Det var veldig trist å få nyhetene om at Hans-Erik er død. Det var en beskjed man trodde skulle komme mange ganger før, men han har jo, på mirakuløst vis, klart å hente seg inn og stable både seg og karrieren på beina, utallige ganger før. Men nå var det stopp. Kroppen ville ikke mer.
Vi var ikke nære venner, men mitt forhold til Hans-Erik strekker seg langt tilbake i tid. Han bodde i et hus noen hundre meter fra oss på Fauske i Nordland, og vi var så små at jeg ikke husker første gang vi møttes. Men vi hang mye sammen. Foreldrene våre var kolleger og omgangsvenner, og Hans-Erik var en markant, liten plugg i vennekretsen. Jeg husker guttungen som en litt beskjeden og sårbar type, men med åpenbare og betydelige talent og evner.
Som seksåring kunne han synge den franske passasjen av The Beatles’ «Michelle» på et tullefransk som hørtes helt autentisk ut, og den rappkjefta guttungen vek heller ikke unna om det blåste opp til verbal storm mellom venner.
Et av de mer skjellsettende barndomsminnene mine er feiringen av seksårsdagen hans. Moren, Else, hadde vært alvorlig sjuk lenge og lå for døden. Hans-Erik hadde bursdag i midten av juni, før sommerferien slo inn, og da det ble klart at Else kom til å dø inn mot denne datoen, var hennes inderlige ønske at han måtte få feire bursdagen sin, at hennes eventuelle dødsfall ikke også skulle ødelegge bursdagen for minstesønnen. En siste, kjærlig omtanke fra en døende mor. Det er både hjerteskjærende og vakkert.
Skjebnen ville ha det til at hennes dødsdag og Hans-Eriks bursdag ble den samme. Den barnebursdagen var så himla spesiell, naturlig nok. Vi ungene løp jo rundt noenlunde uanfektet, fulle av sukker og barnlig energi, mens de voksne som var der kjempet tappert for å holde oppe stemninga.
Å miste moren sin så tidlig var noe Hans-Erik alltid kom tilbake til, som et dypt, vedvarende savn, og en sorg han aldri lærte seg å akseptere eller leve med.
Senere skulle han flytte fra Nord-Norge, og vi mistet kontakten, slik det gjerne blir i den alderen. I midten av tjueårene krysset veiene våre igjen, og da var han frontfigur for et av de tøffeste og mest fryktinngytende band jeg noensinne har sett og hørt.
Nå het han Hank Von Helvete og stod i front med mikken; med bart, håndjern i beltet og en chubby og bar overkropp under en åpen dongerijakke. Fra scenen spyttet han ut aggressive tekster over et øs av gitarer. Han var så tøff og skummel at hjælpes.
Det var høsten 1995, et halvt år før mesterverket «Ass Cobra» av Turboneger ble sluppet, ei av de hardeste, farligste og beste rock’n’roll-skivene som er sluppet på europeisk jord. Singelen «Denim Demon» hadde kommet, og allerede rukket å ommøblere hodet mitt. Det var så sykt at noe så vilt, noe så nihilistisk, noe så aggressivt og noe så vanvittig bra kunne være norsk. Husker de gikk av scenen til en cover av Roky Ericksons «I Walked With a Zombie», og vi sto helt fjetret tilbake, de 15-20 av oss som hadde kjøpt billett til konserten på Ungdommens Hus i Tromsø.
Jeg visste derimot ikke på dette tidspunktet at Hank Von Helvete var synonymt med Hans-Erik, før noen fortalte meg det etterpå, men da ga plutselig den slepne tulle-nordnorsken han snakket mellom låtene mening. Det var ei veldig forvirrende og gledelig opplysning. Og det var dæven så langt unna «Michelle» det vi hadde sett og hørt.
Turboneger var på dette tidspunkt på vei opp fra undergrunnen, og da nok et mesterverk – den mye mer tilgjengelige «Apocalypse Dudes» – kom i 1998, skjønte man straks at dette var noe helt annet. De nasket ikke små triks her og der, men stjal skamløst som viltre ravner fra øverste hylle av rocken og smeltet det sammen til et uimotståelig og nytt musikalsk grunnstoff de selv kalte deathpunk, som var så fengende, eksplosivt og potent at ingen kunne stoppe dem.
Hans-Erik var den ubestridte frontfiguren, denne bebartede enigmaen av en frontfigur, som var et vandrende paradoks. Han var både infantil og intellektuelt dritsmart. Han var overhodet ingen sølvstrupe, stemmen sprakk i eningen, men den ru vokalen hans kledde likevel den harde og slemme musikken perfekt. Han var småfeit, men likevel så hot at menn i lokalet tok et ekstra grep rundt dama. Og bestekompisen.
I tillegg hadde han ei fremtoning på scenen, der man fikk et oppriktig inntrykk av at han når som helst kunne ta over som statsleder eller hedonistisk borgermester der han til enhver tid befant seg.
Blandingen av å være morsom, farlig og autoritær – treenigheten som gjør seg gjeldende når rocken fremføres i sin edleste form – behersket han tilforlatelig til fingerspissene. Han svitsjet dialekt og språk etter hvilken by eller hvilket land de spilte i, og han elsket å manipulere publikumsmassene til å rope i kor interne agendaer («Fuck Tromsø Høyre!», «Fuck VG!», eller, som i Danmark: «Bolle! Bolle! Bolle!») til superdrøye «The Aristocrats»-monologer og vellykkede oppfordringer til å få publikum unisont – av begge kjønn – til å brøle i kor at de hadde ståpikk. Det var jo ingen andre som holdt på sånn.
Våre veier ble igjen krysset da Turboneger ble oppløst, etter Hans-Eriks famøse kollaps på en turné. Den psykiske helsa og rusproblemene hadde tårnet seg opp, og de måtte avbryte og legge inn årene akkurat da de var i ferd med å slå massivt gjennom, Ikke minst i utlandet. Det var et hardt slag for både ham og bandet, om enn ikke spesielt overraskende. Det var jo på sett og vis en varslet og fryktet katastrofe, med menneskelige, kulturelle og økonomiske konsekvenser for mange.
Jeg fikk kontakt med ham igjen da han en stund senere hadde flyttet til Å i Lofoten. Han gikk på metadon og jobbet litt på et fiskeværsmuseum og i lokalradioen. Turboneger var historie. Han var ei eks-rock'n'roll-stjerne.
Det ble mange og lange samtaler på telefon i denne perioden. Det var en rekke hull som skulle fylles. Jeg hadde hørt om hans problemer. Han hadde hørt om noen trøkker i mitt liv. Vi var begge notoriske bablere; og plattheter, musikknerderier, latter, ljug og skryt smalt i ørene på begge, fra begge.
Også mimret vi fra da vi var små. Han snakket fortsatt mye om moren, alltid med en utilslørt, sår og sorgfull undertone. Og han ble hørbart rørt hver gang jeg fortalte at jeg husket Else, at hun var så vakker, med det ravnsvarte håret og de milde øynene, akkurat som Hans-Erik selv.
Resten av hans historie er veldokumentert og kjent. Etter sammenbruddet begynte Turboneger å vokse, slik man aldri før har sett med noen andre her på berget. Et comeback måtte komme, Hans-Erik ble stablet på beina og etter noen måneder sto de igjen på scenen, først under Hultsfred, dernest med Den Store Hjemmeseieren på Quart i 2002.
Den konserten er virkelig noe av det mest rørende og unisont hyllede jeg har sett. Et skandinavisk rocks «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»-øyeblikk, der man følte at band og publikum ble løftet opp i en høyere enhet. Det var et definerende øyeblikk, der bandet kom opp fra undergrunnen og tok balletak på mainstreamen.
Ei ny skive og en spektakulær turné i idrettshaller i Norge fulgte, der blant andre tryllefanten Tore Torell var en del av showet. Brått befant de seg på toppen av næringskjeden i showbiz. Og i front stod Hans-Erik, der han kastet glans over fansen, samtidig som han sugde til seg energien fra rampelyset. Han trivdes midt i manesjen. Han passet der.
Vi fikk jobbet sammen flere ganger også, siden jeg var konsertarrangør og DJ på den tiden. Konserten på Tomgodslageret til Mack i 2003 var et av de mest fullkomne øyeblikk fra den delen av livet mitt. Synet av Hans-Erik som står på scenen; som ei blanding av en gladiator, en yppersteprest og en livsfarlig Jim Morrison og Sean Connery, som snerrende står og drefser teaterblod ut på publikum under låten «Drenched in Blood», var et slikt man kapslet inn i hukommelsen og vil ta med seg videre resten av livet.
Etter noen år, et par skiver til og en drøss konserter verden over, var det igjen slutt for bandet. En stund etter dette røk vi uklar, han og jeg. Jeg skrev en kommentar om ham som falt i dårlig jord, og det smalt noen kjipe tekstmeldinger mellom oss. En felles deltagelse i TV-programmet «Roast» hjalp heller ikke på. Det er over 10 år siden nå, og vi mistet etter hvert kontakten helt, uten at dette ble uttalt på noe vis, at den aldri skulle tas opp igjen. Vi var ikke fiender, men gled likevel helt fra hverandre.
Flammende utbrudd og stunt mot psykiatrien, homofile og muslimer – paret med en nær tilkobling til scientologikirken, gjorde at det rett og slett ble krevende å forholde seg til ham, og jeg ble aldri klok på hvor mye av dette som skyldtes de stadig tilbakevendende rusproblemene, eller hvorvidt han faktisk genuint mente alt. Han brente mange broer i denne perioden.
Innerst inne syntes jeg egentlig synd på ham, fordi det var åpenbart at han også sleit mellom alle presseoppslagene og alle deltagelsene i alt som var av underholdningskonsept. Han og media misbrukte hverandre heftig i disse årene.
Også bare vet jeg at han lett hadde lagt bak seg gammelt slagg for å finne tilbake til vennskap. Fordi han hadde denne flotte egenskapen i monn, at han var veldig tilgivende av natur.
Jeg var nok for lite forsonende med de greiene der selv, kjenner jeg. Det skal jeg ta til meg som lærdom, at det å forsone seg og søke tilbake til vennskap er noe man alltid bør bestrebe, når det er folk man innerst inne er glad i. At prestisje og gamle feider alltid bør tape i kampen mot vennskapsbånd. Jeg får aldri beklaget det til ham. Men jeg er veldig lei meg for at det ble sånn.
Det var masse støy rundt Hans-Erik i hele hans voksne liv. Noe av denne støyen også som en av de råeste frontfigurene dette landet har sett, i et band som ble lagt merke til i hele verden der rock’n’roll verdsettes, og som har satt spor etter seg så dype at de aldri vil viskes ut.
Hans-Erik var ikke fred og ro. Så hvor paradoksalt det enn måtte føles, lyser jeg likevel fred over hans minne, og tankene går først og fremst til familien, kjæresten, gamle og nye venner, gamle og nye bandkolleger, gamle og nye fans og mest av alle til datteren, Else Victoria.
Takk for alt du var, di sjeldne og forunderlige stjerne. Hvil i fred nå, gamle venn.