Det var noe forfriskende utrendy med kvartettens miks av melodiøs rock, sludge og doom. Tre år senere tillater bandet seg å være hakket mer progressive i tilnærmingen, på oppfølgeren.

På tross av at Vederkast, som majoriteten innen norsk rock, er å regne som et hobbyband bestående av godt (?) voksne menn – er det antitesen til venstrehåndsarbeid som leveres på «And in the Abyss They Sleep». Slepphendte musikere er de heller ikke, men derimot en godt sammensatt motor der hvert gitar-lick, hver basslinje og perkusjonsdetalj i et felles driv jobber mot samme mål: Å gi melodiene både muskler og krydder.

Tromsø-bandet har denne gang reist «hjem» til værharde, men pittoreske Bleik (halve bandet er opprinnelig andværinger), for å spille inn plata. At innspillinga har blitt gjort på et samfunnshus, og ikke i et regulært lydstudio, kunne jeg aldri ha gjettet. Det låter nemlig riktig så lekkert; rikt på detaljer, med masse punch i det moderne, presise soundet.

Det værharde klimaet langs den nordnorske kysten er også noe Vederkast «spiller på», rent musikalsk. De tar til og med BBC på «Blue Planet»-kornet, med opptak av bølger som slår i bakgrunnen. Det er dog mer storm, ruskevær og gråfarge – enn skarp sol og salt sommerbris – å spore i melodiene. Litt større emosjonell spennvidde tror jeg ville styrket albumet som helhet.

Smarte og lekre strykerarrangementer preger åpningssporet «Hope Lost», og på «Reflections Linger» blir det full klaff, og toppscore på Richters skala. Her spiller kvartetten på flere av sine styrker samtidig, og resultatet blir både melodiøst, groovy og tungt – med en herlig intensitet i bunn.

Stemmen til Paul-René Aronsen kler låtene godt. Han er en god, gammeldags metal-crooner med pondus og baller nok til å nå de høyeste tonene – med verdighet! Noen ganger «gjetter» man riktig nok melodien før han har sunget en strofe, så sangeren kunne gjerne hatt litt mer varierte melodilinjer å jobbe med.

Plata nyter godt av store, kreative arrangementer, men flere av låtene kunne ha hatt en tydeligere rød tråd i strukturen. I noen tilfeller, som «Searching» og «Echoes Diminish», ønsker jeg meg skarpere fokus på de saftigste bitene i puslespillet – på bekostning av «alt skal med»-filosofien.

Albumet rundes av med høydaren «Blindfolded»; en melodiøs lekkerbisken der sollyset endelig bryter seg gjennom sprekkene i Vederkast-bunkeren – før det ti minutter lange eposet av et tittelspor lykkes i å oppsummere albumet.

Havet gir og havet tar. Ordtaket kunne like gjerne vært beskrivelse av Vederkast. Du må investere litt egeninnsats for å dra låtene i land, men utbyttet er til å bli både mett og fornøyd av.