LOUIEN «No Tomorrow/Figure Me Out» (Jansen Records)

Live Miranda Solberg har over tid levert godlyd som en fjerdedel av Silver Lining, men solodebuten fra 2019 – under navnet Louien – holder seg faktisk vel så godt.

På oppfølgeren sprer artisten fra Oslo vingene litt bredere, selv om hun tar sats fra samme sted. «No Tomorrow/Figure Me Out» bærer preg av å være et oppsamlingsheat der to EP-er står rygg til rygg, men det er allikevel en slags album-flyt her.

Det dufter Crystal Canyon av «No Tomorrow», mens den påfølgende «Better Woman» er en skikkelig skranglerocker. Det låter litt som om Joni Mitchell og Neil Young krangler om den samme gitaren. På «No» videreføres arven etter Lucinda Williams og Kathleen Edwards på ypperlig vis.

Albumet er allikevel ingen referansebonanza. Louien har sin egen stil, og en uttrykksmåte som skiller seg fra mylderet av norske artister i segmentet trubadur med frynsejakke og boots på. Disse erkeamerikanske artefaktene har hun riktig nok kledd av seg, og erstattet med en mer urban singer-songwriter-chic. Americana med innestemme, sakte-rock og folk der man hører treverket knirke og gynge er allikevel basisen for den åpne tilnærminga.

Solberg er en finurlig låtskriver. Hun er ikke den masete, flamboyante typen. Snarveier til billig lykke – i form av overflatiske refrenger – tar hun heller ikke.

Louien kringler og krongler seg frem til den forløsende akkorden. Hun kompliserer ikke melodiene, men belønner tålmodige lyttere som er interessert i hele den musikalske reisen frem til målstreken. Om man skal tvinge seg til å dra frem én höydare fra dette albumet, er «Crazy» en mesterlig komposisjon som er farlig nær å slite ut repeat-funksjonen.

Det er lagt ned mye hjernekraft i arrangementene. Strykerne som fargelegger store deler av plata veksler mellom å blåse fønvind og kraftig bris inn i melodiene. Det tørre slagverket spilles med kreativ, minimalistisk perfeksjon i partiene der Louien har hørt behovet for en beat.

Lyrikken har hendelser og figurer det er lett å kjenne seg igjen i. «Second Best» er som en trassig mental selvangivelse, der hun spør «Why is sadness and anger always deemed a second best».

Dette er en skikkelig alene-plate. Når alle potensielle forstyrrelser er stengt ute, er «No Tomorrow/Figure Me Out» alt selskapet du trenger.