ARKTISK FILHARMONI / HÅLOGALAND TEATER: «Peer Gynt» (Nordlysfestivalen 2023)
Det er noe spesielt med åpningskonsertene til disse festivalene. Forventningene dirrer i tærne. Publikum er så sultne at aktørene som løper inn på scenen blir som dansende pølser man prøver å glefse tak i.
Folk vil jo selvfølgelig se Arktisk Filharmoni og Hålogaland Teater spille ball med hverandre.
Innledningsvis i denne teaterkonserten er det en litt tørr knirking i parketten – både når det gjelder manus og fremføring. Men orkesteret spiller seg raskt varme, og snart får også skuespillerne ned innbytterpulsen. At fiolinist Sander Tingstad trer fem på scenen, og tramper ut en skarp «Halling», løser fint opp i det stive formatet.
Det er mange fullmåner siden jeg så «Peer Gynt». Sist gang var en oppsetning i meieribygget på Strandvegen, der Dovregubben inntok scenen skrevende over en Harley Davidson. Jeg forventet en langt mer tradisjonell forestilling denne gang – noe vi også fikk.
Jeg var spent på hvordan en slik light-utgave, med kun tre skuespillere, ville fortone seg – i forkant av det massive symfoniorkesteret. Skuespillerne ble heldigvis en del av konserten, og ikke bare et supplement til veggen av lyd.
Silvia Moi takler mange svært forskjellige roller, som Peers motspiller. Selv om hun «I bryllupsgården» stresser litt med dialogen (det var en fordel å kjenne manuset), og ikke alle dialektene sitter like godt, spiller hun godt. Mois største talent blir allikevel tydelig de gangene operasangeren bruker sin praktfulle tenorstemme.
Espen Mauno gjør Peer til en spretten og nesten i overkant sympatisk fyr. Den sjeldent streite Peer tar noen minutter å bli kjent med, for min del.
Maunos HT-kollega Kristian Fredrik Figenschow syr sammen scenene på lunt og rolig vis, med en fortellerstemme som rommer skuespillerens sedvanlige humor og barnlige glimt i øyet.
Skuespillerveteranen gjør en herlig bisarr figur som Dovregubben. Han balanserer helt på kanten av parodi, men pumper mye personlighet inn i denne rare skikkelsen. Som Knappestøperen er Figenschow behersket og kald, som gjør karakteren genuint skummel.
Jeg har opplevd nesten alle typer musikk på Hovedscenen i Kulturhuset det siste året, og det er nokså ironisk at lokalet fremstår som minst egnet for vårt landsdelsorkester. For publikummere på bakre rad oppleves det som om det er stor avstand mellom oss og lyden. De dype frekvensene fra bass og cello dør før de rekker toppen av konsertsalen. At Arktisk Filharmoni-ledelsen har jobbet for et nytt konserthus i Tromsø fremstår som rett og rimelig, slår meg midtveis i «Peer Gynt».
Men selve symfoniorkesteret, og deres leder, leverer virkelig denne kvelden. Og de sang jo faktisk også ganske bra! I de mest voldsomme partiene av Griegs dramatiske toner flexer symfoniorkesteret kontrollert med musklene. Deres danske dirigent, Christian Kluxen, opptrer som om kroppen hans står i fyr og flamme.
Selve syretesten og basislærdommen for ethvert orkester, «I Dovregubbens hall», er mektig og god som en kjempetallerken med skreimølja. Orkesteret øker trøkket og slipper gassen på rette tidspunkter, som skaper en perfekt oppbygning før helvete til slutt bryter løs.
«Åses død» låter derimot som karamell drapert i fløyel. Kluxen leder strykerne på samme kjærlige måte som et ensomt menneske stryker katta si før det er leggetid. I denne scenen er Espen Mauno uhyre sterk. Jeg lider virkelig sammen med Peer her.
Et sentralt spørsmål i tolkninger av klassikere som Peer Gynt er om orkester og skuespillere tilfører stykket noe nytt eller annerledes. En liten finte, eller et uventet klaps i fleisen, må til når man nok en gang benker seg – og allerede vet hva Peer, Solveig og resten av gjengen finner på.
Én fiffig touch under fredagens forestilling var at Espen Mauno tidvis bevegde seg mellom musikerne på scenen. At orkesterets blåserrekke deltar når Peer møter Bøygen, og at paukespilleren står klar til å klubbe ned historiens «main man» er velkomment krydder på den skrukkete Ibsen-pølsa. Slikt skulle jeg gjerne ha hatt mer av.
Når kulturkolosser som Arktisk Filharmoni og Hålogaland Teater slår kreftene sammen – da skal man ha høye forventninger. Forventningene innfris i «Peer Gynt», men jeg tror allikevel ikke dette er en forestilling som vil brenne seg fast i minnet til alle som fylte setene i salen.
Skuespillerne og orkesteret fyller denne teaterkonserten med personlighet, men jeg håper de tør å kødde littegrann mer med både Grieg og Ibsen neste gang.