Wovenhand viser klare trekk fra forskjellige områder på den musikalske globusen, men David Eugene Edwards og kompani samler de forskjellige trådene til et eget storslått, melodisk domene.
Etterslepet fra Crime & the City Solution er like tydelig som det er logisk, da Edwards har vært å regne som fast medlem av den gjenforente utgaven av bandet (der han har fylt skoene til storheter som Mick Harvey og Rowland S. Howard) de siste fire årene. Den tidligere 16 Horsepower-sjefen har nå også dratt Crime sin pianist Mathhew Smith inn i Wovenhand.
Edwards har hatt en stadig mindre tabloid tilnærming til sin musikk de siste tjue årene, og «Star Treatment» (nei, tittelen spiller ikke på overdådige backstage-ridere eller detox-sentre) fortsetter denne trenden, selv om det oftere dukker opp lys i den andre enden av musikktunnelen.
Plata åpnes i full galopp, og selv om tempoet varieres gjennom de elleve låtene, er den berømte intensiteten til stede hele veien. Wovenhand har hatt en tendens til å gå i «kunst-fella» på sine album, men her bandet relativt disiplinerte når det kommer til atmosfærisk og teatralsk jamming.
Wovenhand kommer aldri til å bli noe strømlinjeformet vers/refreng-type rockband, og et par reiser ut på viddene tåler jeg. Musikken er målbevisst, og føler seg ikke ukontrollert eller urutinert rundt fram med bind for øynene. Uten å gå helt «alternativmesse» her, er meditativ en ganske god beskrivelse
Denne skiva er stilmessig ikke ulik sin forgjenger «Refractory Obdurate», men låtene er bedre på «Star Treatment». Musikken er allikevel ikke spekket med hooks, og lytteren tilbys få snarveier til nirvana.
Etter å ha overvåket Edwards’ musikalske sti siden 16 Horsepower sine glansdager, er det farlig lett å ta mannens stemme for gitt. Han er intet mindre enn en fantastisk sanger, og på «Star Treatment» støttes røsten av den lekreste produksjonen jeg har hørt på et Wovenhand-album siden debuten. Nydelige detaljer danderes på toppen av de nokså enkle og rustikke akkordrekkene.
Spor av diverse typer folkemusikk, litt Gun Club samt en dæsj metal er tydelige, som de har vært på bandets siste skiver. Wovenhand overrasker allikevel med enkelte uvanlig lette og lyse melodier, som «Golden Blossom» og «The Quiver». Ytterligere hint av rockabilly og psykedelia gjør buketten sjeldent fargerik.
Karakteren justeres et knepp opp fra førsteinntrykket, da brorparten av låtene vokser for hvert gjenhør. Wovenhands mørke og magiske univers blir et nydelig lydspor når høsten kommer krypende, dagene blir kortere og natta endelig er tilbake.
PS. Litt morsomt er det jo at en av de beste låtene på skiva heter «Crystal Palace» (Hva er galt med Sheffield Wednesday og Nottingham Forest, liksom?).
