I likhet med mine kolleger var undertegnede av den oppfatning av at norsk musikk leverte så det bokstavelig talt sang i Det herrens år 2021. Hele 40 prosent av lista består av norske skiver, og slikt blir man jo lykkelig av. Ellers spenner de fra Nottingham til Melbourne, og hele veien fra Phoenix til Seattle via Memphis.

2021 har vært et sterkt plateår, der det har regnet jevnt og trutt med grom vellyd fra nær og fjern. De 10 utvalgte er plukket ut fra et ærlighetsprinsipp, der det man har spilt mest er tungt vektlagt, i lag med gjenoppfriskede lytterunder.

Feedback har anmeldt over 100 skiver, i tillegg til diverse dypdykk, intervju, øde øy-spalte, ukas artist, lister og annet stoff. Det er i sannhet et privilegium å få lov til å skrive om musikk. Ny og gammel musikk fra ordentlige musikere, ikke talentløse C-kjendiser i diverse dustekonkurranser på TV.

Feedback kommer neste år bare til å peise på med mer stoff om musikk for enhver god smak. Vi elsker det - og vi gir oss aldri!

Her er også ei spilleliste (Tidal-versjon nederst i saken) med låter der undertegnede har kastet over låter helt siden januar, utelukkende med ny musikk utgitt i inneværende kalenderår (som vil bygges fortløpende ut). Den begynner rolig, så kommer rakettene skytende etter hvert, jevnt blandet ut hele veien med vidunderlig vellyd av ballader, luftig pop og masse rart med musikksukker på.

Og til neste år kommer både Madrugada og The Hellacopters ut med nye skiver. Juhuu! Bare å glede seg.

Enjoy!

1. THE NIGHT BEATS «Outlaw R&B» (FuzzClub)

Angrer på at jeg ikke ga denne skiva full pott, for dette er nå en soleklar sekser for meg. Jeg hadde 6 av låtene fra den blant mine 10 mest strømmede i fjor, og det taler jo for seg selv. Skiva er en smeltedigel av gullkantede referanser, der smekre ballader står solid rygg mot rygg til sekstitallspsychedelia, catchy pop og snerrende rock’n’roll.

Dette er ei skattkiste av ei skive. Den er variert, den er velspilt, den bugner over av sterke låter, og den er både leken, løssluppen og stramt redigert på én og samme gang. Énmannsbandet er virkelig noe av det kuleste vi har der ute, og master of ceremonies, Danny Lee Blackwell med sin hær, later til bare å bli bedre og bedre for hver runde. Future classic.

Les anmeldelsen vår her: «Ei vanvittig sterk skive»

2. MURDER MAIDS «Knives Out» (Fucking North Pole)

Hvis noen er oppriktig bekymret for trønderrockens ve og vel, kan de ta det aldeles med ro. Rocken sprirer og gror i den gamle hovedstaden, og disse uforskammede jyplingene er ett av flere gode bevis på det. Og de har ei bølle fra Målselv bak mikken. Den knallharde skiva kom midt i januar og var et brutalt knyttneveslag i trynet, slik Turbonegers «Ass Cobra» var for 25 år siden.

Det kuleste er at midt i dette heidundrende øset av fuzz og blodtørstig gladvoldsaggresjon, er det elementer av så vel metal og hardcore, som det også er av kontant powerpop. For de skriver dritbra låter, og de smeller dem av som seriekoblede kinaputter, som hadde vært den perfekt infantile herpingen av Aschehougs hagefest eller Nobelkonserten. Eller begge deler. Konserten deres på Bastard ble selvsagt avlyst. Fyll lommene dine med stein og løp ut i havet, ditt korona-utyske!

Les anmeldelsen vår her: «Gud hjelpe meg, dette var rystende sterke saker»

3. THE REIGNING SOUND «A Little More Time with Reigning Sound» (Merge Records)

Soul, country, r&b, rock. Jeg synes alltid at Greg Cartwright & co. er verdens beste band når jeg hører dem eller ser dem live. Denne skiva var jo et slags comeback, attpåtil med originalbesetningen tilbake i båten. Greg synger så følsomt og kult at det er en fryd, og han skriver låter adskillig mer kjente låtskrivere ville skamfert seg selv nedentil for å kalle sine egne.

Balladene hans tar pusten fra en, mens rocklåtene meier ned all motstand de måtte møte. Memphis-geniet er knapt i stand til å lage svake skiver, selv om han skulle gå bevisst inn for det, og i år var han tilbake i storform. Bare å glede seg til Buktafestivalen. For den skal gå av stabelen, om det så bare blir med undertegnede og Reigning Sound nede i fjæra.

Les anmeldelsen vår her: «Takk for at dere gir ut musikk igjen!»

4. TØNES «Thilda Bøes Legat» (Kinkverk)

Det er noe naturstridig over det Tønes holder på med, på en kul måte. En snurrig rogalending på snart femti år, som skriver låter der trivielle hverdagsbetraktninger står rygg mot rygg til vakre kjærlighetserklæringer til livet, absurd raseri mot småting, skildringer av bygdedarkness og underfundig humor.

Det lukter ikke akkurat suksess og nasjonal anerkjennelse av slikt, men Tønes er en seig faen som over lang tid, og med et tosifret antall skiver, har gått fra å være en regional helt, til å fylle opp studenthus og festivalscener over det ganske land. Og det er helt fortjent.

Tønes er så jævla bra å sette toner og ord til det eksistensielle, ved stadig å påpeke at det er nettopp de små ting som styrer livene våre, og at summen av disse overskygger de store «meningen med livet»-spørsmålene. Og her er han bedre enn noensinne. Følsom, skarp, snurrig, morsom og søt. Ei skive som også har vist seg å være uhyre slitesterk. Er fortsatt sur for at konserten hans i Tromsø ble avlyst pga. det du vet. Forbanna drittopplegg av en pandemi!

Les anmeldelsen vår her: «Ei helt fabelaktig skive fra en artist i kanonform»

5. TINDERSTICKS «Distractions» (Lucky Dog)

Tindersticks er fortsatt Englands mest unike og suverene band. 30 år etter de ble grunnlagt, føles de pinadø akkurat like forfriskende, like unike og like lite forutsigbare som de alltid har gjort. Takk og lov. På deres trettende album viser de stilrike herrene fra Nottingham at de fortsatt er et band man er nødt til å forholde seg til. Skivas sju låter er tværet ut i tre kvarter, og de gir ikke akkurat gratis ved dørene.

Stuart Staples særegne, halvt snøvlete, gin fizz før frokost-vokal maner frem de duvende låtene som ikke føles lange overhodet, snarere heller vokser de på, med en påfølgende trang til å høre dem mer. Det er jo ingen andre som driver på med de greiene her. Det er som om de opererer i et eget parallellunivers, frigjort fra tidsepoker, bølger og trender. Jeg elsker at de er der og at de bare fortsetter å peise på. Tar gjerne 30 nye år med dem, jeg.

Les anmeldelsen vår her: «Fortsatt Englands mest unike og suverene band»

6. ÅRABROT «Norwegian Gothic» (Pelagic Records)

Apropos å holde på med noe helt eget, totalt på siden av alt annet. Årabrot er virkelig en sjelden, unik og annerledes fugl i den skandinaviske musikkskogen. Frontrekka og duoen Karin Park og Kjetil Nernes koker sammen et musikalsk brygg som er så mektig, så massivt, så velspilt, så overveldende og så himla autoritært at man blir slått i bakken bare av å tenke på dem.

Og i bunnen av det majestetiske og overveldende godstoget ligger det lag på lag med både fiffige melodier, harmonier og snertne låter. Som om Nick Cave og The Swans bestemte seg for å slå seg sammen for å gå inn i en rockbar og bare gi alle som sitter der grisebank.

At konserten deres på Blårock rundt påsketider ble avlyst på grunn av pandemiske årsaker er noe jeg tar personlig. Hører du, din Korona-kødd? Jeg skal pinadø røske ut alle de dumme nuppene fra ballen din og stappe dem opp der det måtte føles aller mest ubehagelig. Jeg vil se Årabrot live NÅ.

Les anmeldelsen vår her: «Kirka står i full fyr»

7. CIVIC «Future Forecast» (Flightless Records)

Et australsk fyrverkeri av skitten rock’n’roll, som plukker opp hansken etter nasjonale blodsbrødre i band som Celibate Rifles, The Saints og guruene i Radio Birdman. I tillegg har de den snørrhovne attituden til band som Dead Boys, Buzzcocks og den harde utgaven av The Men. At gitaristen har nilyttet til Wayne Kramer og Fred Sonic Smith gjør virkelig heller ikke noe.

Det er aggressivt som et lemen på billig, østeuropeisk speed og låtene spyttes ut som gulltenner fra kjeften på en gammel sjøulk som har frontkollidert med en murvegg. Det lages jo nesten ikke slik rock’n’roll lenger, der lukten av svette og generelt dårlig hygiene oppleves genuin, og ikke noe Pitchfork-tilpasset hipsterpiss noen har fortalt dem at er stilig.

Melbournes CIVIC lager hard rock slik den ble spilt på klubber i New York på slutten 70-tallet, bare at det er mikset sammen med australske forbryter-gen, der man skyter først og ber om fri bar etterpå. Takk og lov at dette finnes. Debuten «New Vietnam» (2018) var knall. Denne er enda bedre.

8. JOHNNY IRONSIGHTS «Murder Mountain» (JI Records)

Jeg trodde dette var amerikanerens debut, men han har spilt i band og gitt ut hard musikk før. Det er uansett ikke viktig. Det er som derimot er viktig er at «Murder Mountain» er ei av de sterkeste countryskivene som kom i 2021. Han omtaler selv musikken sin som «goth-country», og han lanseres som ei blanding av Nick Cave og Steve Earle, men jeg vet ikke hvor enig jeg er.

Dette er uansett et helstøpt album som virkelig får det til å kaldt nedover ryggen på en (på en positiv måte), og der jeg får kraftige assosiasjoner til så vel The Gun Club (de lurvete steelgitarene!) som Roger Alan Wade (for dem som husker ham) og en ung og vilter Springsteen.

Låtene er skrevet i pandemiraseri, Trump-raseri og sorgraseri i kraft av at faren hans døde under skivas tilblivelse, og nervene henger tjukt utenpå hver eneste låt og dirrer. De gråtende steelgitarene akkompagnerer låtene perfekt, og er så effektive at det er umulig ikke å bli berørt emosjonelt.

Åpnings- og tittelsporet er av det rent episke slaget, en låt jeg har hørt så mange ganger at jeg allerede kjenner på dens ehhh … slitesterkhet. Den er av typen man vil skru på elleve, stille seg midt på gulvet, holde armene ut og bare sveve gjennom rommet av. Gud hjælpe, dette er så bra. Råsterkt.

Les anmeldelsen vår her: «Helt fuckings eminent»

9. GRINGO BANDIDO «Chief Police» (Gringo Bandido Records)

Gringo Bandidos enerverende treghet til tross, de har virkelig vært verdt å vente på, den åtte år lange ventetiden til tross. Bare å høre Christian Sandaker synge igjen gir meg troen på, om ikke menneskeheten, det skulle tatt seg ut, men iallfall på at det å vente på noe godt virkelig har noe for seg. Gud, som jeg har savnet dette bandet.

Vokalen hans er av det klassiske rockformatet, der sangpedagoger og notestativ kjennes befriende langt unna, og der heller magneten i følelsesbarometeret løper løpsk.

På de harde rocklåtene gir den grovskårne stemmen dem ekstra kraft, som ei blanding av en ekstra gitar og en sax kjørt gjennom ti fuzzbokser, der alle trevler i kroppen later til å ligge bak hver gutturale setning som spyttes ut med mengder av fandenivoldskhet.

Han er likevel ingen one trick pony, den godeste Sandaker, for han er også et råskinn når det kommer til å skrive bloddryppende og hjerteskjærende vakre ballader. Han synger dem med så mange lag av ektefølt sjelevreng at det er en fryd å høre på, og jeg hadde gladelig tatt imot ei hel skive med utelukkende hans egne morderballader. Fikk ikke sett dem live heller. Fuck Covid!

Les anmeldelsen vår her: «Ei av årets beste rockskiver har kommet»

10. QUEEN ESTHER «Gild the Black Lily» (Queen Esther Records)

Hun synger helt fantastisk, hun tolker andres låter på eminent vis (The Eagles, George Jones, Chip Robinson, Lucinda Williams m.fl.) og hun skriver sågar egne låter av det rystende bra slaget.

Hun har sluppet tre skiver før, samt spilt i diverse band, der det spenner fra jazz og blues til det vi etter hvert har begynt å kalle americana. La oss heller kalle det superb folk/country med islett av gospel. «Gild the Black Lily» meier uansett ned alt hun har gjort før, med banjoen som slagvåpen, som en tennisracket med stålnagler.

Hun synger helt latterlig bra; holder igjen der musikken trenger luft og neddempede arrangement, for så å klemme til med arethafranklinsk kraft når dét trengs. Dessuten har hun jækla dreis på låtskrivingen. Åpningssporet «The Black Cowgirl Song» er råsterk og ville vært et høydepunkt på ei skive av Gillian Welch. Helt, helt fantastisk.

Les anmeldelsen vår her: «Den ukjente dronningen av americana»