GEBHARDT «Geb Heart» (Apollon)
Håkon Gebhardt er virkelig ingen hvemsomhelst i andedammen. Først og fremst er han kjent for sin innsats i rockens tjeneste gjennom sine bidrag som trommis i de mest ombruste årene til institusjonen Motorpsycho. Her har tromsøværingen for lengst skrevet seg inn i norsk musikkhistorie med gullskrift.
Allerede i denne perioden initierte han sideprosjektet The International Tussler Society, der han selv opptrådte under psevdonymet Duellin' Flint Gebhardt, countrysidespranget som vokste seg langt større enn det nok var tiltenkt.
Det bar dessuten prov på at Gebhardt ikke ønske å stivne fast i noen form. Prosjekt, band og påfunn som både musiker og produsent har siden vist en artist som hele tiden er på veien etter nye jaktmarker, åndelig som rent fysisk.
Etter først å ha gjort trønder av seg, der han bygget opp velrenommerte Das Boot Studio, tok han etter hvert og pakket sammen hele pikkpakket og flyttet til Firenze sammen med kona, Marì Simonelli. Hun er også sentral på denne skiva, som bassist og medforfatter av tekstene.
Ei ny plate med Håkon Gebhardt er virkelig noe av det minst forutsigbare jeg kan tenke meg, for hans portefølje avdekker at om det i det hele tatt finnes en rød tråd, er det at det ikke er noen rød tråd. Når det dessuten er 22 år siden sist han ga ut skive under eget navn, ei banjospisset skive med en ehhh … masturberisk tittel (på titommers vinyl og CD), er det enda vanskeligere å finne den.
Jeg vet ikke om overraskende er adjektivet jeg leter etter, men jeg er uansett litt satt ut over hvor lett tilgjengelig og pop/rock-orientert skiva er. I utgangspunktet ville jeg gjettet på et litt kaotisk produkt, all den tid man vet at Far selv spiller alt (minus bass) og i tillegg produserer, attpåtil i sitt eget studio. Da er antakelsen av en stram regi relativt lav. Men det er likevel akkurat det han har gjort.
Det er rett og slett helt eminent låtskriving over hele fjøla her, og låtene har fått akkurat den innpakningen de fortjener. Det er smellvakre popmelodie
Jeg aner ikke hva det er Håkon har hørt på selv i tiden innspillingsprosessen har tatt, men det er ei gryte full av diverse ingredienser han har smeltet elegant sammen. De 10 første låtene har knapt dødpunkt overhodet (de fire instrumentallåtene som kommer etter er bare gøyalt fyllstoff, som klokt nok er utelatt fra vinylutgaven), og det er kanskje urettferdig mot en så garva ringrev å ta seg i å utbryte flere «Jøss!» underveis i lyttingen.
Åpningssporet «Breakup Breakdown» er ikke en coverlåt fra The Reigning Sounds debut med samme tittel, men er heller en original som kunne funnet veien til Tom Waits’ «Bone Machine» (1992). Den følges opp av den smektende poplåten «None of This Is Mine», som høres ut som The La’s gjør comeback, og så videre og så videre.
Det er et vell av referanser fra Gebhardts bugnende godtebutikk. Platas sterkeste spor for undertegnedes del er uansett «I Want to Know», en låt der den engelske eksentrikeren Luke Haines spøker kraftig i kulissene, fra sistnevntes glansdager. Gitarene her er dessuten helt ekstremt lekre.
Det høres rett og slett ut som om hovedpersonen har hatt det satans gøy under innspillingen. Og det er heller aldri overlesset eller misbrukt på lytterens vegne. Det høres derimot svært disiplinert ut, at han har klart å holde igjen og å komprimere leken og surringen i studio til enkeltstående og superbe stykker musikk man tåler å høre igjen og igjen og igjen.
Det er virkelig ei knall skive Håkon Gebhardt har ristet ut av ermet, og jeg håper han følger den opp med en litt raskere frekvens enn soloskivene hans har vært laget med til nå. Altså, jeg nekter å vente til 2044 til neste gang. Da er jeg i så fall pensjonist, og det er trist å tenke på, på mange måter. Vi vil ha mer! Og nå vil jeg se ham live i hjembyen. I Tromsø.