaprisen for lydsporet til filmen.
– Det var et veldig stort prosjekt, som ble definerende for min del. Å jobbe med folk som Mari Boine og Inga Juuso, var enormt stort for en ganske ung gutt.
– Hvordan endte du opp som komponist for et så stort filmprosjekt, som såpass ung og umerittert?
– Under mine to år på NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) i Oslo produserte Svein Schultz plata til bandet jeg hadde da, Alit Boazu. Svein skjønte at jeg var interessert i å produsere musikk, inviterte meg inn i studio, og ble en slags mentor. «Kautokeino-opprøret» var det første prosjektet som dukket opp, og vi jobbet i to-tre år med å finpusse musikken til filmen.
– Hvor mye erfaring hadde du med joik, og samisk musikk, på dette tidspunktet?
– Ikke så mye. Hovedsakelig gjennom Alit Boazu, der vi hadde et ønske om å synge på samisk – selv om ingen av oss kunne språket. I koret til mamma hadde vi riktig nok sunget noen sjøsamiske salmer, i oppveksten min.
Får feedback fra barna
Småbarnsfaren jobber også som produsent for andre artister, fra sitt hjemmestudio i Tromsø. Herman har i 10 år drevet sitt eget plate- og promoselskap, Mano Music, som jobber med en rekke band og artister fra Sápmi.
– Det begynte da vi startet opp fotball- og rock’n’roll-festivalen Summer @ Nord-Troms i 2004. Det var skikkelig lavterskel, der ønsket var å bygge opp motivasjon for å kunne drive med musikk i distriktet, og at unge folk i området skulle ha noe å se fram til. Mano Music ble en videreføring av den ideen, bare at man gir ut musikk med artister fra regionen.
Kona Simone – som han har samarbeidet med, blant annet i danseforestillinga «Northern Soul» – traff han på Kongsbakken videregående skole, der han gikk musikklinja, og hun dramalinja. Deres to felles barn har blitt eksponert for mye av musikken Manne skal slippe til høsten.
– De ender opp med å lytte på demoer til og fra barnehagen. Vår eldste er snart fem, og hun synger og danser med til musikken, og får med seg om jeg har endret noe på innspillingene. Hun kan også utbryte: «Nei, ikke den sangen nå igjen!», haha.
Alle som vil høre Mannes musikk før plata kommer ut, kan ta turen til Riddu Riđđu-festivalen i juli. Da blir det urfremføring, med et stort antall gjesteartister på scenen.
– Tar du en pause fra Manne etter at plata kommer ut, eller blir dette bare første del av et livsverk?
– Det føles faktisk som et livsverk, og at dette er starten. Det var på ingen måte planen, men å jobbe med denne musikken har vært utrolig givende, sier Herman Rundberg.