Å skulle velge ut de beste blant tusenvis av gode filmer er ingen lett øvelse, men iblant må man bare kjenne på magefølelsen og plukke fram de filmene som har gjort størst inntrykk, huskes best eller kanskje overrasket mest.
Siden 2010 og fram til i dag har det kommet en rekke gode, rørende, sjokkerende og spennende filmer, hvorav mange flere hadde fortjent en plass på en topp 16-liste. Likevel må man velge, og det er altså gjort her.
Filmene er sortert i vilkårlig rekkefølge.
«La La Land» (2016)
Den vant nesten Oscar-prisen for beste film, etter at den ved en feil ble lest opp, men tapte dessverre til filmen «Moonlight». Den vant i midlertidig mitt hjerte fra første scene. En ordentlig moderne musikal med fantastisk musikk, en overraskende slutt, masse farger og store mengder overskudd.Foto: Lionsgate
«Spotlight» (2015)
En velspilt og sjokkerende film om da Boston Globe gravde fram urovekkende informasjon om seksuelle overgrep mot barn, utført av katolske prester i Boston-området. Dødsbra fortalt uten at det blir for mye «sensasjonsjag» og gjorde enormt inntrykk da jeg så den. Vant fortjent Oscar for beste film.Foto: Open Road Films
«Django Unchained» (2012)
Quentin Tarantino har en egen evne til å få vold og grusomme hendelser til å bli god underholdning. Etter at han i 2009 «tok for seg» andre verdenskrig var det dette året slaveriet som skulle til pers. Utrolig spenstig «hevnfilm» med Jaime Fox og Leonardo DiCaprio i storform. Verken før eller siden har Ku Klux Klan vært morsommere.Foto: The Weinstein Company
«Blue Jasmine» (2013)
En slags Woody Allen-vri på Tennesse Williams-klassikeren «Sporvogn til begjær» med en helt fantastisk Cate Blanchett i hovedrollen (fikk for øvrig velfortjent Oscar). Her fortelles historien om en overklassekvinnes fall, men også om livsløgn og familiære relasjoner. Selv om Woody Allen tilsynelatende er en gammel gris, så lager han dessverre utrolig gode filmer, noe dette er nok et bevis på.Foto: Sony
«12 Years a Slave» (2013)
Der hvor Django var en hevnkomedie av slaveriet er dette en langt mer realistisk og vond tilnærming til det mørkeste kapittelet i USAs historie. Fiolinisten Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor) er født fri, men blir ved en feil solgt som slave. Her følger vi med på hans reise gjennom 12 år som slave hvor han blir vitne til og opplever en serie grusomme hendelser. Fikk blant annet Oscar for beste film.Foto: Fox Searchlight
«Green Book» (2018)
En aldri så liten gavepakke av en film, som er ren nytelse fra begynnelse til slutt. Da jeg anmeldte den skrev jeg «Det er mange år siden jeg har sett en så perfekt film som dette, hvor absolutt alt fungerer og det aldri oppstår øyeblikk du skulle vært foruten». En enkel historie, men en stor film.Foto: Universal
«Joker» (2019)
Årets så langt aller beste og mørkeste film handler om en klovn som har satt et enormt preg på populærkulturen og hvordan han endte opp der. Joaquin Phoenix gjør sitt livs rolle og viser konsekvensene av at et system og samfunn feiler mange enkeltskjebner, og hvilke konsekvenser det får. Fantastisk laget og nøkternt fortalt.Foto: Warner Bros
«The Florida Project» (2017)
Her møter vi seks år gamle Moonee som bor med sin unge mødre-mor på et motell, rett ved der Walt Disney World ligger plassert. Kontrastene mellom det livet de lever og hva fornøyelsesparken representerer er store, men aldri overtydelig. En perle som enda fler bør få med seg.Foto: A24
«Kick Ass» (2010)
Tiårets kanskje mest underholdende superheltfilm. Filmen om nerden Dave (Aaron Johnson) som bestemmer seg for å bli superhelten Kick Ass er selvironisk spark til sin egen sjanger og er dødsmorsom og stappfull av referanser.Foto: Lionsgate
«Birdman» (2014)
Da den kom var den årets store overraskelse som et slags realistisk drømspel om å være menneske og være i teaterverden. Ekstremt velspilt av en Michael Keaton i storform, og både morsom og sår på samme tid.Foto: Fox Searchlight
«Once Upon A Time in Hollywood» (2019)
Quentin Tarantino har til gode å skuffe meg med sine filmer, og han leverer nok en gang et strålende verk med hans hyllest til Hollywood på sent 60-tall. Filmen er spekket med filmatiske referanser og er fortalt på en langt mer sakte og grundig måte enn han har gjort tidligere. Det gjør den bare enda bedre.Foto: Sony
«Midnight in Paris» (2011)
Nok en film med en god del referanser, og nok en gang Woody Allen på lista. En særs morsom film om Owen Wilson som spiller en mann i en liten krise på gata i Paris, og som ender opp med å gå inn i en verden hvor hans litterære forbilder fra 20-tallet lever slik som de gjorde da. Morsom og overraskende forfriskende.Foto: Sony
«Tinker, Tailor, Soldier, Spy» (2011)
Basert på en bok av John le Carré og spekket med spioner, kald krig og korrupte mennesker i 70-tallets Europa. Gary Oldman er som vanlig særs god og filmen evner å være spennende etter å ha sett den flere ganger. Det er som om det alltid er noe nytt å legge merke til.Foto: Studio Canal
«Hva vil folk si» (2017)
Eneste norske film på lista er Iram Haqs strålende og delvis selvbiografiske film om det å være en norsk-pakistansk jente som rives mellom det å være en del av det norske samfunn og de forventningene som stilles til henne hjemme. Grusom og vond, samtidig som den er veldig godt fortalt. Foto: Mer Film
«Harry Potter og dødstalismanene del 1 og 2» (2010 og 2011)
Som svoren Harry Potter-fan er de to siste delene av historien om verdens beste trollmann selvskreven på listen, og de vurderes som en. Nå er Harry og hans kumpaner nesten blitt voksne og det gjenspeiles også i en film som evner å runde av en helt magisk historie på strålende vis. Filmene har også holdt seg godt over tid.Foto: Warner Bros
«A Star Is Born» (2018)
Her gjør både Lady Gaga og Bradley Cooper sine så lange beste prestasjoner i deres karriere. Da jeg så den første gang likte jeg egentlig ikke filmen, men etter å ha sett den igjen har den vokst enormt på meg. Spesielt på grunn av Coopers utrolig sårbare tilnærming til rollefiguren Jackson Maine, i kombinasjon med utrolig god musikk er dette en film som er vanskelig å glemme.
Foto: Warner Bros