– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei plate med deg.– Da tar jeg rett og slett Black Sabbaths «Vol. 4» (1972).
– Så kult! Og et litt, skal vi si, originalt valg av Birmingham-bøllene?– Ja, mulig det, men det er nå uansett mitt foretrukne valg, og jeg tror sågar kanskje at det er favoritten min av dem. Og jeg velger den også med tanke på formålet, at jeg skal være på en øde øy, for den skiva har jo alt. Jeg ser heller ikke for meg at det er noen hyggelig øy der jeg skal ligge og sippe kokosmelk fra ferske kokosnøtter, men heller ei iskald øy med en overhengende, apokalyptisk stemning.
– Det kommer jo til å bli trist og mørkt og fælt! Og da passer denne skiva bra, for den har mange lange og triste låter, den har ballader, den har klassiske mellomspill og i tillegg catchy og kontante rockere som «Snowblind», «Wheels of Confusion …», «Supernaut» osv. Også ligger det et slags ærlighetsprinsipp i bunn her også, for hvis jeg har sittet oppe lenge og drukket vin og spilt plater, er det besynderlig ofte at det er denne som ligger på tallerkenen når jeg står opp dagen derpå.
– Det der er Selve Lakmustesten. Fulle- og Ærlig-Børge har talt! Min gode kollega Helge Skog beskrev engang skiva som Sabbaths «Exile on Main St.», at den er veldig helstøpt, men nesten ribbet for hits.– Ja, jeg leste den, og det kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er mer den generelt overhengende uhyggen som hviler over plata jeg liker, og det kommer nok av at det ikke var så ehhh … lett å være Black Sabbath på den tiden. Stemningen er ikke særlig god, for å si det slik!
– Hehe. Det er nærliggende å tro, ja. Balladen «Changes» er heller ikke langt opp på lista over fansens favorittlåter.– Ja, den er vel heller ikke en favoritt hos meg, og i hvert fall ikke i den fæle versjonen med datteren, men originalen, fra plata her, synes jeg funker helt fint.
– Du er jo selv en mæææget raff trommis. De greiene Bill Ward herjer med her, sånn som i «Under the Sun», er ganske uforståelig at går an. Er han på pallen over dine egne favorittrommsier?– Ja, det er mange av de tingene her, han spiller jo svinbra, og han har fått en del ufortjent tyn, ikke minst fra innad i bandet, der han åpenbart var en slags persona non grata. Det er noe helt eget over ham, han er jo nesten jazzinspirert, og det er veldig kult å se på trommesettene hans fra den tiden, for det ser bare helt sammenrasket ut, det er et pluss! Og, ja, han er helt klart på en slags pall. Også må jeg jo nevne coveret også, da. Det er jo legendarisk tøft, i motsetning til det på «Sabotage».
– Der Bill Ward står og kjeder seg i de røde strømpebuksene til kona. Nei, det snakker vi ikke om. Hysj! Du er født et par år etter skiva, men husker du første gang du hørte den?– Det var nok litt sent i ungdommen, for den første var «Heaven and Hell», da jeg var rundt 8, via onkelen min. Men det var jo Dio-perioden, så den første delen av katalogen kom jeg inn i senere, og nå i ettertid er det jo det som står seg sterkest.
– De seks første skivene, som alle er legendariske og klassiske, kom jo ut i løpet av bare fem år. Det er ganske vilt, og kanskje noe å strekke seg etter for Brut Boogaloo, ditt eget band, som bruker hundre år på hver plate?– Haha! Ja, det er helt utrolig! Det var jo ei helt annen innstilling til musikk nå, der det bare er noen få som gir ut i samme tempo, som King Gizzard & the Lizard Wizard, men de Sabbath-skivene er drøye. Jeg spiller jo ofte inn trommesporene først, gjerne til et komp, også skal det ruges og flikkes og legges på og tas masse takes med vokal, og plutselig har det gått fem år.
– Hva var primærkilden din til musikk? Noen forbilder eller gode venner?– Onkelen min er nevnt. Satt jo barnevakt for ungene hans, og da sniklyttet jeg til skivene. Han har faktisk gitt meg en god el av samlinga si i ettertid, som selvsagt er veldig stas. Men i Hammerfest, der jeg vokste opp, var det tre platesjapper, og der hengte jeg masse rundt, selv om jeg ikke hadde så masse penger.
– I tillegg hadde jeg noen søskenbarn i Oslo, og de dro med seg tips når de kom på besøk, og sa at dette skal du høre på, og så hørte man på det. I tenårene begynte jeg å skate, og soundtrackene til de skatevideoene var superviktige, der man ramlet over punk, hardcore, metal, hip hop og annet. Hüsker Dü, Dead Kennedys, The Doors, Slayer, Geto Boys osv.
– Kult! Visste ikke at Hüsker Dü var en del av det der. Hva er det aller beste du har sett live, da?– Nei, her flesker jeg til og sier Monster Magnet på Sentrum Scene, var det i 1994 eller 1995?
– Det var i 1995, på «Dopes to Infinity»-turneen! Det var helt vilt bra. Fortell!– Nettopp. Jo, det var mitt desiderte største favorittband over alt, jeg hadde alt som var gitt ut til da, og fikk helt bakoversveis av «Dopes», selv om noen mente de ble for polerte med den. Men jeg digget det. Husker jeg gikk på folkehøgskole og da vi gikk rundt i Oslo, så vi plutselig hele bandet på gata, riktig nok uten Dave Wyndorf, men likevel, og så begynte vi å løpe etter dem.
– Haha»! Nydelig! Dette blir jo litt som bikkjer som løper etter biler. For hva faen gjør de når de når målet?– Haha! Ja, det var å stotre frem noe «Ehhhh … I love your music man!» Men konserten var helt enormt bra. Det var så energisk, så tilsynelatende ukontrollert og ikke minst så farlig. Wyndorf i skinnbukser, skinnvest og skinnsko, med masse grisete tekster og ganske så truende og skummel, og med den psykedeliske backdropen bak seg. Helt, helt fantastisk. Og etter noe mindre gode og trøblete turneer, var det godt å se dem tilbake igjen for litt over et år siden, rett før lockdown, for da var det knallbra igjen.
– Amen. Vi heier på onkel Wyndorf! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Da sier jeg «Starless» av King Crimson.
– Det er et band jeg aldri har knekt koden til, så her må du forklare. La meg gjette: Dette er ingen poptrudelutt på to minutt?– Hehe, nei, den er lang og ganske rolig låt, som begynner nedpå og avslutter i noen progressive greier. Det er til og med saks i den, men det er en låt, eller et verk, som har vokst på meg med årene, også er den så langt unna alt jeg selv kunne funnet på å lage, så da er det fristende bare å sette eget navnetrekk på den. Til ditt forsvar skal det sies at jeg har prøvd å spille den hjemme, til meget dårlige tilbakemeldinger!
– Haha! Det tror jeg! Du får med deg et hjelpemiddel på øya. Hva?– Jeg vil ha en flammekaster!
– Ah, Rambo-style! Ser deg for meg, i bar overkropp, med pannebånd, på øyas høyeste punkt, med masse is og snø rundt deg, brølende mot himmelen, i et flammeinferno.– Hahaha! Her er det flere ting, skal jeg si deg! Man kan sikkert jakte med den, og da kan man også steike all maten man får tak i skikkelig godt. Også kan jeg bedrive godt, gammeldags svibruk, for ikke å glemme at den kan brukes til underholdning av meg selv. Jeg skal jo faen ikke leve i pakt med naturen. Jeg skal overvinne den!
