DIG DEEPER

«Easy Were the Days (Before I Met You) (Vinter Records)

De har brukt tiden godt siden forrige skive, 2017-modellen «In Central European Time». Den gang smurte de ut 6 låter over drøye 40 minutt, mens de denne gang har presset inn 10 låter på samme tid.

Det betyr ikke at de har begynt å spille punkrock, men heller at låtene har et mer kontant og rett på sak-preg, noe som kler dem, og som også er et pluss i betydningen flere låter, for dette er låtskriving av så skyhøy kvalitet at man vil ha mest mulig av det når det først serveres, over et skuddår siden sist.

Vi har allerede fått flere digitale singler, der særlig den deilig døsige og luftige countrypoplåten «Cool Wind», anført av årets mest joviale og koselige video, med våpendrager og åndsfrend Soft Ride. Låten man får lyst til vimse rundt til, mens man bare klemmer alle man møter hjerteligst.

Dette er også åpningssporet, og selv om jeg litt motvillig pleier å hoppe over singler som allerede har vært ute når jeg skal høre nye skiver, var det aldri noe jeg vurderte her, for låten er så enormt slitesterk, der den flyter elegant av gårde, båret frem av et gjentagende riff, supplert av masse gitarer. Derfor vil man bare høre den om og om igjen.

Gitarene er i det hele tatt kyklopisk delikate hele veien. Blandet med sterke popmelodier og snertne, flerstemte harmonier er hele skiva et digert drops for dem som liker rocken og popen slik den har vært laget helt siden Big Star og Neil Youngs tidlige dager. Referansene står i det hele tatt æresvakt til så å si alle låtene. Jeg skal ikke plage dere med for mange av dem, men noe er viktige pekepinner for å stake ut retningen.

Tittelsporet «Easy Were The Days (Before I Met You)» høres ut som en outtake fra Neil Youngs «Zuma», som ikke burde vært det, selv om min betydelig bedre halvdel tørt måtte påpeke at åpningslinjene minner farlig om melodien på Guns N’ Roses’ «Sweet Child of Mine» (dog med skrikhalsen Axl Rose jaget bort og ut på havet, iført sementsko).

«The Albatross Basement Deluxe Lounge Bar», en intern hommage til Torshovs barperle, har dessuten en herlig løssluppen «Ragged Glory»-feststemning over seg, som passer bra, da det alltid har vært ei plate som etterlater lytteren med en smittende trang til å dra på en bar som aldri stenger.

«Paper Trail» høres ut som en perfekt syntese av Teenage Fanclub («Grand Prix»/ «Songs From … »-perioden) og Dinosaur Jr på sitt mest poppete, mens «Doesn't Make A Difference» gir meg flashbacks til The Flaming Lips, og den fluffy lyden fra det storstilte mesterverket «Soft Bulletin» (1999). At en hilsen til Peter Bucks gitarer og R.E.M.s «The One I Love» broderes i jakkeslaget på låten «Easy Times» gjør heller ikke noe.

Nyere band som GospelbeacH og War On Drugs rinner meg også i hu, samt at frontfigur Einar Kaupangs stemme tidvis minner om Steve Wynn, fra de dager han spilte fet rock’n’roll i The Dream Syndicate, og før samme band begynte å lage slapp kunst. De vokale gjesteopptredene fra Louien og Stine Andreassen er også bedårende og svært smakfulle.

Kaster man alt dette nerderiet i ei diger gryte, snakker vi om noe så attråverdig som et norsk Drive-By Truckers, bare at det høres ut som de kommer fra California-kysten i stedet for innlandet i Sørstatene.

Det jeg alltid har likt med sistnevnte er at de bare spiller og spiller det de selv foretrekker å høre, uten å jåle seg til eller gjøre noe annet enn å tekkes sin indre nerd og musikkelsker. Det gjør også Dig Deeper, et band som høres ut som de er røsket ut av tiden, der ønsket om å lage dritbra rock man selv ville kjøpt og digget er viktigere enn å treffe den fuckings tidsånden, for hva nå enn dét skulle være godt for. Jeg er så glad det finnes slike band i 2022.

Dig Deeper har gitt ut sitt beste album, ei skive som bare fortsetter å vokse på, og som jeg tipper kommer til å løftes ytterligere live, der de allerede er blant landets ypperste. Heldige alle som så dem på Parkteatret natt til i dag. Klar utfordrer til ei av årets 10 beste skiver, dette. Og vi skriver fortsatt bare mai.