MATTIEL «Georgia Gothic» (Heavenly Recordings)

Førsteplata var et klaps på kinnet i 2017, og to år senere ga oppfølgeren «Satis Factory» meg skikkelig hakeslepp.

Plate nummer tre bekrefter at Mattiel Brown er en av de kuleste, smarteste og råeste rockartistene vi har. Her triller hun 11 lekre, ville og skumle melodier ut av ermet.

«Georgia Gothic» er en slags hyllest til Atlanta-artistens hjemstat – et sted der både storbyen og bygda gjør seg gjeldende i en rekke musikksjangre. Sammen med sin faste musikkpartner Jonah Swilley drar Mattiel mye godsaker fra sørstatenes rike musikkhistorie opp av jorda, og foredler dette til en særegen, futuristisk og eventyrlig rockmusikk.

Radarparet rømte visstnok til ei hytte i skogen for å komponere materialet på denne plata. Resultatet lukter allikevel ikke innestengt.

Dette er lyden av kreative folk som har antenna oppe, for å snappe opp og suge til seg inntrykk fra alle slags frekvenser.

Musikalsk drar Mattiel kaniner med mange forskjellige farger opp av hatten. «On the Run» er psykedelisk cowboymusikk, mens «Lighthouse» er pur pop med blåsere som sparker opp vinduene og skaper storm i stua.

Den hypnotiserende rumperisteren «Subterranean Shut-In Blues» har blues som ryggrad, hip hop-muskler og hjertet fullt av soul. Den kontante «You Can Have It All» er ikke ulik noe Sharon Van Etten kunne ha trampet ut. På platas kanskje aller beste spor «Blood in the Yolk» møter vi på Mattiels mørke side. Her bruker hun folklore til å lage et bisart og ubehagelig tidsbilde.

Tekstene er jevnt over nokså ukonvensjonelle, som gjør at man følger litt ekstra med på – og lever seg inn i – lyrikken. At Mattiel selv omtaler avstandsforelskelsen i skuespilleren Jeff Goldblum (!) som bakteppet for hennes eneste kjærlighetssang fremstår jo også som litt, eh … spesielt.

Mattiel Browns stemme har mange kvaliteter som fascinerer. Hun har en inderlighet man ikke kan fake. Samtidig leverer sangeren med så mye autoritet at det grenser til skremmende. Karakter, kalles det vel.

Produksjonen er vid og åpen, men regien på låtene er stram. Flesket trimmes med såpass hardhendt disiplin at låtene ofte ikke strekker seg over treminuttersmerket. Slikt kan jo skape en litt stressa atmosfære, men på «Georgia Gothic» sørger dette for god flyt og albumfølelse. Mangelen på dødpunkter gjør at man ikke slipper pusten ordentlig ut før hele stasen er unnagjort.

Da er det bare å trekke pusten, og dykke ned i Mattiel-gryta på nytt. Der er det godt å være, med headsettet på.