CEZINANDO Hovedscenen, fredag
En del har skjedd siden unge og lovende Cezinando vant Urørt-finalen i 2016, etterfulgt av et lite dryss av diverse P3 Gull- og Spellemannpriser, hvor alt lå til rette for at vi alle bevitnet en ny musikalsk kongelighet innta tronen.
I årets nyhetsbilde er det nok kanskje heller hans alternative karriere som har blitt viet størst oppmerksomhet, etter at han i april tilsto tyveri av designmøbler til 380.000 kroner.
Denne fredagen fikk vi heldigvis bevis for at det fortsatt er på scenen Cezinando virkelig hører hjemme – og det verken kan eller bør stikkes under en designstol – at det var showet som ble stjålet denne gangen. Og ikke bare litt – her fungerte det aller meste optimalt, både når det gjaldt scenekarisma og publikumsstemning – toppet med et strøkent lydbilde, og ekstremt smakfull lys- og videokunst.
Cezinando er med høy sannsynlighet den minst typiske rapperen vi har her til lands, noe som både kunne høres – og ikke minst sees – fra første tone. Med langt, flagrende hippie-hår og spisse støvler, så han omtrent ut som det stikk motsatte av den artisten jeg husket han som, og noe som heller kunne hørt bedre hjemme i et progrock-band fra 70-tallet.
For øvrig ganske passende, siden det fort ble klart at en av Norges største rockestjerner er – naturlig nok – først og fremst rapper, dernest møbeltyv. Nå skal det sies at det blir litt for lettvint å prøve å presse artisten inn i en enkel bås, for her skytes det rimelig friskt i de fleste retninger, og tidvis på grensen til høytsvevende kunstpop man vanligvis forbinder med alternative kunstutstillinger.
Nå skal riktignok ingen påstå at Cezinando driver med seig og smal musikk som ingen forstår noe av – heller det stikk motsatte. Når han sparket igang konserten med låtjuveler som blant annet «Spiderman», «Rosa sky» og «Grimaser», var det umulig å ikke bare stå der og glise som en tulling. Artisten eide absolutt hele scenen, og det er relativt sjelden man ser noen gjøre elegante ballett-piruetter til pyroeffekter – og samtidig få det hele til å se så latterlig nonchalant ut.
Når det gjelder vokalprestasjonene er det heller ikke mye å sette fingeren på, og her var høydepunktene mange. Et godt eksempel er «Vi er perfekt men verden er ikke det», hvor det meste av trommebeats glimrer med sitt fravær, mens vokalen alene driver låta fremover. Dette funket bedre enn det burde, og allsangen satt fort løst, selv når Cezinando leflet nede blant de aller særeste og skumleste delene av låtmaterialet sitt.
Selv om dette var en konsertopplevelse av de sjeldne, ble det hele dessverre noe skjemmet av et nokså støyende publikum, da man ble stående ved siden en gjeng med innebygd caps-lock, kombinert med ekstremt mye på hjertet. Skravlingen ble tidvis så ille at man flytte seg flere meter for at de ikke skulle overdøve konserten.
I tillegg så artisten seg nødt til å avbryte konserten hele to ganger, på grunn av knuffing og slåssing foran scenen. Dette skal selvsagt ikke gå utover helhetsvurderingen, men det er leit når enkeltpersoner klarer å ødelegge for publikummere som faktisk er der for å høre konserten, ikke hva som skjedde i fylla på Senja forrige helg.
Uansett ble dette en musikalsk opptur av de sjeldne, hvor konsertens to timer raste avgårde med svært få kjedelige øyeblikk.