RÖYKSOPP «Profound Mysteries» (Dog Triumph)

Röyksopp er et av disse bandene som egentlig ikke trenger noen introduksjon, og i hvert fall ikke i Tromsø. Helt siden de traff spikeren midt på hodet med debuten «Melody A.M.», har duoen blitt en musikkeksport den gjengse tromsøværing nesten har blitt litt stolt over å ha delt postnummer med.

Kommer man for eksempel i prat med noen i det store utland, og ønsker å skryte litt av hjembyen de aldri har hørt om, er det nemlig stort sett to Tromsø-relaterte prestasjoner folk verden over kjenner til: Videoklippet fra 1988 hvor TIL-målvakt Bjarte Flem stilsikkert og elegant kaster ballen rett i sitt eget mål, og det soleklare faktum at selveste Röyksopp kommer fra Tromsø, ikke fra Bergen. Der er de bare på lån.

Etter den påfølgende seiersrekka «The Understanding» (2005), «Junior» (2009) og «Senior» (2010), slapp duoen i 2014 sitt femte album, «The Inevitable End», som ifølge dem selv skulle være deres aller siste utgivelse i albumformat, noensinne.

Vel, åtte år senere er Röyksopp ute med «Profound Mysteries», som består av 10 spor med ny musikk fordelt utover 51 minutter, og er en utgivelse jeg vil påstå i hvert fall minner påfallende mye om det meste jeg forbinder med det tradisjonelle albumformatet.

Det er i så fall mulig at de prøver å kommunisere en ikke altfor subtil beskjed til lytteren med introkuttet «(Nothing But) Ashes…», som med dunkel pianoklimpring setter en stemningsfull og utypisk forsiktig åpning på festen. Et par gode minutter inne i andrelåta «The Ladder» er det for øvrig ikke lenger noen tvil om hvem man hører på, for dette låter omtrent så klassisk Röyksopp som bare Röyksopp kan låte på en god dag.

Den alldeles uimotståelige og dronete singelen «Impossible» – hvor tiårets (hittil) tøffeste og skjeggeste synthriff toppes av et glitrende vokalbidrag fra britiske Alison Goldfrapp – er ubestridelig albumets mest slitesterke og fengende spor, og en låt det omtrent er klin umulig å gå lei. Dette er rett og slett Röyksopp på sitt beste.

Når vi snakker om glitrende vokalbidrag, har Röyksopp-gjenganger Susanne Sundfør fått plass på laget også denne runden, og attpåtil på to låter – synthpop-balladen «If You Want Me», som allerede har snurret litt på radio, samt albumets siste låtspor «The Mourning Sun», hvor sistnevnte i det hele tatt må være noe av det seigeste og mest eteriske jeg har hørt den kanten.

Albumet inneholder også låter med litt høyere tempo, eksempelvis den lettbeinte godbiten «Breathe», inkludert Astrid S på vokal, som like godt kunne vært et B-spor fra en av Röyksopps tidligste utgivelser, samt den litt mer intense og klubbete «This Time, This Place…», hvor lightsticks, røykmaskin og popcorn-kanon egentlig blir det eneste korrekte tilbehøret.

Det er med andre ord mye forskjellig å glede seg over på «Profound Mysteries». Det er kanskje ikke duoens aller sterkeste utgivelse, og det er heller ikke hver eneste låt som blir like interessant i lengden, men vi får også tidvis servert Röyksopp på sitt aller beste, som i aller høyseste grad veier opp for de små dødpunktene.

Uansett blir deres særegne og lekne tilnærming til elektronisk popmusikk stort sett alltid en fest å høre på, og album nummer seks byr på svært få unntak.