BRENN. Kulturhuset - Rakettnatt, fredag 26. 08. 2022
«Oi! Her var det trangt og godt. Og ingen trenger å fryse verken her eller der», tenker jeg idet jeg – godt andpusten – rekker fram til Kulturhusets hovedscene ett minutt før konsertstart.
Introteipen får publikum til å presse seg enda litt hardere frem mot scenen. De høyfrekvente gledeshylene idet brenn. entrer scenen er ikke til å ta feil av.
Kidsa i front har gledet seg til dette. De vil rocke.
Fra første kung fu-spark i lufta spruter det en herlig pubertal energi og entusiasme fra scenen. Frontmann Edvard Smith Save har publikum i lomma, selv uten å jobbe altfor hardt.
At lysluggen innledningsvis synger småsurt i flekkene er ikke så nøye. Det er hakket mer corny med synthen vi hører, men ingen der ut til å spille på. Det er en godt planlagt, nesten programmert, vibb jeg plukker opp.
Sjarmoffensiven fra kvintetten går allikevel rett hjem hos majoriteten. Hiten «Jeg blir så dum» får det til å koke godt blant gjengen foran meg. Festivalens første moshpit er et faktum.
Det er akkurat som å stå midt i en amerikansk high school-film fra 90-tallet. Kulturen går åpenbart i sirkel etter noen tiår (!). 90-tallets solbrune MTV-rock er heller ikke feil referanse når det kommer til brenn. sine musikalske holdepunkter.
Utover konserten tenker jeg at brenn.-låtene jeg har hørt på headsettet hjemme faktisk hadde mer å by på enn dette. Låtene blir nokså like i konsertformatet, men «Ramones-effekten» uteblir.
Om jeg skulle anmelde responsen, og ikke musikken, ville dette ha vært nært full pott. Men den musikalske forutsigbarheten gjør at jeg går lei ganske kjapt.
brenn. fremstår først litt som MGP junior-utgaven av mossebandet Death By Unga Bunga. Så litt som en Postgirobygget-versjon av Weezer.
Det var for så vidt ingen dårlig konsert brenn. leverte under Rakettnatt, men det er sjelden jeg synes musikk i denne stilen låter vel så bra som plate, som live.
Greia ga meg ærlig talt litt rock-med-støttehjul-vibb. Hilsen Rockegubbe (42).
