Nostalgi og mimring er likevel en lek man av og til må ty til for å sette livet i perspektiv. I forrige uke var det en musikalsk lek som florerte på Twitter, der man ble bedt om å legge ut bilder av fire plater som definerte musikkåret man selv fylte 22. Det satte jaggu i gang den nostalgiske delen av hjernen, og for undertegnedes del ble det således snakk om et 30-årsjubileum.
1993 ble året, et år jeg alltid har tenkt på som et helt ekstremt bra plateår (noe jeg vil anta at de fleste synes om sitt eget år der de fylte 22). Og dermed begynte tankene å svirre.
Her er dermed min egen høyst private kåring av hva som var de beste skivene som kom ut i 1993. Eneste kriterium er at jeg selv kjøpte platene det var snakk om, og at jeg likte dem da de kom. 30 år eldre, mer nostalgisk og noen tusen flere skiver under beltet, presenterer jeg dermed fasiten her.
Det vanskeligste var å plukke ut de 11 beste. 20 hadde vært enklere, men de 10 fortjener en egen salutt. De øvrige skivene er presentert i en bildekarusell og alle kan skues i collagen over her. Noe har tapt seg voldsomt. Andre har bare fortsatt å vokse.
Uansett: 1993 var året da hitlistene i Norge var preget av mye redselsfullt fra andre siden av Nordsjøen og Atlanteren.
Crash Test Dummies sang «Mmmmmmmmmmm», soundtracket til «Bodyguard» herjet, 4 Non Blondes vrælte ut smertehylene sine i gymsokken «What’s Up?», Spin Doctors terroriserte oss med den kjipe funkpopen sin og Guns ‘N Roses bestemte seg for å sodomere sine egne favorittlåter på plate.
U2 satte seg selv i Zooropa-offside, Springsteen ga ut ei unplugged-plate (som ikke engang var unplugged), det ble rairaiet over det ganske land og den helt meningsløse «Absolute Music»-serien slapp volum 7, 8 og 9 (med dertil hørende TV-annonseringer).
Ja, det var en fæl tid. Da også. Men, herregud, så mye bra det kom! Her er det jeg personlig holder som de 11 beste skivene fra Det Herrens år 1993. Det var på tampen av grunge-bølgen, midt i no depression-bølgen, det florerte skiver man den gang kalte indie (den gang ordet hadde en slags genredefinerende betydning), puddelrocken var steine dau og det var generelt en fin tid for rock.
Med en pistol mot tinningen, og der jeg kun får velge 11, er dette mine foretrukne 30-årsjubilanter. At 9 av 11 er amerikanske betyr selvsagt ikke at jeg ikke mener det kom ut bra skiver i Norge, Australia eller resten av verden (det er mange av dem i bildekarusellen, som rommer totalt 88 plater), men her har jeg kun vært ærlig og gitt faen i alle kvoteringstanker og kun gått for de jeg nå mener er best av de 88 jeg plukket ut (tallet 11 er selvsagt for at 88 er et tall i 11-gangen).
Og har det vært et bedre plateår etter 1993? Lett å finne mange før dette året (1967, 1969, 1973, 1977 og sågar 1991), men jeg sliter med å finne noen etter som jevnt over er bedre. Men så har jeg jo også blitt mye eldre, mye døllere og mye mer nostalgisk med årene.
Her har du dessuten ei spilleliste med 11 timer og 11 minutt av musikalsk gull fra Det Herrens År 1993 (Tidal-versjon finner du nederst i saken).
11. THE AUTEURS «New Wave» (Hut)
Den britiske sinnataggen, surpompen og eksentrikeren Luke Haines står bak mange eminente skiver de siste 30 årene, selv om jeg synes han har rotet seg litt bort i særhetens irrganger i det siste. Og det hele startet med The Auteurs, et av hans mange og relativt kortlivede prosjekt. Samtlige fire skiver han/de ga ut er svært forskjellige, men ingen av dem er svake.
Dette er debuten, og her svømmer han rundt i det genetiske genbassenget til alt fra The Smiths og David Bowie til The Kinks, Marc Bolan og for den saks skyld The Beatles. At jeg var på Roskilde i 1993 og prioriterte bort The Auteurs for noe annet (som jeg heldigvis ikke husker hva var) er noe av det eneste i livet jeg virkelig angrer hardt på.
10. MONSTER MAGNET «Superjudge» (A&M)
Debuten er topp 10 på hele 90-tallet. Dette er oppfølgeren. John McCain hadde sluttet som gitarist og Ed Mundell kom inn fra høyre. De fikk også kontrakt med digre A&M, fikk mer penger og spilte inn hele oppfølgeren i mer fancy omgivelser.
Den har ikke like bra rykte som debuten eller de to neste, men jeg er fryktelig glad i denne skiva og låtmaterialet er noe av det beste Dave Wyndorf har skrevet. Coverlåtene er superbe («Evil» av Willie Dixon, som også ble utgitt på en tolvtommer året før, og Hawkwinds «Brainstorm») og tekstene like befriende harry, speisa og grisete som alltid. Dave Wyndorf (hjerte-emoji).
9. SUGAR «Beaster»/ «Copper Blue» (Creation)
I likhet med The Walkabouts og PJ Harvey slapp Sugar to skiver dette året, nærmere bestemt den hardtslående og kontante debuten «Copper Blue», etterfulgt av den nådeløst harde og gravkammermørke EP-en «Beaster».
Hüsker Dü-sjefen, som var den egentlige «Godfather of grunge», viste her hvem som fortsatt var kongen på haugen, og han gjorde det sågar med kjærlige vink til dem han selv hadde inspirert (og da særlig Pixies). Her er alt. Powerpop, rock’n’roll, hardcore og genreoverskridende støyrock. Og jeg føler at begge skivene også henger og hører sammen.
EDIT: «Copper Blue» kom i ’92, men jeg lar den stå her uansett, så får heller min svimle hjerne og dårlige musikkhukommelse henge til tørk her til evig tid. Som ’92-ateist, som er et spørsmål om tro, insisterer jeg derfor fortsatt litt på at den må med her (syyyyltynt, ja).
8. MAZZY STAR «So Tonight That I Might See» (Capitol)
Debuten er et sterkere album, men oppfølgeren hadde «Fade Into You», en himmelsk smellvakker låt som er en vesentlig del av soundtracket til alle som befant seg i slutten tenårene/tjueårene i 1993.
Hope Sandoval synger så sexy og forførende at det er nifst, og det hele låter så sakralt, og samtidig litt truende (på sin egen rare måte, ikke minst via David Robacks gitarer), at man skulle være ganske musikalsk impotent for ikke å bli forført.
Det er nok få plater fra den amerikanske indiescenen på nittitallet som resulterte i flere barn enn åpningssporet her alene. Det dukker da også stadig opp i filmer og TV-serier, selvsagt når det er regissører på min alder som står bak kamera.
7. AFGHAN WHIGS «Gentlemen» (Elektra)
De var trege i starten, men på fjerdeplata kunne de klaske neven i bordet og – med rette – brøle til omverdenen at de hadde laget et mesterverk. De ble plassert i grungen, men rent musikalsk var de i grunn ganske malplasserte i den sekkeposten.
«Gentlemen» er uansett noe av det aller beste som kom ut av hele denne bølgen, og den har overhodet ikke tapt seg siden heller. Her står balladene, soullåtene og rocklåtene naturlig stablet rygg mot rygg, og Greg Dulli synger helt fantastisk, omgitt av et høypotent band som var dritgode til å spille og som pakket inn låtene i lekre arrangement der tandert piano og kaskader av fuzz smeltet sammen til en høyere enhet.
6. MATTHEW SWEET «Altered Beast» (Zoo)
Et popalbum fra aller øverste hylle, og som jeg holdt på å spille i hjel da den kom, og mange år etterpå. Forgjengeren, «Girlfriend», var eminent, men det var her Sweet peaket på plate (den kom ut i fem forskjellige farger, og jeg husker at jeg i et svakt øyeblikk kjøpte alle fem, noe jeg senere angret, så jeg har bare beholdt den lilla).
De vanvittig sterke låtene står tett stablet her, og han ga seg ikke før han nesten bikket en time, og for én gangs skyld føles det ikke for mye. Ringrevene Richard Lloyd (Television) og Robert Quine (Lou Reed, Richard Hell, Tom Waits, m.fl.) lesser på med gitarer, Mick Fleetwood slår eminent, mens Matthew selv synger så vakkert og tøft at det hele bare smelter sammen til en orgie av gitartung pop. «Devil With the Green Eyes» er en av de beste poplåtene som aldri ble en hit, men som burde blitt det.
5. THE LEMONHEADS «Com on Feel The Lemonheads» (Atlantic)
De fleste holder forgjengeren foran denne, men de tar feil. For her eide Evan Dando verden. I hvert fall føltes det slik. Her pumper han ut pop, punk, pur country og rock’n’roll i en salig blanding, og uten at helheten køddes med. Han synger dødsbra og forførerisk og er på toppen av pallen som låtskriver i noen øyeblikk.
Dette er også ei skive som tåler den knappe timen det varer, simpelthen fordi den er helt rensket for musikalsk daukjøtt. Duetten og popknallerten, «I'll Do It Anyway», som han gjør sammen med Belinda Carlisle, er rørende. Og «Big Gay Heart» er en av de såreste og vakreste countrylåtene noensinne laget (attpåtil med Selveste Sneaky Pete på steelgitar).
4. DINOSAUR JR «Where You Been» (Sire)
De har alltid vært bra, men det var her de virkelig dro skinnet av pølsa, med ei skive så gitartung og kontrollert støyete at Neil Youngs liveskiver hørtes ut som akustiske andakter. J Macis har vel aldri skrevet bedre låter, og med masse majorlabel-penger i produksjonen blåste de meg og mange likesinnede fullstendig i bakken da den kom.
Det knapt seks minutter lange åpningssporet, «Out There», er regelrett episk, så sår og brutal at man vekselvis vil grine og bedrive blind vold (de gråtende gitarene i soloene her, ass. Sukk!), og det var her, på denne skiva, at merkelappen «earbleeding country» virkelig ble hengende ved bandet. For under all støyen trillet det ut mer eller mindre perfekte popdrops.
3. TINDERSTICKS «Tindersticks» (This Way Up)
Den selvtitulerte debuten fra de elegante Nottingham-herrene slo ned som en bombe, midt i den bråkete viraken rundt den – for det meste – svært overvurderte britpopen. Ambisiøst nær det selvutslettende, med en smeltedigel av Ennio Morricone-pompøse strykerarrangement, barokke og forpinte ballader, snertne poplåter og et tidløst, innrøkt og storslagent sound som sendte assosiasjonene til Scott Walker og Roxy Music, Nick Cave og Jacques Brel.
En time og et kvarter føles ikke ett sekund for mye, dette er også et klassisk dobbeltalbum, da skiva er helt fabelaktig skrudd sammen. Også stemmen til Stuart Staples! Guuuud, så bra og morrabrisent suverent han synger. Singelen «City Sickness» er bedre enn absolutt alle singlene fra hele britpopbølgen.
2. NEW BOMB TURKS «Destroy Oh Boy» (Crypt)
Jeg hadde ikke ørevoks de første åtte månedene etter jeg kjøpte denne skiva på postordre fra sagnomsuste Wild Mind i Oslo. Det høres ut som skiva kostet maks 25 dollar å produsere, men det er på en kul måte, for dette er punkrock som meier ned all hard musikk fra si samtid, med én hånd på ryggen.
Skiva er altså så vill, så hard, så aggressiv og så konfronterende at man tar seg i å se seg over skulderen hele tiden mens man hører på den. Og dette gjøres med masse snert og masse glimt i øyet. Dette er ikke teit, hanekamposerende H&M-punk, men heller drithard rock’n’roll fra en gjeng som stilte seg helt på utsiden av alt.
Vokalist Eric Davidson synger dessuten helt teit bra. De satte standarden ingen andre, dem selv inklusiv, klarte å leve opp til etterpå. Crypt Records spydde ut bra skiver på denne tiden (ikke minst Devil Dogs’ «Saturday Night Fever» som også kom ut i dette kremåret), men alle måtte måle krefter med denne. Alle tapte.
1. UNCLE TUPELO «Anodyne» (Sire)
De ga ut fire skiver på fire år. Så var det over. De sørgelige restene splittet seg deretter opp i to briljante band, som ga verden Son Volt og Wilco. Men disse to bandene klarte aldri å levere på samme nivå som Uncle Tupelo, og UT var aldri bedre enn de var på sin svanesang fra 1993.
Skiva er en massiv maktdemonstrasjon. De to frontfigurene, Jay Farrar og Jeff Tweedy, var her bare henholdsvis 26 og 25 år og danset på toppen av verden med ei skive som er så perfekt, så velspilt og så bra produsert at de gjorde det vanskelig for alle andre som ville yppe seg.
Ingen låter er overflødige. Alt er feilfritt. Skiva er den beste fra både 1993 og hele tiåret, og de var tiårets beste band. Liker du ikke denne skiva, liker du ikke countryrock. Og det er i så fall, strengt tatt, bare ditt problem.
