I Feedback-spalten Trippel Trumf vil Helge Skog og Egon Holstad presentere utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.

Obs! Scroll ned til bunnen av artikkelen for å lytte til de tre platene.

Det finnes meninger som går både til høyre, til venstre og langt ut på viddene. Påstanden i tittelen er allikevel mer av en faktaopplysning for mange av oss.

De tre første platene til gull-, platina- og diamantguttene Metallica satte nye standarder da de kom. Snart fire tiår senere har disse standardene ikke blitt overgått innenfor noen av de cirka 666 subsjangrene av metal.

Så, hva er det som gjør disse tre platene så hårreisende bra? Og hvorfor er de å regne som den metalliske parallellen av steintavla Moses fikk fra stefaren til Jesus for et par tusen år siden?

Som en passe crazy bergenser brukte å si på YouTube: «Let’s find out!»

Nesten helt fra bandets oppstart av brukte Metallica Ennio Morricones episke «The Ecstacy of Gold» som introtape til sine konserter, komposisjonen de fleste blant oss kjenner fra filmen «Den gode, den onde og den grusomme». Om vi tillater oss å dra en parafraserende parallell til Metallica-trilogien vi skal kose oss med i dag blir hypotesen som følger:

«Kill ‘em All» var den første. «Ride the Lightning» var den dristige. «Master of Puppets» var den beste.

Det er mange interessante hendelser å grave i langs ferden frem til Metallicas debutalbum «Kill ‘em All», utgitt i 1983. Alt startet to år tidligere, da tennistalentet Lars Ulrich møtte Christian Science-oppdratte James Alan Hetfield.

foto

Treninga til den ultimate tittelen som Verdens Største Metalband startet allikevel først for alvor da disse to heavy metalens Helan og Halvan rekrutterte et par virkelige nøkkelansatte: Dave Mustaine og Cliff Burton.

Villbassen Mustaine var en fabelaktig sologitarist. Han snekret i tillegg en god del av riffene som fikk fansen til å headbange på seg nakkesleng i starten av Metallicas karriere. Dessverre var «Dangerous Dave» like grådig med drikke og droger som han var hurtig opp og ned langs gitarhalsen. Bandbossene Hetfield og Ulrich endte til slutt opp med å gi gitaristen sparken på vei til (!) studioet hvor de skulle spille inn debutplata.

Det var ikke bare musikken som var lynkjapp i Metallica-leiren. Samme ettermiddag som Dave ble satt på bussen til Langtvekkistan kom Exodus-gitarist Kirk Hammett inn fra sidelinja, som Mustaines erstatter. Hammett var en sologitarist av samme hyperaggressivt format, men i motsetning til sin forgjenger hadde han en personlighet som passet langt bedre inn i «wingman»-rollen i bandets hierarki.

Cliff Burtons inntog i Metallica sørget for en radikal utvikling i bandet. Dette var en kis Hetfield og Ulrich faktisk så opp til.

Den mer musikalsk skolerte Burton hadde interesse for et bredt spekter av musikksjangere. Burton var den eneste som fikk bøllet inn et langt soloparti uten komp på Metallicas debut. Og han spilte attpåtil bass – instrumentet med suverent lavest status innen metal.

Cliff var fyren som digget alt fra Misfits via Lynyrd Skynyrd til klassisk og jazz. Han lærte gutta i bandet om harmonier, og på album nummer to og tre ble dette et skikkelig trumfkort, da Metallica blandet melodi og energi på en måte ingen andre metalband kunne drømme om.

«Kill ‘em All», utgitt i mai måned året undertegnede fylte tre år, er av mange ansett som det første trash metal-albumet. Noen regner derimot debuten til de kanadiske speed metal-nestorene Exciter, utgitt fem måneder tidligere, som det egentlige startskuddet. Men der Exciters «Heavy Metal Maniac» var en finfin videreføring av grunnlaget lagt av Judas Priest og Motörhead, var Metallicas debutplate råere enn alt annet som slo seg opp fra metalundergrunnen.

Firerbanden, med sete i San Francisco, spilte kjappere og hardere enn noen. Samtidig laget de låter med riff som fikk det til å klø i luftgitarfingrene. De dundret også ut catchy refrenger med sinna strofer som fikk enhver hormonbombe i tenårene til å knytte nevene og brøle med.

Thrash metal-band som Slayer, Exodus og Anthrax nyter i dag sin høyst fortjente legendestatus, men tidlig i ’83 kjørte de nærmest gokart ved siden av Ferrarien der Hetfield satt bak rattet med Ulrich på fanget.

Metallicas musikk hadde rett og slett mer og bedre innhold enn alle andre. Kvalitetskontrollen var åpenbart også på et helt eget nivå. Ingen av Metallicas tidlige låter fremstår som utdaterte i 2022. Nesten 40 år senere er «Kill ‘em All» derimot fortsatt inspirasjon, rettesnor og prov på hvor bra det kan gjøres for stadig nye generasjoner av metalheads.

Når man lytter til «Ride the Lightning», utgitt i 1984, er det temmelig sykt å tenke på at kun ett år hadde gått siden debuten. En ekstrem utvikling på kort tid gjorde at Metallica gjorde noe helt nytt allerede før mange andre band innen sjangeren rakk å dra veksler på «Kill ‘ em All».

foto

På «Ride the Lightning» er aggresjonen enda mer spisset enn på debutplata. Et proffere, mer presist lydbilde gir det alt-annet-enn-vanskelige-andrealbumet et iskaldt og gigantisk sound som var, bokstavelig talt, uhørt i 1984.

Der samtidens thrashere var mest opptatte av å spille hardere og fortere enn konkurransen, ble dette lille sjangerhjørnet av ekstremmetallen raskt for trangt for Metallica. På plate nummer to fremviste de en unik melodisk finfølelse. De fire unge herrene tok også betydelig risiko med sitt ønske om å tråkke utenfor grensene som fans og musikkpresse hadde tegnet opp i rekordfart etter «Kill ‘em All».

Sjokkbølgene bredde seg raskt blant den selverklærte harde kjerne av metalheads da «Fade to Black» kom ut av høyttalerne for første gang. Hæ? En ballade?! «Judaser», «posører» og «pingler» – bandet fikk krasse tilbakemeldinger fra en horde av kvisete gutter.

For noen var «Fade to Black» åpenbart et svik på linje med at dama plutselig ble lesbisk, eller at Coca-Cola skiftet fra svart til rosa farge på brusen.

«Ride the Lightning» er en kanonplate fra A til Å. Halve skiva har vært mer eller mindre fast på Metallicas konsertrepertoar i alle år frem til i dag. Personlig synes jeg at killeren «Escape» altfor sjeldent blir nevnt blant bandets beste låter.

Å lage instrumentallåter er en øvelse få metalband behersker særlig godt. Metallicas evne til å fortelle en historie med fantastisk dramaturgi også uten vokal og tekst, er slående gjennom samtlige ni minutter av den hårreisende briljante avslutningslåten «The Call of Ktulu».

20 måneder etter utgivelsen av «Ride the Lightning» ble middagshøyden nådd. Ikke bare for Metallica, men metalmusikken som helhet. «Master of Puppets», utgitt i 1986, overgår ihjelbrukte beskrivelser som «klassiker», «mesterverk» og «legendarisk». Vi snakker her om den komplette metalskiva – eller så nært det foreløpig har vist seg mulig å komme.

foto

Den gjennomgående enorme musikaliteten i disse åtte låtene slår meg fortsatt, som første gang jeg hørte plata i 8-9-årsalderen. Ståpelsen kommer stadig hver gang bandet slår inn med full kraft, etter at de spanske gitarene har klimpret seg ferdig.

Jeg er i utgangspunktet ideologisk motstander av at metal og rockmusikk skal etterstrebe perfeksjon. Uhell, misforståelser, tabber og ungdommelig overmot står bak mange av genistrekene i populærmusikkhistorien.

På «Master of Puppets» er derimot perfeksjonismen fra bandmedlemmene og tekniker/produsent Flemming Rasmussen snudd til noe udelt positivt. Det er utrolig mange detaljer og forskjellige lag i komposisjon, arrangementer og lydbilde.

At Hetfield, Ulrich, Burton og Hammett var i alderen fra 21 til 23 år under innspillinga er ufattelig imponerende.

James Hetfield var i utgangspunktet ikke noe naturtalent bak mikrofonen. I de tidligste liveopptakene av Metallica låter det nesten som om noen tråkker på ei kråke, men på «Master of Puppets» hadde James perfeksjonert sin sangstil. Hetfield klarte for første gang å bruke rytmikken som gjorde han til fremste rytmegitaristen innen metalverdenen - også med stemmen. Resultatet ble at sinnet i låtene traff enda mer presist i sentralnervesystemet til oss lyttere.

Tekstene nådde også et nytt nivå. Brorparten av lyrikken er skrevet så smart at den kan speile mange forskjellige erfaringer ettersom hvem lytteren er. Ironisk nok er allikevel instrumentallåten «Orion», Cliff Burtons aller største øyeblikk, blant platas mest minneverdige låter.

Et halvt år etter at «Master of Puppets» kom ut døde Cliff, bandets storebrorsfigur og bassist, som følge en tragisk og tilsynelatende grunnløs ulykke med bandets turnébuss. Metallicas sterkeste besetning døde dermed også momentant, og bandet ble selvfølgelig aldri det samme igjen.

De etterlot seg heldigvis over 150 minutter med innspilt musikk som fortsatt utgjør den sterkeste metaltrilogien noensinne. Og det er faen meg umulig å gå lei.