Iron Maiden er verdens beste band. Punktum. Det er min mening, og jeg står for hvert ord.
De har en massiv katalog som inneholder mange av tidenes beste album. De har inspirert og influert en rekke andre store band. De har solgt over 100 millioner album, de har dedikerte tilhengere i alle kriker og kroker. Og viktigst av alt: Fortsatt, etter alle disse årene, lager de hysterisk bra musikk og leverer planetens beste konserter.
En gjennomgang av samtlige album ble for mye. En liste over de fem beste blir for smertefullt, så la oss gjøre det enkelt. Jeg skriver derfor om det herlige 80-tallet, og da, i samme slengen, får du automatisk min liste over de 7 beste Maiden-skivene med på kjøpet. Vær så god.
I 1980 hadde punken herjet en god stund, men en ny bølge rockere stormet frem. Disse hadde langt hår, jeans og skinnjakker. De var teknisk dyktige, spilte fort, hadde fengende riff og gnistrende gitarsoloer. Vokalistene var som regel tenorer som sang melodiøst og kraftig.
Bandene hadde ingen politisk agenda. Musikken sto i høysetet og musikken var rock. Hard rock. Fenomenet skulle snart få det kronglete navnet «New Wave of British Heavy Metal», og Iron Maiden skulle bli de udiskutable lederne for hele gjengen.
Dette var i all hovedsak sjefen sjøl, Steve Harris, sin fortjeneste. Steve er et menneskelig kraftverk. Med hardt arbeid, en uknuselig jernvilje og et enormt talent var han ustoppelig. Steve ville garantert kommet langt på egen hånd, men historien til Iron Maiden ville sett meget annerledes ut, om det ikke hadde vært for en annen sterk personlighet.
Det hadde seg slik at gutta spilte inn en demo på nyttårsaften 1978. Den ble sluppet året etter som «The Soundhouse Tapes», og fikk sin tittel etter klubben hvor demoen hadde fått mye spilletid. Kidsa gikk amok hver gang Iron Maiden kom på anlegget. De headbanga til de blødde neseblod, og spilte luftgitar med en slik innlevelse at de fikk træler på fingertuppene.
Heldigvis havnet demoen også hos en viss Rod Smallwood. For et lykketreff. For begge parter. Rod var den perfekte manageren. Han dro i de rette trådene og i løpet av noen få år var Iron Maiden et av verdens største heavy metal-band. Noe de fortsatt er, 38 år etter debuten. Og Rod? Han er fortsatt deres manager.
Mitt første møte med Iron Maiden fant sted sommeren 1982. Jeg var langt inne i KISS-tåka, men en vakker dag fikk jeg utvidet mine horisonter. Vel, utvidet er et altfor mildt ord. Det var en eksplosjon.
Jeg var tre epler høy, ni vintre gammel og skikkelig bustete på håret. I dyp andakt sto jeg i sokkelesten og dirret av spenning. Mine møkkete barnehender holdt en LP. Med store øyne stirret jeg på en heslig fyr med langt, pistrete hår. Han hadde blek, skrukkete hud dratt over kraniet.
Motbydelig, men samtidig noe av det vakreste jeg hadde sett. Foran en stormfull nattehimmel sto han og gliste. I flammene rundt ham krydde det av små brennende mennesker. Shit, fyren var gigantisk!
Woe to you, Oh earth and Sea …
Tiden sto stille. I mitt barnesinn hørte jeg flammene knitre og menneskene som skrek.
Let him who hath understanding reckon the number of the beast, for it’s a human number. Its number is Six Hundred and Sixty Six.
En gitar tok over. Jeg var fortapt. Snart dukket det opp en ny stemme. Varm og fin, men han hørtes litt opprørt ut. Plutselig kom et infernalsk skrik. Det gikk gjennom marg og bein. Ble han revet i to? Med ett var hele helvete løs. Åh, du godeste … For en låt!
Jeg følte en trang til å løfte opp sofaen og kaste den gjennom veggen. Jeg ville rive av meg klærne, løpe ut på gaten og brøle til vinduene eksploderte, asfalten slo sprekker og trærne knakk. Jeg ville bestige alle mulige fjelltopper i hele verden. Jeg følte meg uovervinnelig. Iron Maiden filleristet alle mine sanser. Det var kjærlighet ved første lytt og den kjærligheten har aldri dødd.
Nå har jeg ikke rangert skivene med terningkast. Ei heller etter noen nummerert rangering, men heller skrevet teksten i kronologisk rekkefølge. Synes det ble mest ryddig. I min bok er alle disse seksere, og hva som er den absolutte favoritt varierer etter dagsformen.
Udiskutabelt et av tidenes beste debutalbum.
Med denne pangstarten sparket Iron Maiden i gang 80-tallet og sin egen karriere.
Og, herre min hatt, for et eventyr som ventet. Både for bandet og for oss som lyttet.
Med åpen kjeft og håret til alle kanter, alene på et gatehjørne, foran en mur, står han, vår elskede Eddie. Han stirrer tomt på oss. Dette avskyelige vesenet var kunstneren Derek Riggs’ idé. Han hadde tidligere sett et grotesk fotografi fra Vietnam. Et avkappet inntørket hode hadde brent seg fast i hukommelsen hans. Heldigvis ga han den døde soldaten evig liv.
Albumet er rått, rufsete og hardt, men også fullt av sjel og finesse. Produsenten var Will Malone. Steve liker ikke produksjonen, men jeg liker’n. Skitten og fin er’n. Den har en farlig, obsternasig og upolert villskap over seg. Det er fanget en ungdommelig gnist i hvert eneste rille.
Iron Maiden hadde tempoet og energien som fikk punkerne til å gå av hengslene. Samtidig hadde de riff, teknikk, taktskifter og fremragende gitarsoloer som appellerte til prog- og tungrockerne.
Den korthåra rabagasten Paul Dianno, med sin raspende stemme og rampete utseende, ga bandet en genuin street-kred. Han var trøbbel, og slik sang han også. Tøft, voldsomt og aggressivt.
«Iron Maiden» inneholder en mengde vanvittig sterke låter. Jeg nevner i fleng: «Prowler», «Sanctuary», «Running Free», «Charlotte the Harlot» og selvfølgelig «Iron Maiden». Det finnes ikke daukjøtt her. «Phantom of The Opera» er et mesterverk med sine fremadstormende riff, forskjellige tempoer og stemninger. Gitarsolene til Dave Murray og Dennis Stratton er så deilige at jeg vrinsker av glede.
«Remember Tomorrow», med sine svevende overtoner og melankolske melodier, er simpelthen guddommelig. Fra det skjøre og såre verset blir man nådeløst ført inn i en storm av overveldende riff. Den har en totalt knusende kraft. Instrumentalen «Transylvania» er også en ren maktdemonstrasjon av riff og taktskifter. Dønn metal.
Stratton var ute og verdens beste Adrian Smith hadde tatt hans plass.
I tillegg hadde Martin Birch overtatt spakene.
På toppen av utsøkt innhold, er «Killers» prydet med et hysterisk fett cover. Det er natt og Eddie er fortsatt ute på gata. Men denne gangen er han ikke alene. Han gliser ondskapsfullt og holder opp en øks. Seigt blod renner nedover øksebladet og et uheldig offer klamrer seg til T-skjorta hans. Pokker også, det var en kjip kveldstur med bikkja?
Produksjonen gir oss den første smaken av ekte Maiden-sound. Stort og flott. Galopperende bassganger løper lekende lett rundt gitarriffene. Åh, gitarene. De er, som alltid, noe helt for seg selv. Disse soloene altså. Jeg dåner. En varm lyd, dynket med klang. Ubeskrivelig vakre melodier fremført med en feeling og virtuositet som gir meg gåsehud over hele kroppen. Til og med på øyeeplet. Jeg gråter i alle fall en skvett når jeg hører Dave og Adrian spille.
«Killers» starter med «The Ides of March». En nydelig liten instrumental som, selv om den er kort, oser av grandiositet. Den er faretruende lik Samsons «Thunderburst» og det er det en enkel forklaring på. Det er den samme låta.
Steve skrev den med Barry Graham Purkis, trommisen i Samson. Han spilte i Maiden et kvarters tid i 1977. Begge band ga ut sin versjon. Litt uheldig for Maiden at Samson var først ute, men pytt, pytt. Maidens versjon troner skyhøyt over sin tvilling.
Etter en gyngende basslinje sparker «Wrathchild» meg så hardt i balla at jeg må bøye meg ned for å få tilbake pusten. Det er så helvetes tøft. Jeg får lyst til å gå på byen med patronbelte og bar overkropp.
«Murders in the Rue Morgue» er basert på krimnovellen av Edgar Allen Poe. Deilig balladeintro, som går over i et majestetisk riff. Så kommer et takskifte og et helvetes fett driv kaster meg rett i veggen.
«Purgatory» sitter tett og godt, som en oppvaskhanske rundt skallen. Maiden lefler her med hastighetene Metallica og Slayer snart skulle adoptere og videreutvikle. Som et godstog dundrer Maiden nedover skinnene og meier ned alle hindringer.
Et mesterverk av helstøpt heavy metal.
Dianno var nå erstattet av Bruce Dickinson.
Her snakker vi om tidenes vokalist. Med en enorm innlevelse og rå, men kontrollert, kraft løftet han Maiden opp til et nytt nivå. Nå skal det sies at Paul også sang helvetes bra, bevares, men Bruce altså. Åh, dæven. Fyren må ha blitt strategisk plassert her på planeten kun for å synge.
Han har en strupe av rustfritt stål, som har blitt marinert i honning og drapert i fløyel. Han har et register som går fra kjelleren og opp i flaggstanga. Diksjon og frasering sitter som hogd i stein. Han har en lungekapasitet og en stemmekontroll som er helt surrealistisk.
Ikke bare synger han hinsides bra, han er også en historieforteller av rang. Med teatralsk innlevelse og grenseløs energi formidler han tekstene på en slik måte at det en klin umulig å ikke bli revet med. Bruce er unik.
«The Number of The Beast» ble en umiddelbar og evig klassiker. Den inneholder noen av Maidens desidert største og beste låter. Men, det faktum at tittelsporet, med sin illevarslende intro og absurd fengende refreng, ikke er første låt, er for meg et mysterium.
«Invaders», som åpner ballet er også bra, men sammen med «Gangland» er den skivas svakeste. Disse to rekker ikke de andre sluggerne til knærne. «Children of The Damned» derimot. Oh, yes. Den starter som en nydelig ballade. Den bygger seg opp som en bølge.
Til slutt dundrer den mot land og knuser alt den treffer. «The Prisoner» har lånt intro, tittel og tematikk fra tv-serien med det samme navnet. Åpningen er legendarisk. I’m not a number, I am a free man! Etterfulgt av hånlig latter, før Clive Burr hamrer inn verdens deiligste groove,
Tittelsporet er fortreffelig metal av ypperste sort. Den satte bandet på hatlista til kristne. Spesielt i USA, selvfølgelig, ble det høyt proklamert at Iron Maiden sto i ledtog med djevelen selv. Disse hjernedøde toskene kan ikke ha brydd seg om å lese selve teksten, da den faktisk advarer mot satan og hans sysler.
«Run To The Hills» er ganske så utspilt, men du godeste, for en bra låt det er. Den forteller om blekansiktenes bedritne behandling av urbefolkningen i Nord-Amerika, og dette gjøres på særdeles fengende måte. Det er komplett umulig å ikke synge med på refrenget, og ikke minst, spille lufttrommer til Clives utsøkte markeringer og rullinger.
«22 Acacia Avenue» er også en kongelåt. Alt stemmer. Her får vi igjen hilse på hora Charlotte. Bruce ordner heldigvis opp. Han ber henne slutte med knullinga. Pakk bagen din, du blir med meg, synger’n. Supert. Endelig skal Charlotte få orden på livet.
«Hallowed be Thy Name» er en av de største kanonene i Maidens enorme våpenarsenal. I dette eposet møter vi en stakkar som ikke har det så greit. Han sitter i dype tanker. Ved daggry skal han henges. Det er en dyster og følelsesladet åpning, som etterfølges av en horisontdekkende armada av majestetiske riff.
Låta vokser seg større og større. Som en gigantisk ereksjon. Til slutt kan den ikke kontrolleres mer. Utløsningen er så kraftig at jorden skjelver. Jeg hyler som en ulv og slipper ut all oppladet spenning. Etterpå er jeg utmattet og smørblid. Dét er musikk det.
Etter å ha levd med forgjengeren på opptakskassett en stund, ble dette min første Maiden-investering.
Fy flate, så sjukt mye jeg har hørt på denne plata. Og jeg blir aldri lei.
Igjen hadde det skjedd utskiftninger i rekkene. Den eminente Clive Burr hadde forlatt bandet. Det var trist, men det var ingen grunn til panikk. Gla’-gutten Nicko McBrain hadde nemlig overtatt stikkene. Det tok nøyaktig fire sekunder av første låt før fansen omfavnet han og gjorde den flate nesa hans enda flatere.
Krigseposet «Where Eagles Dare» fosser fremover med sine bølgende riff og endeløse hav av delikate markeringer og rullinger. Nicko byr på en spektakulær oppvisning full av fortryllende teknikk og kirurgisk presisjon. Birch har skrudd til gull, maskingeværkulene hviner forbi oss, bandet spiller som den olja krigsmaskinen de er og Bruce synger perfekt.
Eddie har fått brutal behandling. Han har blitt glattbarbert på skallen og hjernen hans er fjernet. Rimelig misfornøyd står han der i tvangstrøye, lenket til veggen i isolatet og vræler. Åpner man gatefold-vinylen møter man bandet som sitter rundt et stort spisebord. Og, som seg hør og bør, i fint selskap, blir de servert menneskehjerne til middag.
Bruce gjør seg mer fremtredende som komponist og gir oss en helt overveldende deilig låt med sin «Revelations». Storslått og stemningsfull. Malerisk og detaljrik.
«Flight of Icarus» er også en bauta. Her blir vi tatt med til gresk mytologi og flyr mot solen med hjemmelagde vinger. Det er hardt, dramatisk og vakkert.
Steves «The Trooper» er inspirert av diktet «The Charge of The Light Brigade» av Alfred Tennyson. Her synges det om blodige kamper og smertefull død i Krimkrigen på midten av 1800-tallet. Den har et sykt fengende signaturriff som går rett i fletta på lytteren. Den er enkel å synge med på.
Selve refrenget er tross alt kun et oooh-oooh-kor, så her er det fritt frem for alle, uansett alder eller promille. Den er helt super, men problemet med slike låter, til tross for sin fortreffelighet og kvalitet, er at de blir utspilt. Det betyr ikke at disse låtene er dårlige, langt der ifra, de er bare litt enklere å få tak på.
Resultatet er at de blir spilt over alt, hele tiden. Altså, jeg syns det er helt topp. Jo flere som liker Maiden, jo bedre. Hvis du kun har hørt «The Trooper», og liker den, så nærmer du deg hele skatten. Bare fortsett å grave, sier nå jeg.
De fleste låtene på denne skiva er inspirert av filmer, dikt eller litteratur. Man kan trygt si at Iron Maiden skilte seg ut i klassen. De fleste andre heavy metal band sang stort sett om ganske overfladiske ting. Jeg lærte mye av Iron Maiden. Ivrig slo jeg opp i både ordbok og leksikon og fant ut av det ene og det andre. En kløpper i engelsk ble jeg også.
«Quest for Fire» er basert på filmen som på norsk het «Ildkrigen». Jeg husker godt da NRK viste den en gang tidlig på 80-tallet. Disse lurvete steinalder-gutta var noen kåte svin. De var ikke særlig romantiske av seg. Med et grynt dundra de kølla rett i rassen på damene. Jøss, det var da voldsomt!
Det gjorde i alle fall inntrykk på en liten pjokk. Det gjorde også scenen der en av de litt penere damene lærer alphahannen hvordan de kan ha litt mer ålreit sex. Fatter’n fikk et hosteanfall og måtte hente noe på kjøkkenet. Mutter’n ble sittende med roser i kinnene og et skjevt smil.
«To Tame a Land» er skivas grand finale. En episk komposisjon av Steve Harris. Den skulle egentlig hete «Dune» da den er basert på Frank Herberts roman. Maiden spurte pent om lov til å bruke tittelen, men fikk til svar at han godeste Herbert ikke bare hatet rock, men spesielt heavyrock, og i særdeleshet Iron Maiden. Gutta gikk for en annen tittel.
Monumental, som pyramiden på omslaget.
Her har Eddie blitt gravlagt. Som en egyptisk farao, i sitt egne gigantiske mausoleum.
En enorm skulptur av farao-Eddie vekker ærefrykt hos hans undersåtter. Kheops kan ta seg en bolle. Eddie er størst.
Riggs har krydret sitt kunstverk med noen humoristiske detaljer. Blant hieroglyfene kan man blant annet lese «Indiana Jones was here», «1941» og «Wot? No Guinness». Hvis du leter, vil du også finne trynet til Mikke Mus.
Selv om omslaget kan sende tankene i retning konseptalbum blir vi, i første låt, kastet langt vekk fra Egypt og rett inn i andre verdenskrig. Som et voldsomt luftangrep bombarderer «Aces High» lytteren sønder og sammen.
Den er fortalt fra ståstedet til pilotene som deltok i de hasardiøse og dødelige kampene mellom The Royal Air Force og Deutsche Luftwaffe. Det er nesten så jeg vurderer å søke dekning i kjelleren, men pokker heller, låta er så forførende og deilig. Jeg blir heller stående og spille luftgitar i kuleregnet.
Alt er på stell her. Produksjonen er utsøkt rattet av Birch, gullrekka av medlemmer fra forrige album er intakt. Ikke noe kluss. Ikke noe tull. Ikke noe juggel. Kun edelt metall.
Bandet hamrer videre med «2 Minutes to Midnight». Tittelen henviser til vitenskapens «dommedagsklokke» som indikerer hvor nærme vi er en menneskeskapt undergang. Under den kalde krigen, da amerikanerne begynte å leke med hydrogenbomber, ble klokka stilt inn på faretruende 11:58.
Skummelt, men folkens, hold på hatten, nå i 2018, for første gang siden 1953, viser dommedagsklokka igjen 2 Minutes To Midnight.
Tittelsporet er blytungt og ruvende. Her blir vi omsider dratt med inn i Egypts tørre ørkensand og får høre faraos siste tanker på dødsleiet. Han er skuffet. Hvorfor må han dø? Han er jo en gud. Når Bruce synger I’m a slave to the Power of Death fyker metallbarometeret opp gjennom taket, og river med seg murstein og et par vettskremte duer som satt der og ante fred og ingen fare.
Skiva avsluttes med en et dønn perfekt og totalt overveldende verk. Den gigantiske «Rime of The Ancient Mariner». Denne tar fullstendig pusten fra meg. Steve Harris overgår seg selv her altså. Et enormt solid, sonisk byggverk bestående av massive, robuste riff. Det er møysommelig utført håndverk. Rikt utsmykket med detaljer og ornamenter.
Som tittelen tilsier får vi servert historien om Samuel Taylor Coleridges ulykksalige sjømann. Han skyter en albatross og får dermed en forbannelse kastet over seg selv, sitt skip og hele sitt mannskap. Etter en lang, spektakulær og scenisk fortelling faller musikken til ro. Et iskaldt tema tar over.
Her hører man bokstavelig talt skipet knirke. Mannskapet faller om en etter en. Da jeg hørte dette første gang i 1984, var det dritskummelt. Nå er det en vakker og vemodig pustepause før dette infernoet av en låt når sitt absolutte klimaks.
Eddie har forflyttet seg til fremtiden.
Han har blitt en kyborg.
Det er helt usaklig tøft. D’ække lov å se så kul ut, vøtt. Han står på et gatehjørne og har akkurat skutt en stakkar. Som 13-åring fortapte jeg meg totalt i dette Blade Runner-inspirerte platecoveret. Jeg studerte det i timevis. Det var så utrolig mange detaljer og referanser til Iron Maidens historie.
Det gikk sport i å tyde flest mulig av dem. Min favorittdetalj er likevel banneret som henger inne i kjøpesenteret, på andre siden av gaten. Baklengs står det skrevet «This is a very boring painting». Riggs var drittlei hele coveret og hadde lyst til å finne på noe annet. Banneret er et lite utløp for hans frustrasjoner.
Dette er heller ikke et konseptalbum, men tilfeldigvis handler veldig mange av låtene om menneskelig oppfattelse av nettopp tid. Åpningslåta er en av mine absolutte favorittlåter gjennom alle tider. Den er fullkommen. Helt dønn perfekt, men det gjelder hele skiva. Alle låtene får full pott og tommel opp.
Men, merkelig nok, var ikke Bruce videre fornøyd med den musikalske retningen bandet hadde begitt seg ut på. Han ville ha en mer laidback og akustisk affære. Heldigvis fikk han ikke medhold i sine tullete forslag. Steve kjørte på og snekret sammen noen musikalske prakteksemplarer av det reneste metall. Adrian la også noen av sine beste komposisjoner på bordet.
«Wasted Years» hadde han egentlig aldri tenkt på som en Iron Maiden-låt. Han trodde den var for snill. Steve hørte demoen ved en tilfeldighet og heldigvis likte han den. Puh, det var enda godt. Tenk for en tragedie om den hadde blitt liggende og støve ned i mørket! Den er guddommelig bra. En gave til oss alle.
Plata fikk i sin tid mye kritikk på grunn et nytt instruments inntog i lydbildet. Vel, det var i alle fall nytt for Maiden. Utbredt bruk av gitarsynth fikk mange til å rynke på nesa, men det plaget ikke meg et sekund. Jeg elsker samtlige låter. Hele skiva, fra begynnelse til slutt, gir meg heldekkende gåsehud.
Dessverre har den aldri blitt fremført live, men «Alexander The Great» er skivas store episke verk. Denne skatten byr også på en formidabel kaskade av livsberikende riff. Ja, jeg kødder ikke. Det føles sånn. Maiden er bra for sjela. Her får vi ganske grundig innføring i Alexander Den Stores liv, erobringer og endelikt. Litt leksikon-tekst, men drit i det, låta er fullstendig fullkommen.
17 November 1986 var jeg tilbake i Drammenshallen. Jeg hadde tidligere bivånet storheter som KISS, AC/DC og Dio i denne sagnomsuste gamle skilpadda av en idrettshall. Det var en stor kveld. Jeg hadde ventet lenge, men nå skulle det altså skje. Endelig skulle jeg få se Iron Maiden.
Atmosfæren var, som alltid, høyspent, elektrisk og deilig. Men det var også sinne og aggresjon i lufta. Mange var forbanna. Det hadde seg nemlig slik at W.A.S.P. egentlig skulle spilt support, men dessverre skjedde ikke det. Lettskremte idioter i Drammen Formannskap hadde nektet dem å opptre.
«Blodbad stoppes» sto det skrevet med krigstyper i VG. Det var en stor overdrivelse. Blackie og gutta hadde roet ned sceneshowet betraktelig før denne turneen. Ingen sagblad på suspen, ingen nakne damer, ingen blodrikking fra åpne menneskekranier, ingen kasting av rått kjøtt.
Slik sensur av musikk, kunst eller litteratur hører ikke hjemme noe sted. Tragisk nok skjer det ofte, i mange av verdens land, det vet vi alle, men at det også kunne skje her hjemme, det var en ubehagelig overraskelse. Heldigvis har det aldri skjedd siden.
Men, alt dette glemte jeg fort da lyset ble slukket i Drammenshallen. Som fra en filmscene, hvor horder av fryktløse krigerne stormer mot hverandre i nærkamp, steg det opp et unisont brøl fra folkehavet. I mørket foran oss blinket og lyste det i forskjellige neonlys. Scenen så ut som en blanding av et romskip og en storby.
Introen til «Caught Somewhere in Time» runget utover salen. Snakk om å bygge opp spenningen! Det rykket ekstatisk i hver eneste celle i hele kroppen. De tok seg god tid. Selv da alle instrumentene var inne i lydbildet var det ikke tegn til bandet på scenen. Først ved taktskiftet smalt det.
Plutselig var de der. For en sinnssyk energi. Jeg fikk den samme følelsen som når man kjører bil, dritfort på motorveien, og plutselig åpner alle bilvinduene samtidig.
Som et sultent rovdyr stormet Bruce inn på scenen. Han kastet seg over mikrofonen. Han hadde på seg en jakke full av lysende ledninger. Merkelig klesvalg, men samma det vel. Han kunne kommet ut med blondetruser og svømmeføtter, og likevel sett ut som verdens kuleste kis.
Nicko kunne jeg ikke se. Han satt gjemt bak sin borg av trommer. Dave sto rett i ryggen og smilte skøyeraktig med eplerunde bollekinn. Han trakterte gitaren med dødelig presisjon. På den andre siden svaiet Adrian løst og ledig. Med den største ro og selvfølgelighet utførte han komplisert fingergymnastikk på gripebrettet.
Steve sto med det ene beinet på monitoren. Fingrene hamret, som motorstempler, over strengene. Han så morskt utover salen og sang aggressivt ut i løse lufta. Tøff, tøffere, Steve Harris!
Neste låt var «2 Minutes To Midnight». Jeg presset meg helt frem til gjerdet. Jeg kunne se plombene i tennene til mine helter. Etter «Rime of The Ancient Mariner» ble bare Dave og Adrian stående igjen på scenen. En varm dyne av synth la seg over oss. Umiddelbart ble tusenvis av lightere tent. Drammenshallen ble forvandlet til den vakreste stjernehimmel.
Gutta spilte gitarsolo annenhver gang. Synthen forandret toneart mellom de nydelige melodiene. Litt sånn som introen på «Shine On You Crazy Diamond» med Pink Floyd. Så begynte de å spille sammen. Tonen falt i perfekt harmoni, som snøfnugg. Akkurat denne følelsen av fallende snø ble forsterket da de landet sammen og avsluttet med melodien til «Walking in The Air», kjent fra tegnefilmen The Snowman.
Etter dette begynte de på introen til «Heaven Can Wait». Brått var bandet tilbake og igjen fosset det glovarm metall utover oss. Da denne låta nådde sitt klimaks, du vet, med det massive allsangkoret, da kom Eddie ut på scenen. Tre meter høy og pissed off. Han stabbet omkring og veivet med pistolen sin. Han avfyrte noen skudd mot Bruce, som besvarte skuddsalvene med en laserkanon. Dritfett!
Under «Iron Maiden», i den lille pausen et stykke ut i låta, der kun bass og trommer holder det gående, før intro-riffet kommer tilbake, løp Bruce og Steve til hver sin side av scenen. Der ble de sakte løftet opp, og gigantiske fingre ble blåst opp rundt dem. De sto i Eddies hender.
Samtidig hevet trommesettet seg. Under trommepodiet reiste det seg et enormt Eddie-ansikt. Nicko ble sittende som en krone på toppen, rett under lysriggen. «Scream for me Norway», skrek Bruce.
Ja, jeg kan love deg at vi skreik. Vi skreik til øya bulte ut av skallen. Vi skreik så vi måtte holde buksene oppe med begge hender. Vi skreik til det svartnet for oss. Det var en kveld jeg aldri kommer til å glemme.
Dette er faktisk et konseptalbum. I alle fall nesten.
Steve fikk ideen om å skrive om den sjuende sønnen etter å ha lest Orson Scott Cards bok om denne merksnodige gutten som besitter en drøss overnaturlige evner.
Han ringte Bruce for å lufte sine tanker. Bruce lyste opp. Han hadde nemlig følt seg litt utenfor etter at alle hans låter og meninger ble avfeid i forkant av forrige skive. Nå blomstret han opp. Hepp, hepp, her skulle det skrives.
Gutta var entusiastiske og jobbet mye sammen. Mange av låtene er samarbeid mellom flere av medlemmene. Bandet fortsatte å leke med synth, men, som på sin forgjenger, benyttes det på en meget nøktern og delikat måte. Fremfor å være et ledende element blir den for det meste liggende i bakgrunnen som en stemningsskapende effekt.
Riggs hadde slått over i Salvador Dalí-modus. Eddie har flyttet ut i et islandskap. Kroppen hans er amputert rett under ribbeina, kun ryggraden berører vannet under han. Han holder sitt egne ufødte foster. Han har noe mekanikk igjen i halsen fra forrige albums eskapader og skruene i pannen fra 1983 sitter fortsatt godt.
Det brenner en ild oppi skallen hans. Det er et estetisk vakkert cover, men ikke blant mine favoritter. Musikken, som tross alt er langt viktigere, er definitivt en favoritt.
Det braker løs med «Moonchild». En helt totalt henrivende låt. Den starter mykt med introen hvor Bruce følsomt synger om seven deadly sins, seven ways to win, seven holy paths to hell and your trip begins. En gitar fades inn før en «Baba O’Riley»-lignende synth dukker opp.
Deretter kommer de massive markeringene med store korder. Å ja, man hører nøyaktig hvor bandet har planlagt å komme løpende inn på scenen. Det er en bombe av en åpningslåt. En musikalsk tordenstorm, løst basert på Aleister Crowleys roman med samme tittel.
Festen fortsetter med suverene «Infinite Dreams». Synthen ligger nøytralt under riffene. Den utvikler seg gradvis. Sakte bygger den seg opp til et stort crescendo.
Albumet har ingen dårlige låter, men «Can I Play With Madness» er skivas svakeste kutt. Den blir litt for poppa for meg. «The Evil That Men Do» derimot, klarer jeg meg ikke uten. Aldri. Jeg elsker alt ved den. Introen, verset, den lange broen før det herlige refrenget og gitarsoloen. Når Bruce synger And I will pray for you, some day I may return, don’t you cry for me, beyond is where I learn.
Fy faen, da svever jeg høyt over bakken og jubler av glede.
Tittelsporet er et grandiost magnum opus. Steve Harris har gjort det igjen. Nok en låt som i seg selv er en helt egen liten symfoni. I veldig mange av Harris’ komposisjoner må vi se til den klassiske musikkens verden for å finne relevante sammenligninger.
Her er det passasjer, taktskifter og intrikate detaljer som ikke er hverdagskost for ordinære rockeband. Det hele er så forseggjort, stort og innholdsrikt at jeg blir helt lamslått. Her går Iron Maiden virkelig over i prog-land. De boltrer seg rundt i et hav av ideer og krumspring.
Når det dommedagsbringende koret kommer inn, får musikken en atmosfære som vekker assosiasjoner til Carl Orffs Carmina Burana. Det blir større og større før gitarsolene igjen løfter meg opp på den høyeste fjelltopp.
Samme år så jeg igjen Iron Maiden i Drammenshallen. Nok en formidabel konsert som for evig og alltid vil være innprentet i min hukommelse. Den kvelden hadde Maiden et sjukt bra supportband, som var ingen ringere enn Oslos stolthet, Backstreet Girls. Fytti katta, ass. Gutta ga jernet.
De spilte drithøyt og det låt helt fantastisk. De pumpa ut så mye dundrende boogie den kvelden at det er et under om det ikke slo ut på en eller annen seismograf i nærheten. Petter Baarli spratt rundt på scenen som besatt. Midt i en heseblesende gitarsolo gjennomførte han en duck-walk i et rasende tempo. Haha. Det gikk så jævlig unna.
Altså, jeg kødder ikke. Hadde han truffet veggen, ville han garantert bare ha fortsatt oppover, og videre over det buede taket, helt til han landet på andre siden av hallen. Bjørn Müller sto og svaiet som en palme i en tropestorm. Terte hamret løs, stødig og hardt på sitt lille trommesett.
Hele salen kokte. Bandet ble møtt med ellevill jubel etter hver låt. Stemningen steg til uante høyder. Etter en stund kom det en beskjed fra sidelinja. Det oppsto litt diskusjon på scenen. Maidens management hadde gitt dem beskjed om at de måtte roe seg ned litt.
Det gjorde ikke Backstreet Girls. Selvfølgelig ikke. De vet ikke hva «roe seg ned» betyr. De rocka på, hardere enn noen gang. Da Bjørn dynket seg selv med øl var det brått slutt. Britene hadde fått nok av spilloppene til disse rabiate nordmennene. Backstreet Girls ble kastet av scenen før siste låt. Legendarisk.
Epilog
Ja, det var 80-tallet, men Maiden holder jo fortsatt på, og trekker fulle stadioner verden over. Alle album er så absolutt verdt både tid og investering. Kjøp dem alle, lytt til dem ofte og lev med dem. Maiden er en utømmelig kilde til glede, inspirasjon og innholdsrike opplevelser.
I dag, fredag 1. juni, skal jeg se dem i Stockholm. Søndag spiller de i Trondheim. Hver eneste Maiden-konsert er et eventyr og fortsatt, akkurat som i ’86, bobler den samme sitrende følelsen av spenning og lykke i kroppen. Jeg gleder meg. Voldsomt.
Iron Maiden har beriket mitt liv i 36 år. De appellerte voldsomt til meg da jeg var barn, og de treffer meg fortsatt, med full kraft, midt i hjertet.
Nå er det lett for surmaga kritikere å si at jeg er «barnslig», men akkurat det ordet ser jeg på som en hedersbetegnelse. I alle fall i denne sammenheng. Jeg er takknemlig over at jeg fortsatt kan føle barnslig glede ved å høre på musikk. Folk som ikke er i stand til det syns jeg oppriktig synd på.
Dåsemikler som sier de kun likte Maiden i en forbipasserende periode av livet, men nå har «vokst det av seg», kan bare hoppe loddrett i dass.
Nei, folkens, dette har ingen ting med alder å gjøre. Iron Maiden lager musikk av skyhøy kvalitet. Musikk som har en endeløs holdbarhet. Vi mennesker, derimot, vi går alle ut på dato ganske fort. Før du vet ordet av det er reisen slutt. Derfor er det viktig å gjøre det beste ut av hver dag.
Face up, make a stand, and realize you’re living in the golden years.
Jepp, tenk positivt, hør på Iron Maiden og nyt livet. God sommer.