– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?

– Jeg spiller stort sett min egen musikk. «Gebhardt plays with himself» er en plate som viser ganske mye av hvordan jeg tenker musikk. En snodig, sær, naiv, søt, stygg, melodiøs, og ganske primitiv plate hvor jeg gjør alt selv. Det er uttrykket som er viktig for meg, ikke teknikken. Jeg er musiker, ikke instrumentalist! Jeg har aldri klart å lære meg coverlåter, det virker som kroppen min bare klarer å huske ting jeg har laget selv. Det var ikke en god egenskap da jeg tok gitar-, piano- og sangtimer på musikklinja. Jeg fikk til slutt spille sag i pianotimen, og gitarlæreren fikk høre hva jeg hadde laget siden sist, ikke hva jeg skulle lære av etyder osv.

– Hvem har inspirert deg mest musikalsk og hvorfor?

– The Residents har vært mine musikalske skytsengler. Da jeg hørte dem for første gang, var det akkurat som om det gikk opp et lys for meg. Dette var antimusikk! Det handlet ikke om å shredde fort opp og ned på en gitarhals, det handlet om noe helt annet. Naivt, søkende, utforskende, stygt og rart til tider... De traff barnet i meg, de hadde noe som jeg virkelig kjente meg igjen i. Jeg kan bruke disse sidene av meg selv, og skape noe som også andre vil finne glede i, vi er flere, jeg er ikke alene.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?

– På Europa turne med Motorpsycho i Tyskland, Auxburg 1993/94 tror jeg alle de som var med vil nevne denne som en høydare i lavmål. Natta før hadde vi sovet på et iskaldt loft i Weilheim hos noen venner. Vi kom til Auxburg slitne, smått forkjøla, og det var grått og kaldt. Klubben hadde knapt solgt en billett, og vi satt og frøs i garderoben etter lydprøver. Den lokale DJ-en kom på jobb. Han viste seg å være en 55 år gammel, ganske kraftig bygd, transvestitt med sølvparykk og tighte, tighte tights. Han prøve å lette på stemningen ved å servere oss flere runder med Jägermeister, og fortelle at han digget norsk musikk, blant annet TNT fra Trondheim. Vi følte oss straks litt mer hjemme. Vanligvis var vi veldig restriktive med alkohol når vi skulle holde konsert, men denne kvelden lå ikke akkurat an til å trenge kart og kompass for å komme seg igjennom, så det skled litt ut.

Da vi entret scenen skulle vår DJ-venn spille «Harley Davidson» med TNT, det gjorde han, men han spilte plata på 45 rpm ikke 33. Dermed hadde vi en Smurfe-versjon av TNT mens vi stilte oss opp for å spille. Det var 3 venner i lokalet og noen til. Det var et trist skue. Ettersom vi hadde drukket en del, måtte jeg på toalettet etter noen låter, mens jeg står inne på publikumstoalettet hører jeg plutselig at Motorpsycho fortsetter konserten uten meg, men med trommer!?! Så da jeg kommer tilbake på scenen har Morten Fagervik, som da var med oss på keyboard, satt seg bak trommene, og ville ikke fjerne seg heller. Så da måtte jeg prøve å spille keyboard og sampler, noe jeg overhodet ikke behersket. Dermed gikk jeg til lydmannen og begynte å spille CD-er oppå Motorpsycho som fortsatte fra scenen, en kakofoni i absurd musikk og oppførsel. Ikke noe å lengte tilbake til.

– Hvis du fikk frie tøyler. Hvem ville du booket til Tromsø og hvor skulle konserten vært?

– The Residents på Ungdommens hus/Brygga. Da jeg gikk på musikklinja på Kongsbakken vgs. i 88 fikk vi som studerte musikk tilbud om gratis billetter til en konsert med The Residents på gamle Ungdommens hus i Tromsø. De hadde tydeligvis ikke klart å selge nok billetter. Jeg spurte klassekameraten ved siden av meg hvilket band dette var, og han svarte at det var noe kunstmusikk-greier. Jeg var jo en heavy metal-dude på den tiden, så jeg ville ikke kaste bort en kveld på dette avantgardorkesteret. Noen år senere ble The Residents det som åpnet mitt musikalske sinn fra heavymetal-dvalen, og har vært mitt yndlingsband til nå. Jeg har aldri kommet over at jeg gikk glipp av den konserten. Jeg får nesten vondt i magen når jeg tenker på det. Dette var den legendariske «Mark of the Mole»-turneen, hvor alle instrumenter og kostymer forsvant på vei til Tromsø, og dukket opp igjen i Stockholm dagen etter. Dette var den eneste konserten jeg vet av hvor de opptrådte uten egne kostymer eller instrumenter. Rykte sa at N. Senada, som hadde produsert Eskimo-albumet deres, bodde i Tromsø, og at de ville vise han at de kunne spille selv uten eget utstyr… ja det kribler i magen bare jeg tenker på det.

– Hva er det beste du har gjort musikalsk, eller er mest fornøyd med?

– Det viktigste jeg har gjort musikalsk var å bli med i Motorpsycho. Det vi gjorde sammen var musikalsk utviklende på en måte som ikke kan beskrives med ord, det må høres på plate eller konsert. Vi kunne selv få ut av kroppen opplevelser når vi herjet som verst enten i øvingslokalet, i studio, eller på scenen. Vi kunne spille hverandre gode, vi ble noe større en summen av oss tre. Vi var tre enkle gutter som ikke følte oss som spesielt gode musikere, men når ting klaffet så var vi verdens beste band. Men noe av det jeg også er mest fornøyd med er at jeg sluttet i bandet da jeg ikke følte at jeg hadde mer å bidra med. Jeg ville og måtte ha nye musikalske utfordringer.

– Hvor lenge tror du at du overlever som artist?

– Siden jeg var liten har jeg hatt måtte være kreativ med det meste. Jeg har alltid måtte lage musikk, spille på ting jeg ikke behersker, se om jeg finner måter å bruke det til noe. Det har fulgt meg hele livet. Jeg kan ikke se at jeg klarer å slutte med kreativitet. Men jeg har heller aldri trodd at jeg kunne få lov til å holde på med dette veldig lenge, i alle fall ikke som et levebrød. Så jeg vet sannelig ikke. En dag våkner jeg nok og oppdager at jeg har blitt noe helt annet.

– Når så du sist ditt eget blod?

– Jeg holder alltid på med et eller annet fysisk, graver i hagen, bærer ved, flytter på stein og skrot, så jeg kutter meg stort sett hver eneste dag på et eller annet. Men sist jeg spilte inn en sang om blod, var da Tromsø bandet Defender skulle feire 25 års jubileum med å spille inn våre gamle trashmetal-demoer fra musikklinja (87/89) i voksen alder, med leketøysinstrumenter! Sjekk ut den på både vinyl og digitale plattformer (Defender «Avalanche pour làmour»)