Mens den klassiske – gjerne borgerskapets musikk – har sjelden støtt på større motstand og vært bevart i form av noter og besifring, mens folkemusikken ikke alltid har hatt like gode forhold. Før musikken ble spilt inn på ruller, plater og disker, var der stort sett bare en måte å nyte musikk på: Live.

Det gjorde musikken magisk.

– Jeg husker særlig familien Nikolaisen på Nerstranda som på sommerkvelder satt på trappa og spilte trekkspill og sang. Jeg husker de var så utrolig vakre. Det var helt fantastisk, fortalte Margit Lein ved en anledning om sin oppvekst på 50- og 60-tallet.

Skeptisk til verdslig musikk

Slike musikalske familier var selvfølgelig en god ting å ha, og for mange var disse familiene de lokale spelemennene og -kvinnene man henvendte seg til når man ville ha en fest på forsamlingshuset. I motsetning til en «civilisert soiree» og «consert» på Hotel Grand.

Spelemennene hadde ofte lært sangene de spilte fra hverandre og mange hadde ingen formell utdanning, derfor tok det en tid før man innså behovet for å ta vare på denne kulturen. I tillegg var slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet preget av en religiøs oppvåkning som var skeptisk til både festing og verdslig musikk.

Musikkinteresserte

Men sånn i det små og gjerne uavhengig av hverandre, hadde musikkinteresserte begynt å ta vare på folketonene. Folk som ranværingen Ole Tobias Olsen (1830-1924), saltdalingen Arnt Bakke (1907-1975), lødingsværingen Daniel Hægstad (1864–1950) og målselvdøl og Anne Nymo Trulsens bestefar, Johan Nymo (1908–1997) og flere andre reiste rundt og tok opp folketoner eller skrev ned notene.

I 1949 startet Bakke Nordnorsk Folkemusikksamling ved Tromsø Museum hvori mange av disse samlingene inngikk. Den skulle vise seg å bli en skattkiste for band som Nordnorsk visegruppe som ledet an «Den nordnorske kulturoppblomstringa» på 70-tallet. Den skulle også bli en karriere for et av bandmedlemmene.

Et helt yrkesliv

– Jeg har brukt hele yrkeslivet mitt på samlinga, sier Ola Graff til Feedback. Han gikk av med pensjon i fjor og fikk tittelen professor emeritus.

Det betyr tydeligvis – og heldigvis – at han kan gjøre som han vil og hans nyeste prosjekt er en julekalender som viser fram 24 eksempler – både samiske, kvenske og «norske» – fra Folkemusikksamlingas arkiv, setter dem i en historisk kontekst og viser hvordan moderne artister arbeider med folkemelodier.

– Det har vært vanvittig mye arbeid, men jeg tror vi har litt for enhver smak, fortsetter Graff, tydelig godt fornøyd med resultatet.

Det var lenge «ti på tolv» for folkemusikken, men nå har den bedre vilkår og nyter større popularitet enn på lenge, så noe må Graff og hans forgjengere ha gjort rett. Etter at Graff ble pensjonist er imidlertid samlingas framtid uviss.

I julekalenderen finner du også tre aldri tidligere innspilte folketoner som Graff har fått hjelp fra koret Vokal i Nord til å virkeliggjøre, mens han selv står for korarrangementene.

Kalenderen finner du på uit.no/julekalender.