Bare et år etter debuten er han klar med oppfølgeren, den sjarmerende drukkenbolten med det snåle navnet. Country? Americana? Pop? Soul? Det er ikke så nøye, for mannen lager uansett grom, lekkert produsert vellyd der det aller viktigste er på plass, nemlig bra låter. Og denne gangen har han hostet opp et solid knippe av dem.

Det er et mylder der ute av folk som kaller seg singer/songerwritere, og bare sekkepostbegrepet kan være nok til å få meg motløs. Åh nei! Enda en følsom fyr med gitar som har hørt på de samme platene som de forrige følsomme fyrene! Man kan bli anemisk av mindre.

Aaro Lee er i så måte et befriende pust, ikke minst fordi han evner å blande inn elementer av pur pop i musikken sin, noe som muligens skyldes hans medsammensvorne. Produsent Eli Thomson (bassist for Father John Misty) gir musikken såpass mye luft at produktet aldri svinner hen i americana-tåka, mens den besynderlig underkjente multiinstrumentalisten David Vandervelde (sjekk ut bortglemte «Waiting For the Sunrise» fra 2008) trakterer gitar og lapsteel så smakfullt at det er en fryd.

Tre av sporene har allerede kommet som singler, smarte valg som aller er på albumets topp fem. «Memphis Rain» høres ut som den dritbra poplåten Ryan Adams aldri skrev, «Little Movies» kunne vært et blinkskudd fra nevnte Father John Misty (bare uten den slitsomme ironien), mens den sugende «Ready to Die» lett hadde tatt plass på ei av de bedre skivene fra Drivin’ N’ Cryin, bandet som ble frontet av hans mentor Kevn Kinney.

La dét være en oppfordring til å sjekke du D&C-skiva «Mystery Road» fra 1989, og den nedstrippa soloskiva «MacDougal Blues» fra 1990, dette – på en rett måte – snåle sørstatsbandet, som med den største selvfølgelighet blandet hardrock med folk/country.

Nevnte Kevn kunne også gitt ut «Till the Town Goes Dark», en låt som dessuten bringer assosiasjonene til Elliot Smiths band Heatmiser. Jeg tror også Tony Joe White vil nikke anerkjennende til den suverene «Refugee Blues».

Og sånn kunne man fortsatt å spe og spy ut talløse referanser. Tom Petty, John Lennon solo, Guy Clark, Warren Zevon (sjekk det storslagne avslutningssporet «Where the Road begins and End»), Blaze Foley osv. Bare å fylle på med gull her.

Skiva består av 12 låter fordelt over knappe 50 minutter, og hadde nok profittert på ei nedøksing av to, tre av dem. På sitt mest bluesete og gubbete ramler jeg litt av (for eksempel «Success» og «Out of My Mind»), men da er vi over i avdelingen for flisespikkeri, for dette er ei bunnsolid skive fra en artist jeg håper kommer til å ha like dårlig tid fremover.

Her er det bare å peise på og smi mens ampen er varm og talentet er intakt.

AARON LEE TASJAN «Silver Tears» (New West Records)