Fem år har gått siden gromplata «Røyk og speil». Etter en lang rekke singler, EP-er og samarbeid leverer Jon-Are Masternes alias Klish nå endelig sitt tredje album.

Her drar og strekker den Oslo-baserte Tromsø-rapperen hip hop-sjangeren langt utenfor de flestes komfortsone. Disse 10 låtene holder lytteren på tærne. Det er ikke ett sekund her hvor man rekker å miste konsentrasjonen, eller kjede seg.

«HGDFM», en forkortelse av Hver Gang Dere Forlater Meg, er et produkt av bestillingsverket Klish leverte til Festspillene i Nord-Norge i 2019. For oss som ikke kunne overvære urpremièren i praktfulle Trondenes kirke er dette albumet en verdig substitutt man kan gjenoppleve gang på gang.

Dette er et ambisiøst og fryktløst album. Åpningssporet «Den Søte Roboten» er som en symfoni i lommeformat. De ni påfølgende kapitlene har en sjeldent god miks av lys og mørke.

«Loppesirkus» og «Det motsatte av høydeskrekk» er frisk og organisk ny-soul. «Krise på telefon» er pur popmusikk som spruter av positiv energi, med solskinn så sterkt at man kjenner d-vitaminene penetrere kroppen.

På «Ka feile det kompisen din?» snus baksida av medaljen fram. Her trykker Klish hardt og nådeløst på de emosjonelle muskelknutene. «Filma med lykkelig slutt» besitter en mykere melankoli fra den blå-grå hverdagens typiske nedturer.

På sin nye plate bruker Klish et band, i ordets bokstavelige betydning. Frode Larsen, sist hørt som stemmen i den eksperimentelle soulduoen Kantona, har rollen som kapellmester og hovedprodusent. Sørreisaværingen har dratt med seg sine fingernemme gamle lagkamerater fra The Band Called Oh!, Morten Steene og Eirik Fjelde, i studio.

Denne trioen, som utgjør Klish sitt liveband, får hjelp fra en lang rekke eksterne medspillere. Sorte Beats bidrar i produksjonen, Erling Ramskjell spiller litt gitar og Fred Glesnes leverer nydelig saksofonspill, for å nevne noen.

Masternes rapper med en artig miks av sinne, nonchalanse, humor og sårbarhet. I tillegg synger han i enda større grad enn tidligere på sitt tredje album. Med såpass lekre melodilinjer er det et lurt valg, og Klish har like sterk vokalsignatur uansett hvordan han uttrykker seg.

Som ofte tidligere formidler Klish følelsen av utenforskap på mesterlig vis. Du skal ha levd et temmelig strømlinjeforma liv for å ikke kjenne deg igjen i flere av beskrivelsene.

Rimene til Masternes er – som alltid – fulle av språklige finurligheter, ordspill og referanser. Så hva er fjas, og hva er alvor? Hva er fantasi, og hva er virkelighet?

Det ene utelukker ikke det andre, som jeg hører det. Her er det bare å tilpasse fasiten ens egne erfaringer, og samtidig fastslå at denne fyren bare er en forbanna genial poet.

Sistesporet «Hver gang» avsluttes like brått som sistescenen i «Sopranos», og man blir sittende måpende igjen og spørre seg sjøl: «Hva faen skjedde?». Heldigvis kan man sette herligheten på gang etter gang, og nøste sammen de mange trådene i «HGDFM». Et finere tidsfordriv finnes knapt.

«HGDFM» er et album som bør appellere til alle som setter pris på rytmisk musikk i popformat. Hør det nå!