Etter å ha fokusert på festivaler gjennom sommeren, er det ett stort spørsmål som blinker i skrikende neonfarger over høsthimmelen:

Hvilke nye, gode album har dukket opp – mens konsertene, antrekkene og maten har fått utlevert sine respektive terningkast?

Her er Feedback selvsagt på ballen, og undertegnede leverer følgende 5 lissepasninger i form av musikktips alle med ører bør kunne sette pris på (lyttelinker til samtlige finner du i bunnen av artikkelen):

WORKHORSE «No Photographs» (Dinosaur City Records)

Australske cowboy-serenader. Sånt no’ har vi beviselig for lite av,

Eller, cowgirl – som blir mer korrekt i dette tilfellet. I Adelaide-bandet Workhorse rir Harriet Fraser-Barbour hovedsakelig alene.

Fraser-Barbour synger som et spøkelse. Ikke et spøkelse man blir redd, men derimot ikke klarer la være å bli magnetisk tiltrukket av. Hun messer om apokalypsen på et nesten trøstende vis.

Bakgrunnen domineres av en trommebeat som sleper seg av gårde, og klangfulle gitarer som skrangler høylytt i nattemørket. Gitarene, altså! Alle med en usunn fetish for australsk rock vil drømme seg bort i en lekker sandwich med The Scientists, Beasts of Bourbon og Sunnyboys av Fraser-Barbours strengelek – som også inkluderer griselekkert lapsteel-spill.

Folkballader og psykedeliske bøllerockere kommer trillende om hverandre, og inn i hverandre, i løpet av de 43 minuttene vi koser oss med «No Photographs». Her snakker vi perfekt kveldsmusikk nå som høstmørket kommer sigende.

HVA ER DET SOM SPISER MEG OM NATTEN «Radikal Merkelighet 2» (Westergaard Records)

Singlene fra den snurrige duoen med det speisa bandnavnet lovet godt. Og debutalbumet fra partnerne Jon-Are «Klish» Masternes og Erling «eks-Æ» Ramskjell er på ingen måte kjedelig.

Om det er en slags plan over dette, eller om innfallsmetoden er ledestjerna for bandprosjektet, aner jeg ikke. Vi hører uansett at de to herrene leker seg med både form og innhold.

Sandkassa er fylt av både alvor og tullball. Plata er heldigvis vel så bra som merkelig, tittelen tatt i betraktning. Fra den innledende programerklæringa «Selvtitulert» til avrundinga «Plottet» har vi vært innom mange stilarter. Fellesnevneren er et mørke, og en følelse av melankoli.

Ramskjell og Masternes baker sin egen lille sjanger. Om visesang er vannet og hiphop er melet, er rocken gjæra som får musikken til å vokse langt ut av boksen hvor konvensjonell musikk bor.

Det er litt vanskelig å si om disse to drar det beste, eller det mest bisarre, ut av hverandre. Tidvis fremstår «Radikal Merkelighet 2» som et slags renselsesprosjekt.

Dette er kvisene som må poppes. Såret du bare må klø på. Vi hører Klish i utbrudd-modus akkompagnert av Ramskjells umiskjennelige mollakkorder, og det et er en klaustrofobisk vibb over plata. Resultatet er såpass fascinerende at man bare må høre den på nytt og på nytt.

FRANCIE MOON «What Are We Really Even Doing?» (Halfshell Records)

Ja, hun kan godt spørre seg hva Fanden vi holder på med for tida. Svaret på hva Francie Moon holder på med, er «veldig mye».

Garasjerock, blues og eh… spacerock? Dette er noen av mange biter i puslespillet New Jersey-artisten legger på sitt fjerde album på kun fem år. Francie Moon veksler fra mystisk domina til hyperaktiv punkrabulist før du rekker å lukke den måpende kjeften din.

«Hey C’mon» og «Home for My Heart» er trolsk og seig rock som smyger seg av gårde, perfekt for timene etter stengetid i baren.  Sistnevnte låter som Buffalo Springfield med «medisinskapet» til Hawkwind innabords.

Til «Gotten Lazy» er det derimot fullt mulig å danse både skuldre, hofter og ankler ut av ledd. «Going Through My Head» vil få fans av både Jefferson Airplane og The Pretty Things til å riste på (det som er igjen av) bollesveisen.

Francie Moons tynne stemme skjærer uansett gjennom hurlumheien. Intensiteten denne lille dama leverer med, er definitivt smittsom. Resultatet blir allikevel aldri slitsomt. Frøken Moon oser av genuin coolness gjennom samtlige 10 låter. Jeg er så takknemlig for at folk som henne finnes, og leverer rar, tøff og hypnotisk musikk som dette.

DANGER MOUSE & BLACK THOUGHT «Cheat Codes» (BMG)

Samarbeidet med Karen O ga ikke ståpels. Broken Bells-partnerskapet med The Shins’ James Mercer har ligget på is i lang tid – og selv der er det debuten fra 2010 som er mest å skryte av. Gnarls Barkley og DANGERDOOM har rukket å bli eldre historie.

Nå har produsent, låtskriver og allment hyllet/oppskrytt mastermind Danger Mouse gjenopplivet et annet fruktbart partnerskap. The Roots-sjef Black Thought rapper med en aggresjon og rytmikk som sparker liv i produsentens beats, riff og samplinger.

Sammen har Danger Mouse og Black Thought funnet stien der gylne retro-nuggets vokser i fleng. «Cheat Codes» bør vekke smaksløkene til alle som liker hip hop med funk, rock, jazz og gospel som garnityr. De har riktig nok erfarne hovmestere med i lauget. Gjestelista er New York-dominert, men flere generasjoner er inkludert, med navn som Raekwon, Conway the Machine og A$AP Rocky.

De aller sterkeste sporene har allikevel annet hjelpemannskap bak mikken. Den deilig sløye og melodiøse «Belize» fornyer «Peace in My Mind» av 60-tallets psykedelikere Federal Duck. Her leverer Danger Mouse sin gamle, og nå avdøde, kumpan MF DOOM et vers i en helt annen flyt enn Black Thoughts mer angripende stil.

Sølvstrupen og soul-begavelsen Michael Kiwanuka gir «Aquamarine» – en treffsikker paring av progrock og funk – et kosmisk snitt. Det er godlyd å få på alle låtene i dusinet som er samlet på «Cheat Codes».

FUGITIVE «Maniac»

Savnet av crossover-thrasherne Power Trip ble jaggu enda større enn jeg hadde fryktet, etter at frontmann Riley Gale døde i 2020. Denne nye EP-en funker som et lite plaster på såret.

Gitarist og låtskriver i det ferske Texas-bandet Fugitive er nemlig Power Trips Blake Ibanez. Og selv om dette heldigvis ikke er noen blåkopi av «gamlebandet» har de flere av de samme kvalitetene. Dette er passe harry vorspiel-metal perfekt til knusing av gutte- og pikerom.

Med øvrige medlemmer fra band som Creeping Death, Skourge og Impalers er det – naturlig nok – thrash metal og hardcore punk som hentes ut av kjøleskapet under denne fem låter lange festen.

Tempoet er såpass moderat at hele familien uten problem skal kunne synkron-headbange. Resultatet blir gudskjelov aldri groove metal, men heller mot mer brutal, klassisk death metal som Floridas hurragutter Obituary og dødspartysvenskene i Grave.

Aaaah, herlig! Nå skal helga bare komme.