«There are only three things happening in England. The Beatles, The Rolling Stones and Terry Reid».
- Aretha Franklin, 1968.
Han turnerte med The Rolling Stones, Don Henley, Bonnie Raitt, Jackson Browne, Jimi Hendrix, Cream, Fleetwood Mac, The Animals, Them og en haug andre. Og han har blitt beundret og genierklært av alt fra Jeff Beck via Aretha Franklin og til Jack White. I dag er han mest en mytisk figur som digges av et mindretalls nerder.
Det kunne blitt så enormt annerledes.
Musikkhistorien er full av såkalte could-have-beens, de som av diverse tilfeldige årsaker, uflaks og/eller elendige valg ble stående på perrongen da suksesstogene forlot dem. Plateselskap som sviktet, dårlig timing med samtidens trender og at supertalent har kokt bort i rus og sjelelig kullmørke.
Andre har bare vært tverre og vriene å forholde seg til, og der kommersiell suksess og karriere ikke har virket å være fremst i panna. Takk og lov at vi har hatt noen sånne også. Hadde jo ikke vært noe gøy om alle gjorde det dritbra kommersielt heller.
Noen skatter må vi dessuten få ha for oss selv. Eller ikke. Derfor må en mann som Terry Reid løftes opp og frem med ujevne mellomrom, akkurat som andre slike. Kevin Coyne, Judee Sill, Mickey Newbury, Bill Fay, Jackie Leven, Sanford Clark, Alex Chilton, Sandy Denny osv. Lista over artister som aldri ble svære i sin samtid, men som burde blitt det, er tilnærmet uendelig.
For Terry Reid burde vært mye mer kjent. I stedet er det hans nesten-legendetilværelse, som den ulykksalige uheldiggrisen som forspilte muligheten til å synge i to av tidenes største rock’n’roll-band, som har blitt hans evige claim to fame.
Jeg skal ikke hevde at det er urettferdig eller feil, og kanskje begge bandene hadde floppet med ham som frontfigur. Terry selv fikk jo også, som følge av dette, gitt ut en del skikkelig edelt metall under eget navn. Dog uten noen kommersiell suksess som kunne måle seg.
Hva angår Zeppelin, nøyde ikke engang Reid seg med å takke nei til henvendelsen fra Jimmy Page, da han skulle starte The New Yardbirds (som altså ble Zeppelin). Terry var til og med så himla raus at han tipset sågar om både vokalisten og trommisen i Birmingham-bandet Band of Joy, som han hadde sett live og blitt imponert av.
Disse to ble etter hvert bedre kjent for verden som Robert Plant og John Bonham, to av rockhistoriens udiskutabelt beste innenfor sine respektive felt. And the rest i history, på den siden av streken. Det gir uansett Reid en uomtvistelig plass i historien. At han koblet Page og Plant, og attpåtil fikk verdens beste trommis inn i bandet han selv ikke kunne ble med i, gjør ham til en hjørnestein i rockens, om ikke grunnmur, så iallfall reisverk.
Reid selv ble derimot henvist til skyggenes dal, iallfall målt opp mot suksessen Purple og Zeppelin ble til del, band som til sammen har solgt et sted i underkant av en halv milliard skiver.
I Marc Marons podcast «WTF» fra 2016 snakker han som en foss, mens han hes og entusiastisk klukkler og forteller om alle musikerne han har kjent og jobbet med, og det er som å høre på en litterær fantasifigur, som snakker fra en drøm. Men det skjedde – på ordentlig.
Reid var fra Huntington i Cambridgeshire, sør øst i England. Da han var 15 år, droppet han ut av skolen, og ble snart snappet opp av lokale musikere, som skjønte at han hadde en unik stemme og gode gitar-skills. Dette førte til at han havnet i bandet The Jaywalkers og samme år, i 1966, ble de spurt om å spille support for The Rolling Stones.
Stones hadde allerede befestet stillingen som et av verdens viktigste, største og beste rock’n’roll-band. «Aftermath» hadde kommet tidligere på året og da de skulle gjøre 23 konserter i UK, var det med den knapt kjønnsmodne Reid som frontfigur i supportbandet.
Koblingen med Stones var også det som forhindret ham i å bli vokalist i Zeppelin. I 1968 hadde Reid en rekke nye supportjobber for både Stones og Cream, med noen pene honorar i bunnen. Da Jimmy Page spurte ham om å prøve seg som vokalist i The New Yardbirds, sa Reid at det var helt greit, hvis bare Page selv kunne spørre Keith Richards om lov (han turte ikke selv), samt kompensere for det økonomiske tapet. Det skjedde selvsagt ikke.
Det er jo helt rett, og fullt forståelig, at dette er Reids claim to fame, men det underslår likevel ikke det faktum at han selv har foreviget noen helt enorme øyeblikk i riller. Særlig andreskiva hans, den selvtitulerte «Terry Reid» (1969) (i USA sluppet under tittelen «Move Over for Terry Reid»), er et album som åpner med en av de sterkeste låtene fra et av de beste plateårene verden har opplevd.
«Superlungs My Supergirl» er skrevet, og først utgitt, av Donovan. Originalen er en ganske gitartung, men snasen poplåt, skrevet av den nittenårige Donovan i 1966, og utgitt tre år senere. Men det er den nittenårige Reid som i 1969 tar låten opp der den hører hjemme.
I Reids hender, eller, rettere, med Reids soul-shouter-stemme, trylles den om til et helt episk verk, der han over et hektende gitarriff altså synger så bra, desperat og inderlig at det høres ut som han skal forgå, at det er det siste han gjør på jorda, at det står om liv.
Det er to minutter og 45 sekunder med pur, flammende magi. Selv ikke Robert Plant eller Ian Gillan hadde klart å toppe det han gjør her, og dette gjør jo selvsagt «what if»-teorien om Reid i Purple eller Zeppelin enda mer besnærende.
Låten ble også rippet hardt, og da Terry Reid-fan Jack White skrev låten «Steady, As She Goes», debutsingelen, og den største hiten til bandet The Raconteurs, var det nok med et kjærlig nikk til Reid. For den er et rent tyveri.
At «July», tredjelåten på «Terry Reid», har en intro som minner mistenkelig om «Stairway to Heaven»-introen, gjør ikke myten mindre kul. «Speak Now or Forever Hold Your Peace» skulle også bli et sentralt spor på Cheap Tricks selvtitulerte debut åtte år senere. Men hør på hele Reid-skiva. Den er vanvittig kul og tidløs.
Terry Reid (72) lever fortsatt, men hans katalog er ganske beskjeden. De tre skivene han slapp på syttitallet er dog alle verdt å låne øret til, der folk som David Lindley, Graham Nash, Ben Keith, Al Perkins og mange andre celebre folk gjester.
Selv om han er full av selvironi og ler av alt dette som kunne ha skjedd, bærer han fortsatt i seg en bitterhet over at hans egne skiver bare druknet i annen støy. «My records were never released - they just escaped», sa han i et intervju.
Hvorfor han ikke slo skikkelig gjennom, er jo noe man kan analysere til man blir blå i trynet. Talentet var jo ekstraordinært. Stemmen var guddommelig, og hørtes ut som ei vill blanding av Robert Plant, Van Morrison, Roky Erickson og John Fogerty, men musikken falt nok mellom flere stoler.
For country og blues for det pop- og soulelskende publikummet. For poppete for det konservative publikummet. For rock for soulelskere. For soul for rockelskere. Han hadde bare jævlig uflaks, og traff ikke sin egen samtid. Det er uunngåelig å tenke på Gene Clark, geniet som led noe av den samme skjebnen.
Men for en fascinerende fyr, og for en syk historie. Terry Reid er inkarnasjonen på hvor tilfeldig livet som talentfull musiker er, og en evig påminnelse om at det alltid er noe der ute som det er verdt å dykke ekstra ned i.
«Terry is the biggest thing to happen since The Beatles»
– Jeff Beck (1968)
«Terry was probably the best singer of that period».
– Robert Plant (2015)