MURDER MAIDS «Dance Or Die» (Fucking North Pole Records)

Midt i pandemien, der konsertopplevelser var redusert til strømmekonserter med kassegitarer, hvor man satt hjemme og vipset «billettpenger» og drakk øl med skrukkete Antibac-hender og hadde angst, var debuten til Murder Maids akkurat det man trengte. Et hardt, fullelektrisk, aggressivt og nådeløst album som skurte øregangene rene for pandemisk slagg og kjedsomhet.

Det som var ekstra gledelig med skiva var at medlemmene var så unge, noen av dem sågar under myndighetsalderen, og i ei tid der man var ekstra lettrørt og lett å glede, opplevdes dette som så forbanna viktig. To år etterpå er det i så måte fint å konstatere at debuten fortsatt holder vann og vel så dét. Når dette tiåret skal oppsummeres, vil den garantert stå igjen som ei av de mest oppsiktsvekkende debutskivene innen det harde segmentet av rock her til lands.

Nå er det mange innen det utvidede genrebegrepet rock’n’roll som finner det for godt å hvile på laurbærene og cashe inn på gamle bravader, men da er gjerne alderen bikket både 40, 50 og 60. Slikt nytter derimot ikke når du akkurat har kommet ut av startblokkene, forlatt tenårene og kun har en debut i beltet. Heldigvis.

Det åpner sedvanlig friskt med et riff som er ei blanding av Stiff Little Fingers’ «Suspect Device» og The Undertones «Teenage Kicks», og det er slettes ikke noe gærent sted å starte, og derfra og videre ser de seg aldri tilbake. Det er i det hele tatt noe de neppe er i stand til heller, for dette er særs fremadstormende, nådeløs og hard rock – skapt for å bedrive gla’-hærverk og kaste snøball på gamle kjerringer, med masse ståpåhumør.

Det er bare noen måneder siden jeg så dem live, og det er et godt tegn at jeg kjenner igjen flere av låtene fra konserten (som jeg kun hadde hørt der), og flere av dem kunne lett ha funnet veien til debuten også.

«Snort Vinyl, Play Coke», hvis budskap jeg ikke skal begi meg ut på å tolke lyrikken i, er en av de bedre låtene, og særlig temposkiftet i midten, der de tar det ned og groover i vei, hører man også at de behersker mer enn bare å spille hardt og fort, som om de var spyttet ut av øvingslokalene til Poison Idea.

Bandet er, sånn apropos, tighte som bare faen, og det er særlig trommis Jon Anders Venger man tar seg i å lure på om er flere personer, samtidig, og at alle er trommsier, for han snuser saktens på Steve «Thee Slayer Hippy» Hanford-nivå i det han holder på med bak batteriet. Det ser man også i all tydelighet live.

Det er i hele tatt flere bra låter her, og «Norwegian Hollywood», med sin buldrende traktorbass, som allerede er sluppet på singel, er én av dem, og dermed også et knall singelvalg.

Da sliter jeg mer med den andre singelen, «Loud, Lewd, Lazy», der de i flekkene beveger seg farlig nært 90-tallssynder som Clawfinger og tidlig Faith No More (som jeg også hører i sistelåten), men her velger jeg å være overbærende. Låten har sågar popelementer lenger ut i versene og det er selvsagt tilgivende, ikke minst siden den straks avløses av «You Say, We Say» som gir gledelige assosiasjoner til fabelaktige og akk så underkjente Zeke.

Skiva bærer ikke med seg samme sjokket som debuten, og de har også eksperimentert mer i produksjonen (rattet av Per Borten også denne gang), men det må de pinadø få lov til, bare de ikke mister seg selv ved neste korsvei. Det er det heller ingen hørbar fare for, for her er det flere lag av tøft.

Siden jeg ikke er noe glad i å danse, er jeg jo fristet til å ta oppfordringen i tittelen, om å dø bokstavelig, men det er jo litt i overkant dramatisk. Så jeg nøyer med å trampe takten og tillate å glede meg til å se dem live igjen til sommeren.