THE MEN «New York City» (Fuzz Club)

Brooklyns sorte får, de skitne uoppdragne og lurvete stesønnene til alt man i sin tid kalte undergrunnsrock, er tilbake med ny skive. Heldigvis og takk og lov.

De har jo ikke vært borte heller, snarere heller tvert imot. The Men er bandet som bare fortsetter ufortrødent med det de har holdt på med siden slutten av 00-tallet, nemlig å øse ut musikk helt revet ut fra enhver epoke og trend. Siden 2010 har de, inklusiv dette fonogrammet, gitt ut hele ni fullengdere, et usedvanlig høyt snitt i dagens musikkunivers.

Selv under pandemien fortsatte de å lage musikk, uten at et eneste «det har vært en tøff tid med isolasjon og ensomhet»-presseskriv tøt ut i andre enden (som de skriver i presseskrivet: «When everyone left NYC, the sewer opened and we crawled out»). The Men er derimot antitesen til all utålelig, selvmedlidende og ynkelig sutring som finnes. De møter heller bare opp i studio med jevne mellomrom, spiller inn skivene sine og gir dem ut uten å flikke en masse på det.

Det som er så ufattelig kult med dette bandet er, foruten en forbløffende evne til å skrive bra låter, og at det låter så satans autentisk (som regel et litt pinlig begrep, men som her føles naturlig), at de hele tiden evner å endre seg fra skive til skive, men helt uten å miste seg selv i noen slags pretensiøs søken etter noe «nytt og spennende». Fuck nytt og spennende.

De har laget uhyre fengende poppunk à la Buzzcocks, heartlandrock i arven etter Springsteen, hard countryrock som på Uncle Tupelos «No Depression, og etter noen litt slappe utgivelser ga de i 2020 ut skiva «Mercy», et helstøpt og ekstremt slitesterkt album der de gapte over mye på én gang (Cohen, Cave, Sadies, Stranglers, Gallon Drunk osv.), men som var helt latterlig bra og, ikke minst (til dem å være), svært polert og elegant produsert.

Inni meg kjente jeg at det var ei ny «Mercy» kroppen min higet etter, men The Men (no pun intended!) ser seg åpenbart aldri tilbake. I stedet skyter de ut av startblokkene med et hardt, møkkete og aggressivt rock’n’roll-album, som om tiden har stått stille fra den amerikanske undergrunnen på siste halvdel av åttitallet. Rain Parade, Dream Syndicate, The Wipers, Eleventh Dream Day og et Dead Moon og Angry Samoans med stemte gitarer voldelige intensjoner.

De skyter ut av startblokka med «Hard Livin’», der de etter bare fire sekund høres ut som det står om liv; en helt superb og kontant rock’n’roll-låt med desp vokal og et Stooges-repeterende piano i bakgrunnen, som et ekstra instrument i perk-rekka. Låten glir elegant og sømløst over i skivas nest beste spor, «Peace of Mind», en helt latterlig avhengighetsdannende og catchy knallert.

Derfra og ut bare øser de på. Hele skiva oser av overskudd, spilleglede og med et blodtørstig og ulvehungrig utgangspunkt, at nå skal det pinadø spilles rock, så høyt og så energisk som aldri før. Utgangspunktet er med andre ord som skapt for å mageplaske fra timeteren, i et tomt basseng, men The Men (au igjen!) lander silkemykt hele skiva gjennom. Til å begynne meg virket de mer nedpå og seige låtene anonyme og ufullendte, men etter å ha hørt på skiva i to måneder, har også disse låtene sneket seg inn og etablert seg som spor det er utenkelig å hoppe over.

Høydepunktet i hele dette rocktivoliet er den mollstemte og styggvakre «Anyway I Find You», en låt de til og med har laget video til, om enn ikke med Equinor-overskudd-summer. De kvinende og lekre gitarene, de bøyde koringene og den superkule vokalen loser det hele i havn, før punktumet settes med «River Flows», en låt som kunne vært signert Kim Salmon og hans vidunderlige The Scientists.

Skiva ble angivelig spilt inn med trommemaskin, men resultatet funket ikke, så de gikk inn i studio på nytt med ny trommis, og det tror jeg vi skal være glade for (åpenbart de også, bare se på det fjonge coveret), selv om jeg tror dette bandet hadde fått trommemaskiner og rock (som er en fjong kombo gjort rett) til å fungere som bare fy.

Du store all verden, for et band og for ei skive. Får jeg ikke se dem live snart, begynner det pinadø å bli personlig.