CARSON MCHONE «Still Life» (Merge)
I utgangspunktet føles jo dette som å svømme Nilen på langs etter vann. Å dra fra Austin, en av verdens kuleste musikkbyer, ikke minst en by der folk/country/americana står sterkere enn gudstroen, og til Ontario, Canada, skulle man tro man var komplett bortkastet bruk av energi. Men så var det denne canadiske lurendreieren Daniel Romano, da.
Carson McHone har gitt ut to plater tidligere. Jeg har bare hørt 2018-skiva «Carousel», et på alle måter fint og solid album, men det hun gjør på denne ferske utgivelsen er på et helt annet nivå. Her er hun mer lekende i genre-sprangene, og der elementer av både pop og rock’n’roll og tidløs låtskriving brekker opp skiva og gjør den mye bredere i sitt nedslagsfelt. På en hundre prosent kul måte. Og der kan nok Romanos musikalske kameleonvirksomhet krediteres mye.
I et intervju med Glide Magazine forteller hun at hun og Romano per definisjon spilte inne hele skiva i stua hans, der Romano selv har lagt på trommer (han er opprinnelig trommis, og en meget habil en også), bass og et vell av gitarer. I tillegg har medlemmer fra hans backingband Outfit lagt på tangenter og små drypp av saksofon på et par låter.
Det er også kult å lese hvor lite fastfrosset hun selv er i en enkelt musikkform, og namedropper derfor alt fra The Stooges, til Scott Walker, Bob Dylan og Randy Newman som inspirasjonskilder hun har hørt mye på under innspillingen. De er heller ikke vanskelig å plassere, om man dissekerer de enkelte låtene.
Åpningssporet ville jeg umiddelbart gjettet på at var ei ny skive til våpendrager Romano, i samme draget som flere av de mest konvensjonelle av hans vell av pandemiskiver fra 2020, men det er jo helt til stemmen hennes kommer inn. Låten er supercatchy og kan minne litt om de mest iørefallende låter fra den akk så bortglemte debuten til superbe Liz Phair. Den har så mye luft i seg, popmelodiene er så strøkne og lekre, og hun synger helt knall.
Andre- og tittellåten er et rent mesterverk, som åpner med melodika (eller synth, her er jeg litt usikker) som om den var på Magnetic Fields’ mesterverk «69 Love Songs», spilt fire oktaver høyere.
Den er også i popgata, men i løpet av dens drøye fem minutt bygger den seg sakte opp til å bli en steintøff rocklåt, der nevnte The Stooges’ spøker i kulissene («I Wanna Be Your Dog»-style, hør pianoet!), og der Romano går salige Rock Action i næringen. Oh Lord, det er så latterlig bra når den drar seg til, fuzzgitarene kicker inn og trommene sveiper av gårde.
Randy Newman høres også godt i den utsøkte «Trim The Rose», en delikat honning-ut-høyttalerne-låt som er umulig å bli lei av. Igjen er tangentene utsøkte. Så er det gøy med «Folk Song», som er et herlig og skamløst ran av trad-låten «Silver Dagger» (kanonisert av både Joan Baez og Dolly Parton).
«Someone Else» har sågar noe Elvis & Attracions-aktig sting i seg. Og på «Fingernail Moon» står John Lennon i bakgrunnen og nikker anerkjennende i skjegget av en countryinspirert låt bygget på arven fra hans og Plastic Ono Bands «Happy Xmas (War Is Over)», bare med Romano i stedet for Phil Spector bak spakene og – ikke minst – på kor.
Når Daniel Romano nå tar med seg Outfit og legger Europa for sine føtter, er det med Carson McHone som support på en rekke av konsertene. Noen ganger med Outfit som backingband, andre ganger «bare» i duoformatet, med Romano som makker. Heldige dem som får oppleve en av disse variantene.
Ei knallsterk og svært variert skive, som det skal bli svært vanskelig å komme unna når plateåret 2022 skal oppsummeres. Sterk femmer.