Etter å ha utgitt noen smakebiter gjennom det siste året, er tromsøartisten Marie Vangen denne uken omsider klar med sitt debutalbum, med det hun selv beskriver som «popmusikk for et lyttende publikum».

Med seg på albumet har hun samlet flere av byens ypperste jazz- og studiomusikere, hvor hovedbandet består Roger Ludvigsen, Ole-Jakob Larsen, Ole Jørn Myklebust, Erik Håkon Halvorsen og Svein Schultz. Sistnevnte har i tillegg vært produsent på albumet.

I tillegg bidrar en rekke gjestemusikere til at alt av instrumentering låter gjennomgående flinkt og fint, og produksjonen er lydmessig noe av det proffeste og mest ryddige jeg har hørt fra Tromsø på en stund – i hvert fall når det kommer til akkurat denne typen innspillinger, hvor sjarmerende skrangling og spinnville ideer sjelden tar seg særlig godt ut.

Det er lite å utsette på Marie Vangens kvaliteter som vokalist. Gjennom albumets ti spor ligger sangstemmen sentralt i lydbildet, men uten å dominere det fullstendig, slik at det skapes rom for både detaljer og minimalistiske øyeblikk.

Ved første gjennomlytting kan albumets nedtonede lydbilde gjøre det nærliggende å sammenligne tromsøartisten med andre radiovennlige jazzpop-artister, som for eksempel Silje Nergaard. Likevel blir det tidvis litt vanskelig å få tak på hvilken musikalsk retning Vangen egentlig har prøvd å stake ut, for her er det ganske mange ulike referanser som kan nevnes, og ofte i én og samme låt. Felles for referansene er et umiskjennelig snev av 90-tallet.

For eksempel tar åpnings- og tittelsporet «Little Can We Do About the Rain» først lytteren med gjennom et ganske teatralsk og dunkelt lydbilde, hvor strykerne fra Arctic Philharmonic virkelig er med å sette den riktige stemningen, før refrenget plutselig tar låta videre i en småfunky helomvending. Denne dualismen fortsetter i den ellers lettbeinte poplåta «Something in the Air», sunget i duett med Violet Road-vokalist Kjetil Holmstad-Solberg, hvor versene bærer et nesten litt Depeche Mode-aktig elektronika-preg, mens refrengene minner mest om tidlig D’Sound.

Albumets største overraskelse er nok uansett coverlåten «Hedonism (Just Because You Feel Good)» av det britiske rockbandet Skunk Anansie, for anledningen fremført i en luftig fjelljazz-utgave. Dette er ikke akkurat et band jeg tenker ofte på, men jeg hadde heller ikke forventet å finne en av bandets hits fra 90-tallet på ei nordnorsk popjazz-skive i 2020.

Sjangermessig skjer det altså mye, men den tette produksjonen klarer stort sett å skape en rød og helhetlig tråd gjennom hele albumet. Det finnes imidlertid et par unntak, og eksempler som kan nevnes er den smårocka rariteten «Who Do You Think You Are» og neo-soul-låta «Grumpy Little Mistress», som begge fremstår som litt underlige og malplasserte, sammenlignet med resten av albumets mer eteriske lydbilde.

Til tross for godt håndverk i de aller fleste ledd, er det likevel få låter som virkelig får satt seg på hjernebarken, selv etter noen gjennomlyttinger. Albumet er for øvrig ikke uten klare høydepunkter, da både «Jump on Three» og «After Love» må nevnes. Dette er to knallsterke, velskrevne og interessante låter, hvor egentlig alt sitter som ei kule.

Om dette blir retningen som rendyrkes fremover, tror jeg Marie Vangen har mye spennende å komme med på fremtidige utgivelser. Debutalbumet har sine øyeblikk, men det er dessverre langt mellom toppene.