Dette var nemlig en mistanke som dukket opp før første møte med «8530 Bjerkvik».

Vi har alle sett dem: Nordlendingene som blir mer og mer nordlendinger for hvert år de bor i Oslo og omegn. De som plutselig begynner å skrive Facebook-poster på bred dialekt, proppfull av en sjarkromantikk som grenser til det pornografiske. Vidar Vang går heldigvis ikke i denne fella.

Postnummertittel og enkelte stedshenvisninger til tross, er ikke Vidar Vangs nye album fastlåst i geografi. Det er ingen ode til bensinstasjonen eller vise fra gatekjøkkenet å finne her, men snarere en reise i minner fra barndom og ungdomstid.

Disse minnene dukket, etter artistens eget utsagn, opp da han gjenopplevde lignende øyeblikk med sine egne barn. Her ligger mye av tekstenes styrke; at de kan overføres til andre generasjoner, og andre steder enn en gjennomfartsåre ved fylkesgrensa mellom Nordland og Troms. Dette er selvfølgelig smart. Bjerkvik er jo ikke akkurat verdens navle, tør jeg påstå.

De lyriske fotografiene Vidar Vang stiller ut i disse ti låtene er det lett å kjenne seg igjen i, for mange av oss. Vi glemmer ikke makspulsen før den første «fomlinga» under genseren, eller det aller første målet man scoret på fotballbanen. Det er disse øyeblikkene den Oslo-bosatte nordlendingen, med kjærlighet og nennsom hånd, pirker i.

Å være på samme alder, og ha lignende smak og kulturelle referansepunkter som låtskriveren, er nok mer viktig for å sette like stor pris på selve musikken. Tilfeldig eller ikke, så tar Vang i bruk mye av soundet som preget popmusikken på hans barndoms 80-tall.

På «Ung og Fri?» dukker han helhjertet inn i tiårets estetikk, i en danselåt som inneholder alle kjennetegnene til den halvelektroniske funken fra perioden. Synthspillet er delikat og har stor melodisk nytteverdi gjennom hele albumet, men de «Phil Collins-trommene» blir for mye for undertegnede.

Så, er dette en ren nostalgitripp? Det lettvinte svaret er ja, men Vang har en tidløs personlig signatur hvis vesen er som skapt for å inkludere, ikke ekskludere, lyttere. En av Vidar Vangs styrker, både som låtskriver og formidler, er at det aldri er noen kul posering for å skjule usikkerhet, eller forsøk på å gjøre det «rette» av hensyn til trender, kredibilitet eller forventninger.

Han er åpenbart en fyr som operer etter innfallsmetoden – og selv om jeg ikke liker å bruke ordet, er Vidar Vang en veldig ærlig artist. Dette er en styrke også på «8530 Bjerkvik».

Førti-pluss-åringen har en betydelig katalog med grom musikk under beltet, og på «8530 Bjerkvik» faller han for fristelsen det er å hoppe til køys med sine «gamle flammer». Dette gjorde han riktig nok med stor suksess allerede på 2012-albumet «Sidewalk Silhouettes», men nå tar artisten steget helt ut med noen nokså like nyinnspillinger og oversettelser av gammelt materiale.

Blant annet hans aller fineste øyeblikk: «The Chapman Autograph», fra den offisielle debutplata «Rodeo». «Dæ», som er dens nye norske tittel, er da også høydepunktet på «8530 Bjerkvik». Gåsehuden dukker opp på de samme stedene som i originalversjonen av låten, som er blant de beste laget av en norsk artist – ever.

Det er mye god musikk for både ører og sjel på denne plata, men Vidar Vang har skrevet sterkere melodier tidligere. Det ryktes at nok en ny plate allerede er like rundt hjørnet, så inntil da får vi kose oss med de nye og gamle minnene bjerkvikingen skaper på sitt ferske album.