VIDAR VANG & BANDET «Vidar Vang & Bandet» (VV Records)

Etter årevis på loffen som trubadur, byttet Vang uttrykksform fra engelsk til dialekt. Han har hele veien vekslet mellom rock og akustisk, selv om det er visesangeren vi har hørt mest av de siste årene.

Til hans alt i alt 14. album (!) har Vidar blåst støvet av strømgitaren, handlet inn øl, og invitert gamle kompiser på besøk.

Barndomsvennene Vidar, Gaute Fredriksen, Raymond Jensen og Kenneth Simonsen, som vokste opp sammen på det lille tettstedet Bjerkvik, er nemlig samlet igjen. Husvert og bartender er Cato «Salsa» Thomassen – mannen som satt bak spakene også på den nevnte brakdebuten «Rodeo» i 2002.

Disse ridderne fra den gamle skolen av norsk rock er åpenbart ikke lenger unge, og undertegnede har ærlig talt litt noia for slike reunions. Resultatet blir ofte gamle sanger i ny drakt, fremført i tredjegir, og nedsyltet i nostalgi.

Min opprinnelige skepsis gjøres heldigvis raskt til skamme på «Vidar Vang & Bandet». Selv om det ikke er en gjeng sprengkåte jyplinger vi hører, pumpes det plenty av energi og kjærlighet gjennom disse låtene.

Albumet er heller ingen mimrekveld hvor deltakerne sitter med sikkerhetsbeltet på. Det er derimot en ambisiøs 16-retter Vidar og hans band slenger på bordet. Det som skulle være en EP endte opp i et dobbeltalbum, med den musikalske spennvidden en så lang rull med tape krever.

Det er livebandet til Vidar Vang vi hører spille disse låtene, selv om noe musikalsk krydder er drysset på i etterkant. Skuldrene er lave, og det er ingen forsøk på å være for smarte for «smartnessen» sin skyld.

Selv om de bilderike tekstene gir rom for ettertanke, er dette direkte musikk. Et tydelig fokus på bandfølelse forsterker inntrykkene og øker pulsen til oss lyttere.

Storslåtte rockere som «Kor blei livet mitt av?» og «Også uten mæ» er som knallharde straffespark rett i krysset. Dette gjør Bjerkvik-gjengen med hjertet utenpå drakta og bind for øynene. «Snakke som æ snakke» er frihetsrock der man kjenner vinden i håret og kriblinga i tærne. «Siste flyet hjem» er en omskriving av «Everyday», som ble dette bandets siste kapittel i 2004. Den ferske versjonen overgår faktisk originalen med god margin.

Men Vidar Vang og bandet nøyer seg ikke med å spille småpasninger på egen bandehalvdel. De fosser også fremover i angrep, uten sikring bak.

«Ingen hjemme nu» er en klintango der feelingen er som slurpet opp av pjolterglassene til country-ikonene George Jones og Tammy Wynette. Innertieren «Ut og gå» er en mørk, nærmest hypnotisk, sak som lukter søndagskveld på soul- og bluesbulene i Memphis. Den superseige og massive «Passe på dæ» – som er det nærmeste Vidar Vang har vært en «trip» fra det jordnære og ut i kosmos – er en annen opptur jeg vil trekke frem.

Blant disse 16 varierte rettene finnes det riktig nok også et par ganske ordinære porsjoner med kjøttkaker og potet. «Livet gir, livet tar» og «Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet» kunne med fordel ha vært forbeholdt kjøkkenpersonalet, og ikke blitt sendt ut til gjestene.

Fellesnevneren for hele plata er Vidar Vangs evne til å sette fingeren på hverdagens oppturer og nedturer, med et typisk nordnorsk avmålt trykk på drama-knappen. Han evner å være sentimental uten å vasse rundt i kliss. Her er det ingen trutmunn eller annen tilgjort mimikk. Kun ord så direkte og personlige at det ligger helt på grensa til sjelelig dyneløfting.

Stemmen hans, som er både forteller og prinsipiell melodibærer, kunne gjerne ha ligget litt høyere i  miksen de gangene backingbandet nærmer seg maksgrensa for hva sikringsskapet tåler.

Vidar og «Vangsgutan» sin megapakke med musikkstriper avsluttes i skål, skrål og triumf, i den Springsteenske stadionrockeren «Meir & Mindre». Jeg sitter igjen med en god smak på tunga, og litt lettere hjerte etter at musikken er over.

«Det blei’kke Wembley – med hverken ball eller gitar», erkjenner Vidar Vang.

Dét er ikke så jævla nøye, så lenge man endte opp med å beholde både vennene og musikkgleden, tenker jeg.