MADRUGADA «Chimes at Midnight» (Warner Music Norway)
Etter en vellykket gjenforening på scenen i 2019, der bandet feiret 20-års-jubileet til debutplata «Industrial Silence», lå et album-comeback i kortene.
Nå er den her, Madrugada-plate nummer seks – nesten på dagen 14 år etter bandets opprinnelige svanesang i albumformat.
Originalmedlemmene Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen har fått den fingernemme og kreative altmuligmannen Cato «Salsa» Thomassen med på laget. Resultatet et album som nikker anerkjennende bakover i tid, men samtidig føles friskt og fremoverlent, med en tidvis spontan vibb i bunn.
Det er en rekke grunner til at mange av oss har trippet rundt med høye forventninger til «Chimes at Midnight». Under de nevnte konsertene i 2019 overbeviste Madrugada mange, undertegnede inkludert, om at det var både glør og gnister igjen i rock-‘n’roll-bålet de i utgangspunktet slukket i 2008.
Den storslåtte smakebiten «Nobody Loves You Like I Do», godt hjulpet av en lekker video, ga vann i munnen. «Vi mangler et band som dette nå for tida», var en av mine første tanker i møte med det første ferske Madrugada-materialet på en liten mannsalder.
Om verden i 2022, der rock virkelig ikke det hippeste, trenger Madrugada? Det er selvsagt et individuelt spørsmål. Svaret for mange gamle fans, er nok at de har savnet Madrugada.
Denne gjengen var ikke bare Norges største band gjennom tiåret de var aktive. Så banalt det enn må virke mange år senere: For mange av oss i Nord-Norge føltes Madrugada som vårt band. De var en gjeng tøffe og smarte nordlendinger som bøllet seg opp til toppen, og ut av landegrensene, uten å «selge ræva» til noen som helst langs veien.
Flere gode soloplater fra Høyem, samt Jacobsens og Pettersens bandprosjekter som Kitchie Kitchie Ki Me O og Milestone Refinery, har fortsatt ikke fjernet hungeren etter mer Madrugada.
I løpet av de 13 låtene som utgjør «Chimes at Midnight» veksler bandet mellom å låte som sitt gamle jeg, og flere nye utgaver av bandet vi kjenner.
«Running From the Love of Your Life» tar oss rett tilbake til 1998, og fremstår som en videreutvikling av «Oceanliner» fra Madrugadas debut-EP. Det er som å treffe på en gammel venn, der minnene strømmer på allerede før man rekker å si «Long time – godt å se deg igjen, gamle kompis!».
«Stabat Mater» er en låt som muligens ville ha passet inn på «The Deep End»-albumet, men samtidig viser en tydelig utvikling. Den enkle melodien går rolig, men nådeløst løs på sanser og nervesystem ved hjelp av svært lekker orkestrering.
Den ungdommelige råskapen fra gamle dager er beviselig erstattet av et bredere arsenal av ferdigheter. Låten med høyest americana-faktor på dette albumet er «Empire Blues» – en countryrock-knallert i skikkelig widescreen-format.
«Dreams at Midninght» er både storslått og sentimental, på beste Springsteen-vis. På «Slowly Turns the Wheel» går bandet inn i gospelmodus. Her slipper herr Høyem løs sin indre «soul man». Det synes jeg han bør gjøre oftere!
Bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen holder beaten godt, og gir låtene det seige groovet som er blant bandets tydeligste kjennetegn. En av de tydeligste forskjellene på «gammel» og ny Madrugada er at Sivert Høyem synger enda litt bedre. Stemmen har et større spenn, og mannen som eier det fysiske instrumentet tar i bruk et større emosjonelt register.
At dette albumet mangler Robert Burås, er en tanke man ikke kommer unna. Fans av gitarspillet til den avdøde krølltoppen fra Bjerkvik, som også rakk å skape rockmagi i bandet My Midnight Creeps, får ingen «husker du»-følelse her.
Cato Salsa Thomassen tryller, som alltid, frem mye snacks med plekteret. Men i brorparten av låtene «Chimes at Midnight» brukes piano, orgel og synth i stor grad for å fargelegge soundet og gi melodiene «det lille ekstra». Men dette funker heldigvis veldig bra, og live-medlem Christer Knutsen sørger for litt ekstra piff på enkelte låter.
Produsent Kevin Ratterman har gitt denne plata et lekkert lydbilde, der vingespennet er enormt. Det ljomer tidvis som om de har spilt inn skiva på ei brygge, midt i en fjord.
13 låter, og en spilletid av typen som var vanlig i CD-ens gullalder på 90-tallet, er i overkant. Og på platas andre halvdel fremsto flere låter i utgangspunktet som litt anonyme. Etter flere gjennomlyttinger kom heldigvis personligheten til disse nokså blyge melodiene frem i lyset, og plata rundes av på fint vis med «Ecstasy» – der Sivert Høyem går full «gospel-Elvis».
«Chimes at Midnight» viser at Madrugada-stien ikke har grodd igjen. Om vesterålingene Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen ikke har «kommet hjem», er denne comeback-plata et fint og innholdsrikt besøk tilbake til gamle trakter, der man også har noen nye skrøner å fortelle.