Vesterålingen har blitt omtalt som en ung Kari Bremnes. Og selv om kombinasjonen av viser og voksenpop – samt dialekten – gjør sammenlikningen forståelig, er det en litt lettvint parallell. På sitt tredje album blottlegger Ann-Iren Hansen både en sterk stemme og troverdig personlighet, selv om hun både direkte og indirekte hyller foregangskvinner langs den nordnorske kysten.

På sitt beste leverer Hansen melodier de fleste låtskrivere kan misunne henne. «Mannen» er platas beste eksempel på dette. Den enkle melodien lokker deg varsomt inn, og bygger seg opp på slu manér, før den griper deg i skjortekragen og stirrer deg intenst inn i øynene.

På tross av gromlåter som nevnte «Mannen», den fandenivoldske «Mæ mot dem» og harmonifylte «Haue og hjertet», balanserer andre låter farlig nært middelmådighet. Tittelsporet har en forutsigbar melodi, og lyrikken bringer tankene til forsøksvis inspirerende ordtak delt på Facebook, mens «Andungen» fremstår som noe lettvint.

Hansen har allikevel et talent som tekstforfatter, og synger med overbevisning. Hun bruker nordnorske kystkulisser for alt de er verdt. Man kjenner nærmest saltsmaken i kjeften og vinden i håret, men vesterålingen unngår heldigvis klisjépregede metaforer.

Produksjonen, gjort av Mikal Reinvik og Aksel Bakke, låter både påkostet og forseggjort. Flere låter på «Ikkje lukk hjertet igjen» nyter godt av lekre arrangementer, og fiffige detaljer. Strykerarrangementene utført av Arktisk Filharmoni, samt koringene, løfter virkelig melodiene. Den den lune saxofonen hjelper visene til å skinne idet det musikalske mørket senker seg.

Variasjonen i Ann-Iren Hanssens uttrykk er større enn hos en gjennomsnittlig visesanger, og hvis dette albumet er en noenlunde nøyaktig pekepinn har sangeren fra Vesterålen kommet for å bli. Neste gang slipper hun muligens også å bli sammenliknet med Kari Bremnes.

data-type="a" data-id="105257211">