I spalten «Trippel Trumf» vil Helge Skog og Egon Holstad presentere utvalgte albumtrilogier, som henger sammen kronologisk eller tematisk. Fellesnevneren er at disse tøffe triplene fortjener å bli dratt fram i rampelyset, med volumet skrudd opp på 11.
De er virkelig et av de mest unike og mest signatursterke band som har eksistert. Berettiget myteomspunnet og sagnomsust. De tre første skivene til The Gun Club meier fortsatt ned nesten all motstand, med begge hendene på ryggen, men det var stort sett gull å finne i alt frontfigur Jeffrey Lee Pierce foretok seg.
Hør på vedlagte spilleliste mens du leser!
(Tidal-versjon nederst i saken)
I 1996 døde Pierce, en varslet katastrofe etter et liv der lyset ble brent i begge ender med doble tennplugger. Dødsårsaken var hjerneblødning, men det var en herjet kropp og et slitent sinn som tok kvelden i slutten av mars, bare 37 år gammel. Han var også hivpositiv, slet med masse indre demoner, hadde store rusproblem og en stadig desimert vennekrets. Men det han bedrev med The Gun Club, og særlig i de hektiske årene 1981 til 1984, savner sidestykke i rocken.
The Gun Club er bandet som får ordet unik til å virke pinglete, og den musikalske arven Jeffrey etterlot seg kan knapt overvurderes. Han var et flammende geni både som låtskriver, tekstforfatter og vokalist, og i dag er de første skivene han laget for store verk å regne, iallfall om man måler dem i antall band og artister som har blitt inspirert av dem, og når man ser hvor ofte de namedroppes som referanse til å beskrive andre bands uttrykk.
Mark Lanegan, 16 Horsepower, The Nomads, The White Stripes, Madrugada, The Smiths, Nick Cave and The Bad Seeds, Moby, The Sadies, The Reigning Sound, The Beasts of Bourbon, Primal Scream. De (og mange flere) er alle Jeffrey og The Gun Club stor takk skyldig. Og de tre første skivene, gitt ut i en hektisk periode mellom 1981 og 1984, er sanne mesterverk.
«Fire of Love» (1981, Slash Records)
(Også gitt ut av franske New Rose med et annet, og mye kjipere, cover)
Å skulle plassere debuten i noen bestemt sjanger er helt umulig. Skiva er den hardeste de ga ut, og er således ofte nevnt i punk/garasje-sammenhenger, men det er heller ikke presist overhodet. The Gun Club passer i det hele tatt ikke inn i satte rammer. «Fire of Love» er heller Jeffreys art by accident-innertier, der han stablet på beina et band som kort tid før knapt kunne spille.
Den levende legenden Kid Congo Powers (han ble det iallfall med årene) ble først hyret inn i bandet, og fikk en gitar stemt ferdig i E, som han bare kunne spille rallete barrégrep-blues med, men det holdt for Jeffrey, bortsett fra at dette hindret Mr. Powers å spille mollgrep, som det jo var en del av i Jeffreys komposisjoner.
Da de fikk kontrakt med Slash og gikk i studio, var Kid Congo allerede tilbudt fast jobb i The Cramps (på grunn av sitt ville liverykte, han skulle senere ende opp i Nick Caves The Bad Seeds, noe som gjør at han har en av de villeste CV-ene i rocken), og inn som erstatning i Gun Club kom den teknisk betydelig bedre Ward Datson. I produsentstolen på de fleste låtene satt Chris D., kjent fra The Flesh Eaters, og senere The Divine Horsemen.
Av mange fabelaktige låter er det særlig to som peker seg ut. Den aggressive «For the Love of Ivy» og «She’s Like Heroine to Me». Førstnevnte er vanskelig å tolke annerledes enn en hilsen til The Cramps. «You look just like an Elvis from hell», messer Jeffrey først, med dårlig skjult adresse til Lux Interior.
Jeg leste nylig et gammelt intervju med Poison Ivy, der hun ble konfrontert med dette. Hun svarte lattermildt at både hun og Lux Interior syntes dette var veldig morsomt, de kjente jo Jeffrey. Men da de fikk høre at Jeffrey under flere konserter i Europa hadde rallet rundt på scenen og ropt at han skulle drepe Lux, og det noe så jævlig, hadde det hele blitt litt mer strengt.
Låten er uansett et voldelig epos om alle han skal knerte og ta med seg i grava, og det er særlig ei linje i låten som har skapt virak og trøbbel i ettertid.
«I was hunting for niggers down in the dark/ When suddenly I got a better thought/ Let's go hunt Ivy, Let's go get Ivy/ For the love of Ivy, oh-oh/ You're the One». N-ordet var trøblete i 1981 også, for si det sånn. Dette var heller ikke aggro hip hop fra ghettoene, fremført av svarte musikere. Det ble bråk.
At Jeff selv var kvart latino, og en svamp i å suge til seg musikalske og andre kulturelle inntrykk fra særlig svart musikk, burde kanskje få ei bjelle eller ti til å ringe. Samme at han her adopterte deep south-parodiske beskrivelser han selv aldri brukte, for å få frem et poeng. Også coveret på skiva burde tilsi at vi her ikke hadde å gjøre med et spesielt rasistisk orkester. «Heldigvis» forble bandet i undergrunnen, og trøbbelet havnet da følgelig heller ikke i overskriftene på de største publikasjonene.
Det er dessuten mye annet fint å ta tak i her, rent musikalsk. «Preaching the Blues» hører jeg selv som en dårlig skjult hyllest til Legendary Stardust Cowboys klassiker og debutsingel «Paralyzed» (1968), bare hør de entusiastiske hvinene til Jeff her. Og det en gang så viktige åpningssporet på B-sida, i dette tilfellet «Fire Spirit», gjør meg fortsatt lysten på bar og billig sprit, samt knusing av inventar. Ja, det er ment som en kompliment.
«Fire of Love» er fremdeles et knyttneveslag av ei skive, som jeg stadig utforsker, over 40 år etter den kom ut. Den er en kakofoni av bøyd blues, aggressiv rock’n’roll og en vill og utemmet energi gode debuter gjerne har masse av. Her velter det nesten over, på en kul måte. Men det skulle bli enda bedre. Andreskiva er, tross alt, noe av det bedre som er laget av musikk.
«Miami» (1982, Animal Records)
– Your letter never survived the heat of my hand/ My burning hand, my sweating hand
Your love never survived the heat of my heart/ My violent heart in the dark
Carry home, I have returned
De byttet selskap og signerte kontrakt med Blondie-gitarist Chris Steins etikett Animal Records. Stein produserte også, og dro også Debbie Harry inn som gjestevokalist, under psevdonymet D.H. Laurence, Jr. (for Jeffrey, som selv var leder av Vestkystens The Blondie-fanklubb, og regelrett besatt av Debbie Harry, var nok valget om å signere med Animal records mer tuftet på følelser enn logikk. Resten av bandet ønsket å fortsette på Slash Records, men han var kaptein, første i alt og straffetager).
Besetningen var den samme, men de hadde turnert heftig og var blitt mye bedre å spille, noe som gjorde at de også kunne gi låtene mer luft og nyanser. Mark Tomeo ble hentet inn på steelgitar på flere låter og det hele hang i det hele tatt litt mer sammen, og de hadde, bokstavelig talt, flere strenger å spille på, samtidig som det aldri høres ut som de har kontroll. The Gun Club handlet aldri om kontroll, snarere heller om å slippe den løs og jage den rundt i rommet.
Her finner vi også låten «The Fire of Love», som et slags forsinket tittelspor fra debuten, en både seig og hard versjon, ganske langt unna den superbe originalen til uforlignelige Jody Reynolds, og som minner mer om den versjonen MC5 pleide å spille live (senere gjort av blant annet The Nomads, og de covrer The Gun Club-versjonen). Jeffreys ønske om å lage en hard rockversjon av Marty Robbins’ glitrende morderballade-skive «Gunfighter Ballads and Trail Songs» (1959) slår her ut i full blomst.
På «Miami» er også vokalen til Jeffrey gitt større plass. Hans høyst særegne måte å synge på, der han mer eller mindre ubevisst, og stadig vekk, bommer på tonene, kommer tydeligere frem, og dette er kanskje The Gun Clubs største art by accident-varemerke, nettopp at det ikke låter krystallklart og rent, uten at det er et milligram kokett. «Han röst skar som en kniv», synger Joachim Thåström i sin Gun Club-hyllest «Ingen sjanger blues som Jeffrey Lee Pierce», og han har så rett, så rett.
De bra låtene her står formelig i kø, og det er vanskelig å luke ut enkeltspor for å begrunne det. Skiva er helt uten svakheter, der selv Creedence-coveren «Run Through the Jungle» stråler om kapp med originalen. Låten er en uggen, ubehagelig og voodoo-creepy sak om vietnamkrigen, sett fra de amerikanske soldatenes side. Når Jeffrey synger den, er det hakket mer ubehagelig, synes jeg. På en rett måte.
Platas sterkeste spor er nok de som åpner og avslutter verket. Åpningssporet «Carry Home» sveiper fra både følsom og tander vokal til desperat på bristepunktet-punkrock-energi, mens sistelåten «Mother of Earth» er helt episk i all sin storslagenhet og nesten sakrale genialitet. Lett ei av de 10 beste platene jeg har hørt, dette. Og den er perfekt – i all sin uperfekte briljans.
«The Las Vegas Story» (1984, Animal Records/Chrysalis Records)
Også denne utgitt på Steins Animal Records, men Blondies enorme kommersielle suksess gjorde at Animal og Stein forærte den videre til Chrysalis.
Den har ikke like mye mytifisert glamour og legendestatus rundt seg som forgjengerne, og det er både rett og feil. Rett fordi de to første er umulig å overgå, men samtidig feil fordi «The Las Vegas Story» i seg selv ville blitt genierklært og opplevd som helt unik, om det kom fra et debuterende band.
Skiva var også et slags comeback til deler av bandets originale besetning, slik den var før debuten. Kid Congo Powers hadde sluttet i The Cramps og var tilbake i varmen, og med et betydelig bredere repertoar å spille på, bokstavelig talt. Samme med trommis Terry Graham, som dernest tok med seg Patricia Morrison fra bandet The Bags på bass (hun skulle senere spille i både Sisters Of Mercy og The Damned. Jeg har også ei helt OK skive med bandet Fur Bible, der hun spiller med Kid Congo).
Det er en slags etablert «sannhet» at dette er bandets teknisk beste besetning, men det er regelrett feil, for der vinner «Miami» ti av ti ganger. Likevel låter den mer produsert og striglet enn begge de første, noe som gjorde at jeg selv, feilaktig, lenge avskrev den som glatt, et adjektiv som aldri har passet til noe av det Jeffrey Lee Pierce bedrev. Så der tok jeg feil, gitt.
I tillegg er EP-en «Death Party», som kom mellom denne og «Miami», angivelig bare spilt rett inn i studio, uten at låtene var laget ferdige, av så skyhøy kvalitet at den får «The Las Vegas Story» til å blekne litt. Førstevalgene som produsent hadde vært John Cale og Tom Verlaine, og før Jeff Eyrich fikk jobben, hadde de til og med spurt David Lee Roth. Så det kunne vært så mye, mye verre.
I linernotsene på en de luxe-utgave av skiva som nylig kom, skriver Kid Congo Powers at hele bandet og miljøet var i et ekstremt pissed modus. Ronald Reagan var nettopp gjenvalgt som president, og De olympiske leker skulle straks arrangeres i byen. «All the good things that we liked about Los Angeles were being swept away – all the good dirt destroyed. I feel The Las Vegas Story captures the feeling of disgust with that», skriver han foraktfullt.
Åpnings- og tittelsporet kunne vært Alan Vegas Suicide, om gitarene var erstattet av synth, og etablerer uhyggen som blir med videre i skiva som bugner over av bra låter, lyrisk støttet av en frustrert og aggro Jeffrey. Når du skriver et album med utgangspunkt i California, og du avslutter det med låten «Give Up the Sun», er det relativt megetsigende.
Den største tabben med skiva er dog utelatelsen av den akustiske balladen «Secret Fires», som kun fant veien til kassettutgaven (men heldigvis er inkludert i senere utgaver). Den er et av Jeffreys aller fineste og mest hjerteskjærende øyeblikk, der han kun synger oppå en akustisk gitar og en lapsteel-gitar. Det blir ikke mindre crooning, eller mer leepiercete enn dette. Og den burde avsluttet en av tidenes sterkeste albumtrilogier.
Epilog
Jeffrey Lee Pierce fant opp noe nytt, noe man ikke kan si om mange. Det han lagde, og den arven han etterlot seg, vil for alltid stå som ei påle, fra en som hadde et talent helt utenom det vanlige, og som aldri inngikk noe kompromiss for å lykkes eller tilpasse seg verken sin samtid eller sine omgivelser. Han led av en nesten destruktiv opptatthet av ikke å passe inn noe sted, sosialt som artistisk, og dette gjorde ham også til et menneske svært få klarte å forholde seg til over tid.
I Kurt Voss-dokumentaren «Ghost on the Highway» (som strengt tatt bare er halvannen time med en haug talking heads, fra diverse bandmedlem, via barndomsvenner og til kjente fans, og helt uten musikk og/eller intervju med Han far selv. Det er grunn til å ha høyere forventninger til den lenge bebudede «Elvis From Hell», som skal inneholde mer arkivmateriale), er det fascinerende å høre hvor lite omtrent alle hans tidligere musikalske partnere hadde til overs for ham, som menneske. Han lot åpenbart til å være en skikkelig vrien hestkuk, som det heter i nordlige deler av landet.
Mannen var notorisk upålitelig, en patologisk rotekopp med både penger og turnéplaner, og hadde en lei tendens til å motarbeide ethvert tilløp til suksess med kontroversiell oppførsel og ukloke valg. Samtidig er det på det rene for et musikalsk geni de fortsatt anerkjenner ham for å være, og at det strengt tatt bare var derfor flere av dem holdt ut å være inne i den kaotiske galskapsmaskinen The Gun Club.
Han var åpenbart også en veldig plaget mann, den godeste Jeff. Han røk inn og ut av avrusning, føk opp og ned i vekt, sleit med alle forholdene sine, kompiser som damekjærester, ble vekselvis tatt inn i varmen og skjøvet ut i kulden av selskap og agenter i platebransjen.
Han hadde attpåtil et ganske aparte image, der han ikke helt klarte å bestemme seg for om han skulle fremstå som Marilyn Monroe og Debbie Harry, med bleket hår og masse sminke, eller en barsk vietnamsoldat med indianerrøtter, der snål krigsfascinasjon blandet seg med westerntidens våpen- og patronbelteestetikk. Eller helst alt sammen samtidig. Han var veldig mye, og han fant aldri roen med verken andre eller seg selv.
Som låtskriver var han som røsket ut av alle tider og epoker, og utstyrt med en teft for melodier som kun tildeles de aller færreste. På toppen av det hele hadde han denne udefinerbare formidlingen som enda færre besitter, der fremførelsen av låtene, og måten han synger på, er så heftig for dem det treffer, at det kjennes som hjertet er fullt av sprengstoff, hvis detonasjon føles nært forestående konstant.
Den ensomheten, den desperasjonen, den hudløse og antiaffekterte måten han sang de både romantiske, brutale og bekmørke tekstene på, savner fullstendig sidestykke, og musikken hans hadde derfor hørtes unik ut uansett i hvilken tid den hadde kommet ut.
The Gun Club slapp flere skiver etter denne trilogien, som er litt ujevne, og etter Jeffreys død har det flommet over av rariteter og diverse liveopptak av, for det meste, helt ræva kvalitet. Studioskiva «Mother Juno» (1987) er tidvis strålende, og soloskiva «Wildweed» (1985) ligeså, der ikke minst rumpesparkeren i tittelsporet er helt enormt.
Det ble jevnt over en dalende kvalitet, og et stadig lavere bunnivå, i det Jeffrey holdt på med. Men gullet ligger alltid under der, om man bare pusser nok på overflaten. Den såre og bedårende «Idiot’s Waltz», hentet fra bandets siste album, «Lucky Jim» (1993), er både vond og vakker å høre på, gitt at Jeffrey Lee Pierce døde bare to og et halvt år senere.
R.I.P., big man. Og takk for alt du var og gjorde på den musikalske scenen.
It was foolish to be alive
It was stupid in a foolish time
Turn on the headlights for the Idiot Waltz
Turn on the lights, watch us fall