«Supershitty to the Max!» (1996)

Helge: Plata som ble startskuddet for skandirocken, eller «Scandinavian Rawk» – som amerikanerne kalte det.

Dette sideprosjektet kalt The Hellacopters var i ’96 noe undertegnede var mer nysgjerrig på enn forhåpningsfull til. Som pre-pubertal megafan av Nicke Anderssons band Entombed, helt siden slippet av deres nå legendariske death metal-debut «Left Hand Path» i 1990, var jeg litt skeptisk til disse «rockegreiene» til trommisen som nå hadde plukket opp en Les Paul og mikrofon.

«Rockegreiene» viste seg å være en cocktail av punkenergi, glamrock-boogie og ordentlig rock’n’roll slik de spilte den på 50- og 60-tallet. Musikken var usminka og vill. I coveret ble det presisert at hele greia var spilt inn på 26 timer, og bakpå CD-en var en av låtene streket over med den cocky forklaringa «bare på vinyl». Wow! Det virket som om disse svenskene ga helt faen og bare ville ha det gøy – som var et tilnærmet unikt konsept på midten av 90-tallet. Jeg ble slått i bakken og totalt forvirra, men ville øyeblikkelig ha mer. Med enda høyere volum.

«Supershitty to the Max!» sjokkerte og begeistret så mange av oss, delvis fordi den var totalt malplassert i sin samtid. Husk at dette var en periode hvor post-grunge, pop-punk, nu metal og mye annen drittmusikk fløt til toppen av mainstreamen. Hellacopters sparket inn så mange dører fra undergrunnen at festivaler, og til og med enkelte medier (!), begynte å myse med en viss interesse i retning rockmusikk som ikke hadde vaska seg.

Alle nordiske rockere med bred beinstilling, høy gitarføring og en sigarett danglende i enden av gliset kastet seg raskt på. I ettertid hører vi at det kom mye rock’n’roll-gull seilende på en bølge av svenske, norske, finske og danske band inspirert av Hellacopters. Et kvart århundre etter at den stinket ut en stadig mer steril rockscene holder «Supershitty to the Max!» på statusen som en av grunnsteinene i skandinavisk rock.

«Payin’ the Dues» (1997)

Egon: Jeg husker opptakten til denne skiva som om det var i går. På forhånd hadde vi hørt åpningssporet «You Are Nothin’» (på splittitommeren «Respect the Rock» med Gluecifer) og forventningene sto i taket. Men ville de klare å beholde råskapen fra debuten? Ville det fortsatt låte grisete? Ville det være like mye gitarer? Ville vokalen låte like skarp og rå? Ville de fortsatt ha koll på låtskrivingen? Ville de makte å levere etter den Empire State Building-høye listen de allerede hadde lagt?

Ja. Svaret er ja. Ja ja ja. Ja! Ja, herregud, som de leverte. Jeg tenker ofte på de to første skivene som et slags part I og II-verk, at det er ei dobbeltplate som hører sammen, til tross for at det er et drøyt år mellom dem, men det føles likevel slik, at de minst er brødre med kun uanstendige ni måneders mellomrom. Lineup-en er dessuten den samme som på debuten.

Jeg synes alltid den «skandirock»-merkelappen var litt rar, men i den grad man skal snakke om den som en seriøs, musikalsk betegnelse på ei tid, var det her den peaket. Derfra og ut begynte flere av bandene å utvikle og forandre seg fra hverandre, men her svevde de høyt, og det var ingen som var tøffere. De traff så satans hardt, og konsertene var fylt til randen av rockglade folk av begge kjønn, der de som likte heavyrock, punkrock, hard rock og hardcore var samlet. Og 90 prosent av alle ville se ut som Nicke og Dregen. Og vi røkte inne. Det var ei fin og fryktelig usunn tid.

Fire av låtene kom på singler, og de forskjellige utgavene av skiva hadde alle bonusspor (kjøpte selv både den svenske, amerikanske og japanske utgaven av den grunn). De spydde ut singler på denne tiden, og B-sidene struttet av dritbra coverlåter. De danset på toppen av en liten, voksende og hengiven verden nå, Hella. Og det skulle pinadø bli enda bedre.

«Grande Rock» (1999)

Helge: Singelen «The Devil Stole the Beat from the Lord» var en refrengsterk rifforgie uten like. Etter to album som begge satte nye standarder for hvor fett den nygamle rocken kunne låte, lå scenen klargjort for at Hellacopters skulle åpne en ny dør av rockhimmelen. Første, forventningsfulle lytt til «Grande Rock» (på utgivelsesdatoen 17. mai!) ble derimot en liten skuffelse.

Energien var fortsatt til stede, men råskapen var filt ned i en mer raffinert utgave av bandet. Det låt mer slengbukserock enn punk. Mer Kiss og Lynyrd Skynyrd enn Stooges og Dead Boys. Dette åpnet plass for mer melodi og groove. «Grande Rock» er Hellacopters-plata hvor tangentspillet til Anders «Boba» Lindström er på sitt råeste. Den høyreiste pianisten supplerte i tillegg Nicke Andersson med mye plekter-snacks på denne skiva, etter at originalgitarist Dregen hadde pakket kofferten og forlatt.

Samtidig må «Grande Rock» være den eneste plata jeg har hørt med for mye gitar. Ja, det er faktisk mulig! Gitarspillet er gjennomgående lekkert, men jeg kommer ikke over følelsen av at The Hellacopters største styrke – låtene – havnet litt i skyggen når gitarsolo-blodtåka var på sitt mest intense. Gitarene ligger i tillegg så høyt i miksen at rytmeseksjonen mister litt punch.

I ettertid, løsrevet fra forventninger og ølmarinert skandirock-kontekst, låter «Grande Rock» bedre. Den orgeltunge «Venus in Force» og den mørke, seige godbiten «Welcome to Hell» er evergreens jeg alltid vender tilbake til. Plata fremstår allikevel som en overgang til den ville rekka av rock’n’roll-godis Hellacopters 2.0, komplettert med den hårfagre gitarguden Robert «Strängen» Dahlqvist, skulle trille ut på kommende album.

«High Visibility» (2000)

Egon: Jeg husker forgjengeren som en gedigen skuffelse, og møtte derfor denne skiva med mye skepsis. Nok en ny gitarist hadde kommet inn, og coveret så rart ut, må jeg innrømme. Nicke og «han nye» med englevinger, liksom. Va fan, polare?

Jeg var mææget skeptisk. For en løk jeg var.

«High Visibility» er Hellas «Exile on Main St.», et Album, med stor A, som kanskje er det fremste eksempelet jeg kjenner til av skiver som egentlig aldri har sluttet å gro og vokse på. Jeg vet ikke hvor mange hundre ganger jeg har hørt denne plata, og det slår meg hver gang hvor ufattelig tidløs, slitesterk og variert den er. Den går simpelthen ikke an å bli lei av.

De hadde på et vis blitt «voksne» nå. Hele dette «actionrock»-tullballet var skuflet vekk, og dette skyldtes flere enkeltstående faktorer. Den ene var at de hadde utviklet seg musikalsk, at de var blitt enda bedre å spille. Ikke minst sang Nicke mye bedre, og med flere nyanser, i stemmen. Han kunne pinadø synge ballads også, den røveren.

Den andre var produsent Chips K. (gitarist i bandet Sator), som skar vekk alt av daukjøtt, alle slintrer og alt unødvendig fettvev. Skiva er ren inderefilet, der hvert fiber er perfekt stekt. I tillegg var Robert Dahlqvist (som kjapt fikk tilnavnet String/Strängen) et funn. Han tilførte bandet mer syttitallsvibber og raffinement, og han og Nicke målte gitarkrefter på et vis som jeg tror løftet dem begge.

Det drøyeste her er uansett låtene. De har aldri vært bedre fra Nicke, og her snakker vi om den jeg personlig holder som den beste i sitt fag her på Norden-berget. Jeg sliter i det hele tatt med å komme på bedre rockskiver som er gitt ut i Norden. Også de konsertene de gjorde på denne tiden! Da var de faen meg verdens beste band. Da også. En helt strøken sekser.

«By the Grace of God» (2002)

Helge: Å følge opp mesterverket «High Visibility»? Huff. Forventningspresset ville alene ha knekt rygg og kneskåler hos de fleste band. Men Hellacopters var virkelig i siget, og peiset ut nok en perlerad av rockhits.

Produsent Chips Kiesbye ga sounden et griselekkert widescreen-format, med resultatet at «By the Grace of God» er bandets mest kommersielt tilgjengelige album. På låtfronten var regien derimot strammere. I et nylig intervju med Nicke Andersson hyllet bandlederen Kiesbyes nådeløse kuttprosesser, der produsenten krevde at alt overflødig dilldall og flere riff ble fjernet. «Alt som gjør låtene kortene, er bra», konkluderte herr Andersson.

Tittelsporet er den beste tennpluggen en fest kan få. Pianotonen til Anders Lindström etterfølges av The Hellacopters’ sterkeste signaturriff siden debutens «(Gotta Get Some Action) Now!». Semiballadene «Down on Freestreet» og «Rainy Days Revisited» er en masterclass I låtskriving, mens «Carry Me Home» må være hva de spiller når porten til rockhimmelen åpnes. Resten av skiva er fylt med antitesen av grå masse.

Hodet til bandets hovedkomponist, Nicke Andersson, skjøt ut raketter på løpende bånd i denne perioden. «Kreativt overskudd» blir et understatement. Han var med gitaren og penna hva Muhammad Ali var med kjeften og nevene på 60-tallet. I tillegg hadde den lille trommisen og gitaristen vokst til å bli en av rockens største vokalister. Med en tydelig soulinfluert sangstil beit han godt fra seg i hver eneste frasering.

«Rock & Roll Is Dead» (2005)

Egon: Dette Hella-skiva jeg sjeldnest diskuterer med folk. Ingen misliker den. Ingen hater den. Ingen har den som favoritt. Det er vel også den skiva jeg husker at opplevdes som minst viktig da den kom også. Som selvsagt var en mental lammelse, sannsynligvis forårsaket at man begynte å ta bandet for gitt, at man trodde man skulle ha dem blant oss bestandig. Og dessuten er det knapt noe viktigere i hele verden enn ei ny Hella-skive! Hallo! Her tok man jaggu feil i alt, og jeg har blitt alvorlig glad i den i ettertid. Noen av låtene er sågar blant deres skarpeste.

Her snakker jeg muligens bare for meg selv, men jeg innrømmer iallfall at jeg nesten alltid hopper over «Before the Fall», den litt uspennende boogielåten som åpner skiva, som jeg også alltid gjør når jeg setter på MC5s «Back in the USA» (førstelåten «Tutti Frutti»).

Men derfra og ut renner det ut gull, og særlig «Everything’s on TV» (var singel) og «Put Out the Fire» er skatter jeg holder ekstra høyt. Men skiva er jevn, superbt spilt (nå var de så gode at det tenderte til å være komisk), og jeg har lært meg til å like det mer striglede og – på en rett måte – litt satte soundet hele skiva har.

Likevel føles den fortsatt mer som en parentes enn de foregående. På det bugnende koldtbordet av Hellacopters-LP-er, singler og EP-er, er «Rock & Roll I Dead» ei skive som nesten alltid sliter med å tildra seg berettiget oppmerksomhet.

«Head Off» (2008)

Egon: Lite visste vi at dette skulle bli bandets svanesang de den kom, men bandets oppløsning ble annonsert rett etter skiva kom ut. Det morsomme er å tenke på tidsånden da den kom. Promo på plata ble sendt ut til anmeldere, men bandet unnlot helt å si at skiva utelukkende bestod av coverlåter, og attpåtil bare låter skrevet og utgitt av band i The Hellacopters’ egen samtid.

Flere anmeldere (ikke minst i norsk rikspresse, der de fortstatt anmeldte plater på ukentlig basis) trakk frem Nicke Anderssons store låtskriverevner som vesentlig i platas styrke, vel uvitende om at han ikke hadde skrevet en eneste av låtene. Å sjekke ut fakta på nettet var ikke så lett da, og Shazam var noe man trodde gikk an å putte i ei pipe og røyke. Det var mange som dreit seg ut her, og det tipper jeg bandet hadde det mye moro med.

Hella covret bestandig masse låter på singler og samlinger, slik de også bar jakkemerker og caps med andres bandnavn som vandrende reklameplakater. Den delen av bandets virke må virkelig aldri glemmes. Uten Hellacopters’ offensive misjonering, hadde aldri like mange nye og unge fans oppdaget band som MC5, The Stooges, The Nomads, Sonic's Rendezvous Band, Dictators, New Bomb Turks, Supersuckers osv.

Her hyller de band som har eksistert samtidig med seg selv, der alt fra svenske brødre i ånden (Peepshows, Demons, The Turpentines, The Maharajas, The Royal Cream) til amerikanske venner (Dead Moon, nevnte New Bomb Turks, The Bellrays, Gaza Strippers, The Humpers).

Flere regner «Head Off» som ei av bandets svakeste plater, og nærmest som en parentes, men jeg er helt vilt uenig. Har alltid likt den, jeg. Sterk firer.

Bonussporene på singlene er også coverlåter under samme kriterier, der australske The Yes-Mens «Acid Reign» spruter briljans, og der særlig amerikanske The Insomniacs’ «Baby Come» er helt bedårende. Faen heller, jeg er villig til både å slåss og bryte håndbak på denne skivas vegne. Elsker den! Elsker The Hellacopters! Og nå er de faen meg tilbake. Livet er godt, dere.

PS: Les også Helges anmeldelse av den nye skiva!