Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte denne. Er usikker på om det var i 1991 eller 1992, det kunne ta så lang tid før skiver fant veien fra USA til Norge i gamle dager, før internett fantes, iallfall hvis det var artister som var ukjente her på berget, men det er nå uansett over 25 år siden.

På grunn av en eldre bror, og godt ledsaget av musikkbladet BEAT, var jeg allerede da solid grepet av countrymusikkens fangarmer, i god tid før begreper som «alt country» og «americana» var dagligdagse. Johnny Cash var fortsatt noe de fleste forbandt med johan dansemusikk, og det å like country var i snevre rockkretser omtrent like kult som å digge ponnier og samle på hesteblad.

Hestegæren som jeg var, ble det uansett jaktet konstant på det neste kicket innen genren. På dette tidspunktet likte jeg mest den harde og rocka countryen. Cash var innafor uansett. Fordi han var Johnny Cash.

Ellers var det Steve Earle, og selvsagt Jason & The Scorches, The Long Ryders, Blue Rodeo og den gjengen der. Gram Parsons hadde jeg ikke fått helt dreisen på ennå, men band som Uncle Tupelo, som jeg elsket, hadde allerede gitt to skiver med ekstremt bra countryrock (selv om deres to beste – og siste – skiver fortsatt ventet på å komme).

Midt oppi alt dette kom altså den, for meg iallfall, helt ukjente countrymusikeren Hal Ketchum ut med skiva «Past the Point of Rescue». Første gangen jeg hørte tittelsporet, trodde jeg hodet mitt skulle ramle av meg.

Det var både forvirrende og euforisk på én og samme gang. Det forvirrende var at jeg ikke visste at jeg likte såpass glatt og polert country. Men det gjorde jeg, altså. Ikke bare likte jeg det. Jeg elsket det faen meg.

Plata ble kjøpt på CD, og jeg skippet meg raskt forbi de andre låtene, før jeg altså kom frem til låt nummer fem, dette helt vidunderlige tittelsporet. De twangy gitarene er kul, de. Men produksjonen er ganske såpeglatt. Det som likevel løfter låten opp i orgasmiske stratosfærer er stemmen til Hal Ketchum.

Han synger så himla sårt, og hvert ord han tvinner ut, til en tekst så klisjéstappet av dysfunksjonell kjærlighet, er så stappet av følelser at det høres ut som han sleper sin egen sjel rundt i rommet mens hans pisker den med piggtråd. Google teksten. Jeg orker ikke sitere ei eneste linje av den. Han kunne dessuten sunget kinesisk eller swahili, og jeg ville skjønt hvert ord, så sjukt bra og troverdig synger han.

Jeg tror jeg hørte låten fem hundre ganger den første måneden etter skiva ble innkjøpt. De andre sporene på skiva dreit jeg i. Et par av dem var fine, men jeg hoppet hele tiden tilbake eller frem til låten. Låten, med stor L. LÅTEN. L.Å.T.E.N. Plata hadde ikke trengt flere låter. Dette er perfekt country. Dette er perfekt musikk. Dette er perfeksjonisme tatt ut i ny dimensjon.

Senere skulle jeg oppdage at det var en ire ved navn Mick Hanly som hadde skrevet den. To skiver av ham ble kjøpt, ikke minst den med originalen på, men det var daffe greier, sammenlignet med Hal. Ketchums videreforedling må være noe av det aller mest massive verden har hørt, når det kommer til å løfte en låt opp fra sin egentlige opprinnelse.

En av de største hitene til Hellbillies heter «Ei krasafaren steinbu», løftet fra andreskiva «Pela stein» (1993). Det er en norskspråklig versjon av Mick Hanlys original, der de har tatt seg mange lyriske friheter, men viktigst er at Hellbillies tolker Hal Ketchums versjon, og de gjør det riktig så bra.

Deres tolkning har derimot noe fest-på-lokkalet-aktig over seg, og mangler helt den dårlig skjulte og enorme sårheten Hal Ketchum klarte å skape et øyeblikks historisk magi med for over 25 år siden. Det tror jeg begge Haugen-brødene kan tilgi meg å mene. Ja, faen, jeg tror de er enige også.

Og Mick Hanly? Vel, han ble mangemillionær av den. Skål for han. Og skål for at Hal skjønte for ei enorm kraft som lå i den ene låten, og for han gjorde den til en av aller beste single plateinnspillingene som ble gjort på hele nittitallet.

PS: Det ligger et opptak på YouTube der Mick Hanly og Hal Ketchum gjør låten sammen, som en duett. Det er veldig søtt og ditto rørende å se på. Anbefales, etter å ha hørt Hal Ketchum-versjonen minst fem hundre ganger først.