De to første platene til Mazzy Star kommer nok alltid til å være Hope Sandovals evige claim to fame. De var smått sjokkerende da de kom, som ei oppsiktsvekkende blanding av Cowboy Junkies og Velvet Uderground, med Rain Parade-sjef David Roback på gitarer og Hope Sandovals spede og forlokkende stemme i front.

Sandoval har senere gitt ut flere skiver under andre navn, og har også dukket opp som gjestevokalist her og der. Mazzy Star har sågar rukket å gjøre comeback, både live og på plate. Men det er uansett alltid gledelig å sette på ei ny skive med henne som vokalist.

Dette er heller ikke musikalsk langt unna de nevnte skivene for et kvart århundre siden. Et lett henslengt komp, twangy gitarer og Hopes svært karakteristiske og sensuelle stemme oppå Velvet Underground-aktige og smått monotone låter. Da kan det i grunnen ikke gå så eitrende gærent.

Det starter med en ni minutter lang låt («Into the Trees») for liksom å understreke at her har vi jaggu god tid og gjør akkurat som vi vil, men plata brekkes deretter opp i flere fine, sarte og smått drømmende låter, i kjent stil. Noen av dem låter helt uovertruffent, og da særlig «A Wonderful Seed» (der de høres ut som et akustisk The Cranes), Kurt Vile-duetten «Let Me Get There», den julete singelen «Isn´t It True» og høydepunktet «Salt of the Sea», som er noe av det bedre hun har spilt inn.

Den udefinerbare magien fra Mazzy Star mangler derimot. Noe av det skyldes nok at man ikke blir like satt ut som første gang man hørte det, samt at nevnte band hadde en slags skrudd uhyggestemning hengende over seg, der tilsynelatende uskyldsrene Hope Sandoval sang tekster der jeg-personen var en mann.

Men så er det da ikke så mange andre som bedriver denslags i dag heller. Vakkert, pent og pyntelig, dette. Og noen av låtene er jo også formidable. Dog blir det litt for sprikende kvalitet på dem.

Uansett: Det er alltid en fryd å høre Hope synge, og dessuten har hun et fornavn som er aldeles kjempefestlig å gjøre ræva ordspill på når man skal lage overskrifter.

foto
HOPE SANDOVAL & THE WARM INVENTIONS «Until the Hunter» (Tendril Tales)