OTTAR BROX - KAMPEN FOR KYSTEN

Regissør: Hans Eirik Voktor

Nasjonalitet: Norge

År: 2023

Spilletid: 1t 1m

Ottar Brox trenger ingen introduksjon. I hvert fall ikke i nord. Forskeren, debattanten og politikeren er en levende legende og en av de viktigste sakprosaforfatterne landet har fostret. Hans standhaftige kamp, både via den akademiske og politiske arena, for kysten og kystbefolkningen i nord har vært uvurderlig.

Det er sågar vanskelig å se for seg utformingen av det offentlige ordskiftet rundt distrikts-, fiskeri- og bosettingspolitikken i nord de siste mer enn 50 årene, uten Ottar Brox’ tankegods og påvirkningskraft. Hadde han vært musiker, ville vi kalt ham både legende og popstjerne.

Bøkene «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966) og oppfølgeren «Nord-Norge: Fra allmenning til koloni» (1984) er bøker man i hvert fall langs kysten kan regne som ei blanding av Bibelen, «Vett og uvett» og en ABC i kystfolkets liv og levnet. Selvsagt måtte det lages en dokumentar om ham. Det eneste pussige med dette er at det ikke allerede er laget – flere.

Det er et formidabelt arbeid som er gjort med å lose denne filmen i havn, ikke minst når det gjelder gjennomgangen, og utlukingen, av det enorme materialet med arkivfilm som finnes av ham. Man skjønner også at det ikke er en skårunge vi snakker om her, når man ser ham i vigør ved siden av en ung Kåre Willoch, i svart-hvitt, med svart hår.

Dokumentaren pensler mellom disse arkivklippene og intervjuer og treff mellom ham og andre mennesker i de siste årene. Disse vidt forskjellige montasjene står fint mot hverandre, og vi blir tatt med gjennom hele hans utrettelige mantra om at myndighetene må være mer opptatt av kystfolket selv og hva de vil med livene sine, enn bare profitt, overføringer og kjappe penger.

Taler fra landsfaderen Einar Gerhardsen virker å være flere hundre år gamle, der han står som en søring-kolonist og sier at Nord-Norge snart vil kunne regnes som en likeverdig del av kongeriket, bare vi får industrien skikkelig opp å gå, og da er det ikke vanskelig å skjønne hvor mye av drivstoffet i den polemiske motoren til Ottar Brox er hentet fra.

Det er også helt ubetalelig når han duperer Høyres Per-Kristian Foss i en TV-debatt, og påpeker at sistnevnte ikke aner hva han snakker om, og ber ham hente kunnskap fra annet sted enn bare fra den «lille rosa avisa jeg ser du har på fanget ditt». Gunnar Berge (Ap) får også smake Brox-pisken.

Alle disse klippene er med og tegner bildet av den voldsomme kapasiteten han har vært i det politiske Norge, og man ser at dette er noe han heller aldri har lagt fra seg, når man ser ham i nåtiden. Frustrasjon over at Ap, Sp og SV ikke klarte å komme til enighet etter siste valg formelig ryker ut av den åndelig sterke nittiåringen.

En godt klippet føljetong om hvordan norske myndigheter lot Kjell Inge Røkke stikke av med kvoter, uten å etterleve de påfølgende leveringspliktelsene, ledsaget av en smørblid og tilfreds Jens Stoltenberg, er vekselvis underholdende og dypt deprimerende.

Kjærligheten til landsdelen, til fiskeriene, til kysten og folket som bor her er hele tiden fint underbygget med nedpå og vare monologer fra ham, der han forteller om egen barndom, på sommerfiske etter småsei, og lykkelige år under trange kår. En sekvens der han forteller om moren sin, der han blir blank i øynene og skjelven i stemmen, er helt enormt rørende.

Å se den aldrende Ottar på dorging etter stabbsei på sommeren, der det gnistrer av barnlig glede i de asurblå øynene hans, er også herlige scener. Det samme når han inviteres inn i sjarken «Fidel», til yrkesfiskeren, samfunnsdebattanten og den selverklærte «broxianeren» Paul Jensen. Passasjen er helt nydelig.

Det blir likevel aldri klissete, og også i denne sekvensen løftes Brox’ tanker inn i samtalen, der sønnen til Paul, som jobber på samme båt, forteller det absurde i at han ikke vil ha råd til å overta kvota til faren, om han må kjøpe ut søsknene sine, og at selve båten derfor i praksis er «verdiløs». Paul Jensen holdt for øvrig en utrolig flott, ektefølt og varm tale til Brox selv før visningen.

Dokumentaren lider dessverre av det totale fraværet av motstemmer, for de har det vitterlig vært mange av opp gjennom. Den hadde derfor styrket seg om man hadde sluppet til flere av dem som er uenige i både det politiske ståstedet til Brox, og hans meninger om hvordan landet og landsdelen skal bygges.

Jeg er sikker på at også disse stemmene hadde rost hedersmannen selv. Hans liv og levnet har jo dessuten handlet mye om nettopp meningsbrytninger, motstand og friksjon. Det er jo nettopp i brytningene her at samfunssdebatten tar oss videre. Det har heller aldri vært smult farvann rundt Ottar Brox, og motstanderne har vært mange. I filmen er de (få) andre stemmene heller bare redusert og klippet ned til litt latterlige pappfigurer. Det er synd, for de kunne vært med å tegne portrettet større og enda bedre.

Filmen har uansett blitt et flott portrett og dokument for ettertiden av en av de største og modigste tenkerne i både landsdelen og landet for øvrig. Dessverre fikk ikke filmstjerna selv vært til stede i salen, men representanter fra familie og vennekrets har sikkert fortalt ham om alle de flotte ordene i forkant av filmen og om den varme applausen som strømmet ut i salen etter visning. Ordet «fortjent» er ikke i nærheten av å være tilstrekkelig dekkende.