Veien fram til det nesten åtte timer lange verket som nå ligger ute på strømmekanalen Disney+, og som sikkert snart blir å finne på en Blue Ray-kolleksjon, har vært en vei som var … eh … long and winding, for å si det sånn.

Men når resultatet ble som det ble, var det så til de grader verd ventingen. Øyeblikkene, i dette proto-reality-TV-konseptet, som nå har blitt til sublim sakte-TV i regi av Peter Jackson, «Ringenes Herre»-filmmakeren, er så mange og så ladete at vi blir nødt til å konsentrere oss om de fem viktigste aspektene rundt hele verket.

Kom igjen, dette er The Beatles, verdenshistoriens største og mest betydningsfulle band, som nå presenterer historieforandrende saker. Dette må vi ta på alvor. Særlig siden de fem aspektene, på klassisk The Beatles-vis, fremstår bemerkelsesverdig aktuelle i 2021:1. Fake news og myteknusing

Hvem har hegemoniet som gjør at deres versjon av historien blir den som blir allment akseptert? Hvem sine ord og hvilke bøker stoler du på? Hva om det du trodde om noe, som du selv har videreformidlet mange ganger, viser seg å være feil?

For folk som har brydd seg om The Beatles, og det var ufattelig mange i 1969-70, og det er sjokkerende nok nesten like mange over 50 år senere, har det eksistert én gjennomgående sannhet om «Let It Be»-innspillingene, og den påfølgende filmen som kom i 1970: Det handlet om et band i oppløsning, på tomgang, lei av hverandre, kranglete, med elendig stemning.

Dette har det vært nær sagt universell enighet om. «Sannheten» om dette ble fortalt av John Lennon i intervjuer i 1971, og senere av George Harrison i ulike anledninger. Den sannheten har vært gjentatt av hundrevis av Beatles-biografiforfattere og artikkelskribenter. Ingen grunn til å tvile, ikke sant? Tross alt kom jo plata «Let It Be», og filmen «Let it Be», flere måneder etter at The Beatles i praksis var oppløst, på våren 1970, og de kom nesten et år etter «Abbey Road», den glitrende, solskinnsfylte plata The Beatles ga ut høsten 1969, spilt inn et halvt år etter at de spilte inn «Let it Be».

«Let It Be»-platen og filmen kom i sørge-svart design, med en trist og vakker elegi som tittellåt, og filmens 80 minutter starter med retningsløs jamming, og inkluderer en slags krangel mellom McCartney og Harrison (fra nå av går vi til fornavn på alle de fire i Beatles, inkludert Ringo). Og selv om våre fire helter finner tonen og avslutter med en konsert, er inntrykket allerede skapt:

The Beatles’ kjerne til splittelse skjer under «Let It Be»-innspillingen og dermed basta!

Det er jo så lettvint og logisk å si det. Ingen av de fire gadd å komme på filmpremieren i slutten av mai 70. Hva mer av bevis trenger man, lissom?De cirka 450 minuttene i Jacksons «Get Back»-dokumentar forteller en helt annen historie. Ja, den viser oss at det er krangling og uenighet. På samme måte som alle kreative kollektiv med sterke personligheter vil ha krangel og uenighet. Den viser oss at på et punkt blir George så fed up at han «slutter». Slutter på samme måte som når folk blir drittlei og sier noe teit, og stikker. Og så, noen dager etter angrer seg.

George er, etter litt mentalmassasje, med igjen, og stemningen stiger etter hvert som løsningene blir mer tydelige. Og når X-faktoren Billy Preston slenger innom innspillingene, og hans perma-smilende ansikt og gylne soulkeyboard-fingre blandes inn i miksen, er det ingenting som stopper våre fire helter. Som, med Billy, nå er fem helter. Såpass bra er passformen at John inviterer Billy til å bli med permanent. «Vent litt,» sier Paul. «Det er mer enn nok med fire egoer her».

Og den mystiske og eksotiske Yoko Ono, yppersteprestinnen som visstnok skal ha splittet opp Beatles? Ja, hun er med, her, hun. Sitter og syr og strikker og maler, og klemmer litt på John og så danser de litt. Paul, som er i overkant raus og moderne (opptil flere ville blitt koko av at dama til kompisen alltid skal være der når de skal jobbe) har null problemer med Yoko. «De er forelska. John vil ha henne der. Det er i orden for oss.»

Som med alle uformelle partnerskap mellom intelligente, selvstendige individer, diskuteres iblant muligheten for å splitte opp. Det, i seg selv, er ikke tegn på noe. The Beatles, i januar 1969, er ikke egentlig på randen av noe katastrofe. Det er de heller ikke når dokumentarens avsluttende tak-konsert er over.Myten om at The Beatles kreativt sett gikk på tomgang her knuses til støv. Det formelig renner melodier, sanger, ideer ut av særlig Paul og George. Mens vi ser på. «Denne skrev jeg i går kveld.» Mange av disse blir tidløse klassikere.

Gjennom «Get Back»-filmen hører vi for eksempel bandet øve på hele 11 av 17 låter fra det mange kaller historiens beste LP, «Abbey Road». Samt et tosifret antall klassikere fra medlemmenes senere solo-album. Sannheten er snarere: Det har knapt eksistert større kollektiv skaperkraft enn det the Beatles viser her.

2. Kriser og muligheter som oppstår ved dårlig planlegging og flat organisasjonsstruktur

«Get Back»-dokumentaren forteller om et overmodig, dårlig planlagt prosjekt.  Et prosjekt som tvinger The Beatles til, under tidspress, å tvinge fram løsninger. Den forteller oss også om hvor vanskelig det er å bli enige om noe som alle aksepterer, hvis alles stemme er likeverdige i beslutningsprosessen.

Kort fortalt er opplegget The Beatles skal gjennomføre, slik: «Vi skal skrive og øve inn 14 nye låter, gjøre dem live, uten overdubbinger, og vi skal spille en konsert, for første gang på 2,5 år, der alt dette skal sendes direkte ut i verden. Vi vet ikke hvor dette skal være. Og vi skal gjøre dette på tre uker, siden Ringo skal begynne opptak av en spillefilm etter det».

Det er jo helt galimatias, i utgangspunktet. De er The Beatles. Verdens største band. De kunne selvsagt gitt seg selv bedre tid. Gjøre ferdig alt etter at Ringo var ferdig med sitt. De kunne – hei! – valgt å spille et utvalg av de 30 flunkende nye, strålende låtene de ga ut for to måneder siden, på «The White Album». De kunne blitt enige om når og hvor og hvordan konserten skulle være.

Men, neeeeiiiida, de velger å operere uten kart og kompass, helt i tåka. Og på ren hybris, ren «vi fikser alt»-selvtillit, å legge ut på en særdeles farefull reise. Får de nok låter? Får de gode nok låter? Hva om vi ikke får nok tid? Hva om vi ikke blir enige om noe sted å spille?

Som Paul sier: «Vi har alltid vært best med ryggen mot veggen.» Mang en freelancer kan nok stemme i, at når man har all verdens tid, blir ingenting gjort, og når deadline henger over, dundrer man ut produktet. Mangt et verdifullt kulturelt objekt er resultatet av tilfeldigheter, innfall og rot, ikke av presis planlegging og strukturelt fungerende byråkrati.

Man kan selvsagt tenke seg hele «Get Back/Let It Be»-prosjektet som langt mer funksjonelt om man hadde gått for en konservativ idé, i stedet for dette hårreisende dogme-opplegget (du vet, de danske filmmakerne som insisterte på å legge håndjern på seg selv ved å skape strenge, begrensende regler de måtte følge).

På den andre siden, det er nettopp når tidspresset og desperasjonen er størst, at det tyter fram løsningsforslag og ideer. Kanskje flere i popkulturen burde balansere på slik uforsvarlig stram line, uten sikkerhetsnett, uten garantier?

«Get Back» viser også i høy grad problemene med en lederløs, flat struktur i et slikt kollektiv. Hadde dette gått i en liten bedrift? «Alle bestemmer, og vi gjør ikke noe hvis ikke alle er enige». En liten stund, kanskje. Men The Beatles, i 1969, eksisterer uten manager.

Paul er egentlig den eneste som vil være både propell og ror og motvillig kaptein på båten. De andre har tankene sine et annet sted. Det er egentlig veldig dysfunksjonelt, men, samtidig, så veldig funksjonelt også. De tre primær-skaperne; Paul, John og George skyter (etter hvert) ideer mot hverandre i et høyt tempo. Til slutt blir de enige. Det er vakkert å se på.

Ja, selvsagt ville det gått raskere om det var sånn at én leder fortalte alle hva de skulle spille på hver eneste låt, men det hadde ikke gjort The Beatles til så bra som de var. Beviset på det er soloalbumene til medlemmene. De er knallbra. Særlig de fem første årene. Men de er ikke på The Beatles-nivået. Det bør også nevnes at mens de fortsatt er The Beatles, mens de holder på med «Get Back»-prosjektet, sjøsetter de på skjermen flere av de mest berømte låtene på de første solo-LP-ene.

«Gimme Some Truth» og «Jealous Guy» fra Lennons «Imagine», «All Things Must Pass» og «Isn’t It a Pity» fra Harrisons «All Things Must Pass» Og McCartneys «Teddy Boy» og «Back Seat of My Car» fra «Ram». Kreativiteten er ustoppelig.

3. Bevaring og produsering av kulturhistorisk viktige dokumentarer.

Det kan argumenteres for, og jeg gjør det her, at dette er den viktigste og mest verdifulle popkulturelle dokumentaren som noensinne er laget. Det skal nesten ikke være mulig: At det plutselig graves opp 60 timers høykvalitets råfilm av en artist, en kunstner, midt i en skapende prosess, på høyden av sin karriere.

Men dette var altså tilfellet. 52-år gamle opptak. Og det er ikke av hvem som helst. Det er av de som påvirket populærkultur aller mest de siste 60 årene. Og så fins altså denne skatten gjemt i et hvelv i et halvt århundre. Først tilgjengeliggjort når halvparten av dem som medvirker, og de som var fans, har vandret hen.

Det er en titanisk innsats regissør Peter Jackson og hans hjelpere har gjort. 60 timer film er kuratert, pusset opp ved hjelp av de aller mest moderne digitale hjelpemidler, og langt over 100 timer med lyd valgt ut, rensket opp, remikset, og synket opp til å passe filmen. Og han har valgt å gjøre det veldig grundig, metodisk og langt. Delvis fordi han er Beatles-fan selv og syns materialet er henrivende, men også fordi han vet at det har universell interesse og fordi han er en filmskaper i verdensklasse, og vil fortelle historien godt og grundig.

Dramaturgien ligger der allerede: Gjennom slit og uenighet, til arbeid og harmoni, og så den endelige forløsningen. Jacksons prosjekt sammenfaller med mange andre tilsvarende prosjekt de siste årene. I sommer kom «Summer of Soul»-dokumentaren, om en annen musikalsk skatt, tilfeldigvis også denne fra 1969, om opptakene fra en Soul-festival i New York som hadde ligget gjemt i 50 år.

Essensielle saker. Fantastisk TV. I høst ble det sluppet en svært grundig dokumentar om Velvet Underground. Nå, enda mer enn før, ser folk verdien av dette. Den litt fjernere fortid blir sterkere enn den nære fortid.

4. Forskning på kreativitetens og skaperkraftens DNA og uttrykk

Det er, som nevnt, langt, dette beistet. Og veldig mye av tiden de første 6 timene, bortsett fra å diskutere hvor de skal spille konsert, går med til å bygge opp, forme og smi til sanger. De blir til foran øynene våre. Og det er ikke hvilke som helst sanger, men noen av de mest kjente og høyest elskede noensinne: «Get Back», «The Long and Winding Road», «Something», «Let it Be», «Don’t Let Me Down» og mange, mange flere.

Vi er der når de første embryoene av ideer har dannet seg. Vi er der når de diskuterer hvordan låten skal gå, hvordan teksten skal gå, hva som passer, hvordan de skal arrangeres. Vi ser tålmodigheten, åpenheten for ideer, frustrasjonen når man står fast, skrivesperren (vel, John Lennons skrivesperre) og samarbeidet om løsning. Vi hører diskusjonen om hvor lite eller hvor mye gitar George skal spille på en av Pauls låter, vi hører hvordan John klager til Paul om at «Du overtalte meg til å ta flere av mine låter i retninger jeg ikke ville, og det angrer jeg på nå».

Dette er som å ha en dokumentar av prosessen til Michelangelo rundt takmaleriet i Det sixtinske kapell. Du blir ikke en god maler av å se det, og du blir ikke en god låtskriver av å se på «Get Back», men for dem som vil lære om kreative prosesser, er det enormt mye å hente her.La oss ha det helt klart, det er Paul som driver bandet videre. Nådeløst, egentlig, men med så skånsom hånd som mulig. Han elsker The Beatles og det renner musikk ut av ham. Klassiker etter klassiker. Her ser du når de unnfanges.

5. The Beatles’ identitet, dynamikk og væremåte.

De fire gutta er kule katter. Sløye kiser. 52 år er gått, og generelt ser de ut, kler seg, snakker og oppfører seg som 25-28-åringer kunne gjort i dag (Ja, de er ikke eldre enn det her).

Her kommer vi helt eksepsjonelt, uhørt tett inn på dem. Fra den smått traurige starten i den første episoden, der de sliter seg gjennom øvinger i Twickenhams filmstudio, til oppturene i Apple-studioet i Savile Row, downtown London.

Negative George, som snur 180 grader og blir positive George, smått apatiske John, oppslukt av Yoko, som blir til humor- og kommentar-fyrverkeriet John, 100 prosent investert i prosjektet. Godslige og tålmodige Ringo, som bare forblir godslige og tålmodige Ringo. Og giganten Paul, insisterende, overdådig talentfull, varm, menneskelig og kravstor.

Interaksjonen mellom dem er selve DNA-et i filmen. Hvis ikke du fascineres av det, vil jeg si at dette ikke er noe for deg. For her er det også mye å lære i hvordan voksne mennesker omgås i et miljø der en jobb må gjøres, og hvorfor sosiale antenner er en fin ting. Humor står helt sentralt i alle fires måte å uttrykke seg på. Den kan til tider være hard, men sjelden slem. De roser hverandre iblant. Akkurat så mye så det ikke skal være grunn til usikkerhet mellom dem om «liker han ikke det jeg gjør lenger?».

Jeg selv så «Let It Be»-filmen på kino for over 40 år siden, da jeg så vidt var tenåring. Og jeg husker godt jeg følte: «Dette var mye mindre trist enn alle sa»! Og jeg, og millioner (ja, virkelig) andre har ventet i tiår etter tiår på at denne nye historiefortellingen skulle komme. Og hvis du ser gjennom de første sju timene her, og ikke får en enorm godfølelse i hele kroppen når takkonserten dundrer i gang, ut over de andre takene en kald januar-ettermiddag i Soho, med intetanende mennesker som titter opp, vel, da forstår jeg ingenting.

For meg, som trodde jeg visste 95 prosent av alt som er verdt å vite om Beatles, har det skapt en gledelig erkjennelse av at «det er mye man tror om hvordan noe var, som faktisk ikke stemmer». Den gjør legenden om The Beatles mer hel, i den forstand at man skjønner hvorfor de gikk fra hverandre, mindre enn et år etter dette: De går fra hverandre fordi det er retningsløs styring på økonomien, og det er ulike prioriteringer innad i bandet på hvordan man vil gjøre ting.

Det første kunne de gjort noe med. Dessverre velger de feil styrende kraft, med kontrakthaien Allen Klein (noe vi også sneier innom i «Get Back»). Det ødelegger mye. Det andre er bare en naturlig konsekvens av kreative sykluser og livsløp som inntar nye faser. To ting er dog sikre: De var glade i hverandre, og hadde et unikt bånd. Og Yoko var ikke grunnen til at The Beatles ble oppløst. Stol på Paul. Han sier det selv i filmen.

EpilogThe Beatles går ikke ut av denne verden med et smell. De går ut med et klynk, haltende ut bakdøra, uten fanfare. Det største bandet noensinne, og man får ikke engang tatt farvel. Det gjør at millioner av fans gjennom hele 70-tallet sitter med en lengsel de aldri får kanalisert i noe. De får ikke tatt farvel. Og dermed må de fire eksmedlemmene svare 10 000 ganger på spørsmålet: «Skal dere ikke komme sammen igjen og fortsette the Beatles?» Svaret er alltid enten nei eller «man vet aldri.»Så kommer verdens mest grusomme desemberdag på Manhattan i 1980, når en forvirret dust blåser ut livet til John Lennon med fire kuler fra en grovkalibret revolver. Sorgen lammer alle. Ikke bare er Lennon død. Drømmen om Beatles er død. Det er ikke egentlig til å holde ut.Tiden leger sår. Det er 41 år siden Beatles-drømmen døde. Det er snart 53 år siden de spilte på taket i Savile Row. På en magisk og deilig måte gir denne filmen Beatles-fans, musikkfans, en endelig emosjonell lukking av det åpne såret. «De var glade i hverandre. De samarbeidet. De skapte. Nå kan vi endelige se det.» Det var dette som skulle til for at vi kan gå videre.

foto