Den spretne miksen av soul, americana, pop og heartland-rock bærumsartisten for et knapt år siden dundret ut, i kompaniskap med den geniale kanadieren Daniel Romano, er nå borte.

På hans fjerde album er festen over. «Benedictionary» er lyden av en forlatt mann – og ikke kun fordi Brænne spiller alle instrumenter selv.

«Å nei, ikke enda en sånn lavmælt, navlebeskuende trubadurplate». Jeg innrømmer at dette var min første tanke da jeg leste presseskrivet for et par uker siden. Det finnes så ufattelig mange middelmådige utgaver av «følsom mann i 30-40-årene med kassegitar og munnspill», at jeg det siste tiåret har utviklet en avsmak for hele singer-songwriter-begrepet.

At Brænne har selvironi nok til å omtale dette som «det nitriste fjerdealbumet», er derfor direkte forfriskende. For dette er selvfølgelig ikke et nitrist album, men i og med at tematikken består av samlivsbrudd og dødsfall i nær familie, er «Benedictionary» langt fra lettbeint.

Dette er en plate lytteren må vie sin fulle og hele oppmerksomhet til, for å få maksimalt utbytte av. Et album for lange, ensomme søndagsfrokoster – eventuelt alenekvelder med noe godt i begeret.

Låtene og stemmen til Brenne sprer en lun og god følelse. Dette skaper en fin og litt merkelig kontrast, i og med at musikk og tekst er såpass melankolsk – ja, nesten sorgfull. Jeg opplever allikevel ikke låtene som tunge og innadvendte.

Det er da heller ikke noe påtatt eller overdramatisk i Brennes fremføring, men den tandre, lyse røsten hans «sprekker opp» på de rette stedene. «Waiting For You» er låten som river hardest i sjela. Her er det bare å ha et lommetørkle tilgjengelig, for å si det sånn.

Jeg er fascinert av Brenne som låtskriver. Han fremviser en utrolig bred forståelse for musikk, og evner å presse fasetter fra utrolig mange sjangre inn i nokså enkle låter. «Monroe Fever» starter som en nokså streit pianoballade lik tidlig Tom Waits og enda tidligere Elton John. Utsøkt gospelkoring og kirkeorgel sniker seg så inn i bildet, og løfter melodien til et nytt nivå.

Singelen «The Most Beautiful Tune» er like Brian Wilsonsk som et surfebrett innsmurt i LSD, men Elliott Smith er allikevel referansepunktet som oftest dukker opp i mitt hode i løpet av de tretten korte kapitlene som utgjør «Benedictionary».

De beste låtene på «Benedictionary» er direkte fortryllende, men et par-tre spor fremstår mer som skisser enn ferdigutviklede låter. Brenne kunne med fordel ha vært litt strengere i utvelgelsen. «Alle skal med»-filosofien egner seg bedre som politisk slogan, enn som musikalsk ideologi.

Samtidig fremstår Brenne som en type som lykkes med å skyte fra hofta, og at han er blant Norges største musikalske kapasiteter er for meg åpenbart. Jeg er allerede nysgjerrig på hva han finner på neste gang.

PS. Prisen for årets beste tekststrofe går herved til Brennes «We’ll go together like Kenny and Warren G».

data-type="a" data-id="93567069">