Fire år har rekt forbi siden Ingeborg Oktober slapp sin debutplate. Artisten fra Hamarøy har likevel vært aktiv i Likholmen – kultensemblet der hun deler scenen med Stefan Sundström og Erling Ramskjell.

Når frøken Oktober nå vender tilbake for å ta mikrofonene alene, er sistnevnte våpendrager også sentral i kulissene til «Skjømmingsboka». Men dette er et sjeldent personlig album, der hovedpersonens demoner dras fram i lyset, og nervetrådene gir lyd fra seg fra start til slutt.

24-åringen er visesanger med en alternativ vri. Likte du debutplata «Hjerteræk», som blottla et rått låtskrivertalent, vil du også like Ingeborg Oktobers nye album. På disse ni låtene har hun dog litt mer tyngde i slagene, både lyrisk og musikalsk, enn tidligere.

Fokuset ligger på tekstene og melodiene, som skyves opp og fram i stedet for å dysses ned under flere lag med instrumenter. Det er mye angst og sorg å spore i tekstene, der skildringene er såpass finurlige at jeg blir oppriktig nysgjerrig på hvordan Ingeborg Oktober ville ha levert som kåsør eller forfatter. Hun slipper allikevel inn litt lys og friskluft i sine melodier, slik at de unngår å bli kvalt av tungsinn og mørke.

Der man kalle selve musikken lavmælt, er lyrikken ofte av motsatt natur. Noen ganger kjører Salten-artisten virkelig kniven inn til beinet, og den briljante, men skumle «Døden» er en låt som grenser til det ubehagelige. Selve visa «Skjømming» er så hårreisende vakker og gripende at jeg måtte skrive en egen artikkel om låten da den ble sluppet som singel tidligere i høst.

Den hovedsakelig akustiske musikken har tidvis en maritim klang, i mine ører. Idet trekkspillet sniker seg inn i låten «Farmor», ser jeg for meg en trebåt som vugger i bølgene. Musikken er kanskje ikke «kronisk nordnorsk», for å parafrasere et uttrykk som er i vinden for tida, og Ingeborg Oktober er strengt tatt heller ikke bosatt i landsdelen. Men jeg tror allikevel at flere enn fullblods sjarkromantikere vil kjenne litt saltsmak i kjeften, fjærelukt i nesen og fralandsvind i håret man åpner «Skjømmingsboka».

Ingeborg Oktober unngår forutsigbarhet i låtene sine – hør for eksempel «Historie». Uforutsigbarhet er nærmest naturstridig i visesjangeren anno 2018, og slik holdes lytteren på tærne selv i de mest dempede øyeblikkene – selv om «Tungsinn» er ett tilfelle der man gjerne kunne ha drysset litt pynt over kaka. Skal jeg pirke, skulle jeg ønske at den nokså tradisjonelle kassegitaren i noen tilfeller hadde blitt erstattet av et annet instrument.

«Tåka» er låten som skiller seg kraftigst ut. Drevet fremover av en blytung fuzzbass i bunn, med storslått, styggvakker instrumentering i lagene over låter det hele som en tvekamp mellom 80-tallsutgavene Tom Waits og Nick Cave & the Bad Seeds. Balladen «En sjelden gang», som beskriver håpløs, men ekte kjærlighet, ror albumet trygt i havn.

Dette er en litt vanskelig, men givende, plate. Musikken krever at man lukker døra for resten av verden, og fordyper seg i artistens skriftemål.

Ingeborg Oktober er en annerledes plante i en norsk artistfauna og visetradisjon – der få skiller seg ut. Måtte hun vokse vilt, og gi ut plater oftere enn i fire års intervaller i tida fremover.