Albumets posisjon er på vikende front i disse flyktige strømmetider, men det ignorerer selvsagt Feedback over en høy og lav sko. Rett før jul kåret vi derfor de 40 beste åpningslåtene i rocken, og her kommer derfor den dertil hørende, og bebudede, kåringen av de beste sistesporene.

Den siste låten på et album har ikke samme status og oppmerksomhet rettet mot seg som sin make, åpningssporet, men det er i grunn synd og feil. Sistelåten er jo det som, på et perfekt album, skal runde av, sette punktum og forsegle en forsøksvis perfekt lytteropplevelse.

Med strømmetjenestenes inntog er det ikke bare spillelister og enkeltlåtenes økende betydning som kødder det til for dagens rakker, avslutningslåten. Her er tillegg de fleste albumklassikere «beriket» med diverse bonusspor, som bare er slengt på etter den opprinnelige sistelåten, og som dermed gir albumet et helt galt sisteinntrykk. Disse låtene burde selvsagt heller vært adskilt og merket som det de nettopp er, nemlig bonusspor.

Likevel, her er 40 sistelåter, som opprinnelig var ment å avslutte sine respektive album/verk.

I utgangspunktet var tanken ikke å ha med artister og band som ble med i forgjengeren, men dette ble for vrient, da noen av de mest opplagte kandidatene dermed ble diskvalifisert. De er således tatt inn i varmen i vedlagte liste. Lista er for øvrig ikke rangert.

Hør på spillelista mens du leser! Tidal-versjon nederst i saken

1. ROY ORBISON «Running Scared», fra «Crying» (1962)

Opprinnelig gitt ut på singel i 1961, på det som vel må kunne sies å være en av tidenes beste i sitt format (med «Love Hurts» på B-siden), om som bare i USA solgte over én million eksemplarer. Den smektende balladen ble (i likhet med B-siden) også inkludert på The Big O’s tredje soloskive, «Crying», og fikk sågar æren det var å avslutte mesterverket. Sistelåten sin, det!

2. DEAD BOYS «Ain’t It Fun», fra «We Have Come For Your Children» (1978)

Episke avslutningslåter var overhodet ikke utbredt i punkrocken, men rabagastene i Dead Boys var ikke bare gode til å dryle ut utropstegn. De satte også et jævla punktum, i tillegg. Bandet arvet «Ain’t It Fun» fra gitarist Cheetah Chromes første band Rocket From the Tombs, og den ble senere spilt inn av Guns N’ Roses, men ingen kan matche den nydelige nihilismen fra vokalist Stiv Bators, idet han hvisker «Ain't it fun when you get so high that you … Well, you just can't come».

3. DAVID BOWIE «Rock’n’Roll Suicide», fra «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» (1972)

Berlin-trilogi oss her og der, «Ziggy Stardust» er og blir den skiva med Bowie som har alltid har fenget oss mest, og den slutter på et aldeles heidundrende vis. «Rock’n’Roll Suicide» markerer dessuten slutten, eller «The fall», på «livet» til Ziggy Stardust-skikkelsen, og var også Bowies foretrukne avslutningslåt på de fleste av hans konserter i perioden etter.

I 2023 er det dessuten noe av en pleonasme at en låt som begynner med å beskrive sigarettrøyking også markerer selvmord. Det var artigere før, og ingen var tøffere med sigarett enn den engelske legenden.

4. OZZY OSBOURNE «Shot in the Dark», fra «The Ultimate Sin» (1986)

Pop-Ozzy på hans aller fineste. Denne låten har alt man trenger: Et griseharry gitariff, et refreng man bare må nynne med på, mystikk fra øverste hylle i karnevalbutikken, og en nydusja herr Osbourne – som nylig hadde blitt rullet ut av rehab.

Folk som presterer å hevde at vår venn fra Birminghams bakgater var en dårlig sanger – de har i alle fall ikke hørt denne låten. Hans arketypiske okkulte surkestemme står perfekt rygg til rygg med gitarspillet til den (i Ozzy-sammenheng) ofte undervurderte Jake E. Lee.

5. LED ZEPPELIN «When the Levee Breaks», fra «Led Zeppelin IV» (1971)

Skiva burde nok også vært med i forrige runde, men Zep er iallfall med her, med ei skiva som mer eller mindre utelukkende er stappet med tidløse klassikere. John Bonhams seige og suggererende trommer slår bokstavelig an stemningen, med et av tidenes mest samplede trommeriff, før den litt over sju minutt lange låten eksploderer og til slutt runder av et av de mest myteomspunne og genierklærte album gjennom tidene. Sjekk for øvrig ut John Campbells brillefine versjon av låten.

6. BLUE ÖYSTER CULT «Astronomy», fra «Secret Treaties» (1974)

Avslutningseposet som har alt, og viser den fulle bredden i genialiteten Blue Öyster Cult spredde gjennom hele 70-tallet. Prog, proto-metall eller slengbukserock – kall det hva du vil. På «Secret Treaties» krysset denne New York-gjengen av på boksene for alt som er kult med rock.

Samtidig snekret bandet lekre ballader som, utrolig nok, kunne være både folk-inspirerte og futuristiske på en og samme tid. I løpet av disse seks minuttene er kosmos rockens feteste bule.

7. LEE HAZLEWOOD, «Vem kan segla (I Can Sail Without the Wind)», fra «Cowboy in Sweden» (1970)

Dette tematiske albumet, soundtracket til TV-showet med samme navn, fra et av de aller tøffeste og cooleste menneskene som har eksistert, er også blant hans sterkeste skiver. Den skiller seg ut fra det han samtidig holdt på med sammen med Nancy Sinatra, da den er mer country, mørkere og mer psykedelisk i innpakningen, og har mange av hans aller beste låter.

Låten som avslutter hele verket er av den rørende og forvirrende sorten. Først synger den svenske dama Nina Lizell første linje i tradlåten «Vem kan segla», så avløses hun av Lee, som med sin gravkammerrøst gjentar linja på engelsk, sånn cirka 18 oktaver under Lizell. Og sånn fortsetter det hele låten gjennom. Det er så sykt vakkert og tøft på én og samme gang. Og en perfekt avslutning på ei så å si perfekt skive.

8. TOWNES VAN ZANDT «Nothin’», fra «Delta Momma Blues» (1971)

Er det rock? Eller, er det rock nok? Når det gjelder tidenes beste låtskriver er det uansett ikke så nøye, for dette er så avgjort et av de beste avslutningsspor som noensinne er laget, og den runder av superbe «Delta Momma Blues» etter først å ha tatt oss gjennom fabelaktige «Rake». Sammen utgjør de to låtene den beste avslutningsdubletten som er festet til riller.

Men «Nothin’», altså. For en manifestasjon av ensomhet, tap og/eller abstinenser. Og de siste ordene er kanskje de mest townsete som er skrevet: «Sorrow and solitude/ These are the precious things/ And the only words/ That are worth rememberin». Sukk.

9. KVELERTAK «Kvelertak», fra «Meir» (2013)

Ingen låter legemliggjør utsagnet «gå ut med et smell» like godt som denne. Kvelertak ender fortsatt ofte (eller alltid?) konsertene sine med det vi må kunne kalle rogalendingenes signaturlåt. Ikke rart, siden publikum elsker den like hardt og høylytt hver gang.

Dette er partylåten for folk som dyrker rølp som om det er religion, og synes vikingestetikk i tegneserieformat er helt topp. For hva slags sørgelige dåsemikler klarer å unngå fristelsen til å kaste knyttneven i lufta, og vræle «KVEL-ER-TAAAAK», når breaket kommer?

10. GREEN ON RED «We Shall Overcome», fra «Gas Food Lodging» (1985)

Etter ei helt drøyt bra og intens skive, som sleper lytteren gjennom uendelige mengder rock’n’roll-darkness; med drap, tap, sorg, dop og fordervelse, tennes det likevel et håp på slutten, da den suverene og gospeldraperte versjonen av den gamle protestklassikeren sveives i gang.

Ja, man trenger den faen meg på slutten av skiva, så man ikke dras helt ned i fortapelsen. Et briljant punktum på et briljant album.

11. REIGNING SOUND «I’m So Thankful», fra «Break Up Break Down» (2001)

Den ultimate drikke-alene-låten, perfekt for når man savner sin bedre halvdel, er selvfølgelig signert Greg Cartwright. Rockens beste låtskriver de siste 30 årene er selve tungvektsmesteren av disse balladene, der tårene består av 4 prosent salt og 96 prosent whiskey.

Teksten grenser til det gladkristne, men Cartwtright synger som om hele livet avhenger av hans kjæres omfavnelse, og at livet uten henne vil være som en evig barfotvandring gjennom brennende hundedritt ispedd knust glass. Tristessen er perfekt, og litt kudos for dét må vi også gi til Alex Greene. Hans kjærtegn langs tangentene må ha gjort orgelet gravid i løpet av innspillinga.

12. YEAH YEAH YEAHS «Turn Into», fra «Show Your Bones» (2006)

Skiva starter med den kassegitardrevne «Gold Lion», den eklektiske platas ubestridte hit. Deretter følger det på litt for mange låter, for plata burde vært økset ned til færre låter og en knapp halvtime. I strømmetjenester har den sågar blitt «beriket» med bonussporet «Deja Vu», men den er altså ikke opprinnelig med.

Det som derimot avslutter plata er den helt eminente poplåten «Turn Into», en både søt, fengende og slitesterk poplåt som var noe av det aller beste som kom i hele 2006. For perfekte omgivelser anbefales det å kjøre på den tyske autobahn i 195 km/t ved avspilling. Farlig fint.

13. THE KINKS «Waterloo Sunset», fra «Something Else by the Kinks» (1967)

Snakk om å «gi seg på topp», og attpåtil i solnedgang. The Kinks er et merkelig undervurdert albumband, da de aldri blir dratt frem i selskapet til Beatles og Stones, når folk skal krangle om den beste albumkatalogen blant rockbanda fra «british invasion»-æraen.

Favorittskiva «Something Else by the Kinks» kunne ikke endt på mer av en high, med et av de beste bevisene på at Ray Davies var blant sin generasjons – og alle andre generasjoners – mest geniale låtskrivere. At en så kompleks og innholdsrik komposisjon samtidig kan være en så catchy poplåt? Det skal egentlig ikke være mulig.

14. DANIEL ROMANO «Dead Medium», fra «Mosey» (2016)

Den ferskeste innspillingen på lista, da det må noen år til før skiver vokser seg inn i en status høy nok til å tas med i vurderingen. «Mosey» var ei av de beste skivene som kom ut i hele verden i tiåret vi nettopp la bak oss, og den markerte et stilskifte fra den geniale canadieren, der han tok et steg til side fra konvensjonell country og lenet seg mer mot rock og soul.

Også avsluttes mesterverket attpåtil med en livelåt (eller studio pluss publikumslyd), som altså er så tøft at det halve kunne vært nok. Ordentlig live er den til og med noe av det kuleste han og bandet har fremført, og dét sier ikke lite.

15. STEVIE WONDER «Happy Birthday», fra «Hotter Than July» (1980)

Han har alltid vært en så fin fyr, Stevie. Typen man faktisk har lyst til å gi en klem hver gang man møtes. Som avrunding på hans siste virkelig gode album, «Hotter Than July», lar vår kompis sin lysende personlighet skinne igjennom. Herr Wonder viser også nok en gang at man kan blande følelser og samfunnskommentering, uten krøll på tunga eller tramp i klaveret.

Han var en av de største pådriverne for at Martin Luther Kings bursdag skulle bli en nasjonal helligdag. Ikke fordi Stevie mente man skulle sørge over borgerettsaktivisten, men derimot fordi man burde feire Kings liv med en skikkelig fest. Og her leverer han, raus som alltid, festens lydspor.

16. NEIL YOUNG «Hey Hey, My My (Into the Black)», fra «Rust Never Sleeps» (1979)

Både «Freedom» (1989) og den ti år eldre «Rust Never Sleeps» starter og åpner med samme låt som også avslutter skiva, i henholdsvis akustisk soloversjon og tung, elektrisk bandversjon.

Begge skiver er glassklare klassikere, men sistnevnte avslutter ikke bare et regelrett genialt album, men også et monstrøst tiår der så å si hver eneste skiva han slapp er å regne som klassiske, og som det er vanskelig å si at noen annen soloartist i større grad eide enn Neil Young.

Og for en blytung og brutal innspilling han sendte fra seg ved inngangen til det betydelig mer problematiske, for Youngs del iallfall, åttitallet.

17. METALLICA «The Call of Ktulu», fra «Ride the Lightning» (1984)

I storhetstida på 80-tallet innledet Metallica hvert album med et smell, men sinnataggene kunne sannelig også runde av festen på et vis som fikk alle til å måpe i en blanding av forundring og begeistring. 9-minutters instrumentallåter må være den vanskeligste disiplinen å beherske – spesielt når man har en vokalist som står perfekt plassert på bandets musikalske kart.

Metallica hadde i tillegg metalverdenes mest interessante lyrikk, men bandet hadde forståelse for at i noen melodier blir ord bokstavelig talt overflødige. Skulle man laget en best of-spilleliste med bandet ville både «…Ktulu» og «Orion» (fra bandets neste klassiske album i rekken) vært med.

18. THE STONE ROSES «I Am the Resurrection», fra «The Stone Roses» (1989)

De hadde også en god kandidat til tidenes beste åpningsspor fra samme skive, men det er jo avslutningslåten her som virkelig drar skinnet av plsa og etterlater lytteren i pur eufori og med en trang til bare å snu skiva og sette den på én eller fem ganger til.

Den fiskehatt-kledde trommisen Reni er spriten i den musikalske likøren, sterkt inspirert av Keith Moon, der det skjer masse hele tiden, men samtidig med store mengder særegenhet. I den over åtte minutt lange låten, som avslutter hele mesterverket, er det nettopp Renis intro som er riffet låten legger seg oppå, visstnok etter en «art by accident»-hendelse, der bassist Mani spilte The Beatles’ «Taxman»-bassen baklengs. Og etter dette kom The Stone Roses seg egentlig aldri opp igjen.

19. FACES «Ooh La La», fra «Ooh La La» (1973)

Disse gladlaksene, som fikk Stones til å fremstå som gothrockere, kunne mer enn å tenne lunta på festen. De kunne også lage lekre ballader perfekt til å runde av nachspielet, før man tar siste skålen og klemmen, og snubler seg flirfullt hjemover.

De folk-inspirerte og semi-sentimentale melodiene var det som regel bassist Ronnie Lane som komponerte, og da hadde han en tendens til å bølle Rod Stewart bort fra mikrofonen i samme slengen.

I studio prøvde både Lane og Stewart å synge «Ooh La La», men det låt litt gymsokk. Dermed steppet gitarist Ronnie Wood (ja, det er han!) frem, og fikk æren av å synge både albumet og Faces’ karriere inn i solnedgangen.

20. THE GUN CLUB «Mother of Earth», fra «Miami» (1982)

Et sant mesterverk som er perfekt – i all sin uperfekte briljans. Platas sterkeste spor er nok de som både åpner og avslutter verket. Åpningssporet «Carry Home» sveiper fra både følsom og tander vokal til desperat på bristepunktet-punkrock-energi, mens sistelåten «Mother of Earth» er helt episk i all sin storslagenhet og nesten sakrale genialitet.

Låten er tolket av alt fra Madrugada og Mick Harvey, til The Sadies og svenske Langhorns, men det er uansett ingen som strekker seg opp til originalen, noe vi også tror alle de nevnte er hjertens enige i.

21. JOKKE MED TOURETTES «Billig Lykke», fra «Billig Lykke» (1999)

Joachim Nielsen lagde mye av sin beste musikk etter at Valentinerne-kapitlet var lukket, og «Billig Lykke» rommer stort sett alle hans talenter i løpet av snaue fire minutt. Låten er kompleks som den er catchy. Litt forsiktig koring, enkelt piano og fiolin passer perfekt, og blir aldri noe overtenkt dilldall som kommer i veien for selve melodien.

Teksten er Jokke i hans såreste outsider-modus, der han freser mot alle som vandrer rundt med nesa i sky. Låten er litt vond å lytte til, med tanke på at dette var det siste Joachim Nielsen fikk gitt ut før han døde året etter. Men det tåler vi siden dette er en av Jokke-låtene det er umulig å gå lei av.

22. JOHNNY CASH «The Vanishing Race», fra «Bitter Tears» (1964)

Et album så vågalt og modig at det voldte Cash masse trøbbel da den kom ut, da en hel albumhyllest til Amerikas urbefolkning, og kritikk av egne myndigheter, ikke var noe det (fortsatt) svært rasedelte USA var helt klar for, aller mest ikke i de kretser der country stod sterkt.

Peter Lafarges «The Ballad Of Ira Hayes» er skivas mest kjente låt, angivelig en singel Cash selv kjøpte tusen eks av og sendte til radiostasjoner landet over, men det er jo avslutningslåten som virkelig får det til å gå kaldt nedover ryggen. Herregud, Johhny Cash, altså. For en knallhard og kompromissløs gigant han var.

23. WAR «Why Can’t We Be Friends?», fra «Why Can’t We Be Friends?» (1975)

Når man kaller bandet Krig, er det kanskje lurt med noen forsonende ord på tampen av albumet. Og hva slags surpeis vil ikke være med en jovial og energisk gjeng som dette? Her det bare å jekke en flaske tøysevann, dynke grillkullet i tennvæske, og plante sitt mest outrerte par solbriller i fleisen.

Når War var i det mørke hjørnet kunne de grave seg ganske djupt ned i kjelleren, men kollektivets miks av latino, rock og funk var i flekkene den beste festmusikken festet til tape. «Why Can’t We Be Friends?» er en unik låt fra et unikt band som får oss til å drømme om en reise i den velkjente tidsmaskinen. For bare tenkt hvor koko-bra dette må ha vært live.

24. R.E.M. «Wendell Gee», fra «Fables of the Reconstruction» (1985)

Tredjeskiva «Fables» var et mye mørkere, mer folk-inspirert og introvert album enn forgjengerne, og attpåtil innspilt i England. Da de skulle gi ut den tredje singelen fra plata, falt valget på den helt bedårende balladen «Wendell Gee», som er et av de fineste øyeblikkene bandet hadde, men som dessverre ikke ble noen hit overhodet. Det burde den derimot ha blitt, og den er sånn cirka 60.000 ganger bedre enn «Everybody Hurts». Kanskje det var banjoen som ødela? I så fall: For noe tull! Pur magi, dette.

25. AC/DC «Whole Lotta Rosie», fra «Let There Be Rock» (1977)

Han var ikke noen Sigvart Dagsland på de første syv låtene, men Bon Scotts noe erigerte lyrikk er eneste logiske forklaring til at denne innertieren ble plassert sist på «Let There Be Rock». Sangerens hyllest av Rosie, som på godt nordnorsk kan oversettes til «et kvinnfolk med mye godt å ta i», er uansett av den godlynte sorten.

Brødrene Gitar er virkelig ikke i noe slags hengepikkhumør, de heller. Her moser storebror Malcolm riffet ut av gitaren, mens unge Angus går totalt truserøsk i gitarsoloen. Rock’n’roll, folkens. Det er det beste noen noensinne har funnet opp.

26. THE BEATLES «Run For Your Life», fra «Rubber Soul» (1965)

I 2023 hadde nok «Get Back», fra «Let It Be» (1970), fått flest stemmer, men det er uansett feil, da den utvalgte både er en bedre låt, har en bedre vokalist og er fra ei mye bedre plate. «Rubber Soul» er kun skjemmet av den litt for klissete «Michelle», men er ellers helt perfekt, og avslutningen på hele gildet lukter det virkelig fugl av.

Det spørs om det hadde gått i dag, om en mannlig vokalist i verdens største band hadde brølet ut at han heller vi se kjæresten død enn sammen med en annen, og hvis hun har noen slike planer bør hun bare se til helvete å løpe, om hun vil overleve. Men det var 1965. Og det var John Lennon. Og da var det selvsagt greit.

27. GRAM PARSONS «In My Hour of Darkness», fra «Grievous Angel» (1974)

Ingen har klart å lage smør i form av lydbølger, men i denne låten dro Gram Parsons frem både spene og kinne. Vår helt fikk i alle fall fløten til å danne seg på toppen, idet han rundet av sitt andre soloalbum – som dessverre også ble hans siste.

I «In My Hour of Darkness» når Parsons’ samarbeid med Emmylou Harris – som var både duett- og låtskriverpartner – sitt klimaks. Satt i kontekst med mannens overdosedødsfall kun måneder etter innspillinga, er allikevel den desperate sangteksten hard å svelge selv om musikken flyter mykt inn i øregangene.

28. THE CRAMPS «Fever», fra «Songs the Lord Taught Us» (1980)

Låten er selvsagt mest kjent i Evis’ briljante tolkning (og i Madonnas ikke fullt så kule versjon), men det som gjør at The Cramps stikker av med seieren er at de ikke bare får låten til å være sexy og cool, men også jævlig farlig og skummel.

Det er selvsagt idolet Elvis de hyller, men Lux Interior synger den enda mer grisete, mens masse distortion fra begge gitaristene (Gregory og Ivy) hviner i bakgrunnen, mesterlig rattet sammen av produsent Alex Chilton. For et helt perfekt avslutningsspor på et helt perfekt debutalbum.

29. ROKY ERICKSON AND THE ALIENS «Bloody Hammer», fra «The Evil One» (1981)

Når Roky ræmjer «I am the doctor! I am the psychiatrist!» bevitner vi et av rockhistoriens virkelig forskrudde øyeblikk. Synger han om Demonen, sammen med Demonen, eller er han den forbanna Demonen? Helvete, altså! Og alt gjøres cirka hundre ganger skumlere av Aliens-gitarist Duane Aslaksen, som vrenger ut sitt eget skrekkfilm-soundtrack parallelt med Rokys messing.

Om noen spør hva du synes om Coldplay eller Sting, er det bare å sette på «Bloody Hammer», og si: «Dette er hva jeg synes om Coldplay og Sting». (Og ja, «Bloody Hammer» er sistesporet på den originale «The Evil One»-plata, som selvfølgelig er fasit også i disse strømmetjeneste-tider).

30. JOY DIVISION «Decades», fra «Closer» (1980)

Få plater har blitt mer tolket langt ut i parodien enn Joy Divisions andreskive, noe som nok delvis kan forklares med bandets korte karriere og vanvittige status, og, ikke minst, at den den kom ut bare to måneder etter frontfigur Ian Curtis’ tragiske selvmord.

Låten etterfølger den hinsides mørke «The Eternal», og disse to sammen er en god utfordrer til Townes’ to låter nevnt lenger opp i teksten. Men herregud, da, for et avslutningsspor på ei sånn plate, ikke minst når alt skulle bli som det ble.

31. CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL «Effigy», fra «Willy and the Poor Boys» (1969)

Alle fasetter ved Creedence Clearwater Revival er elskelige. Samtidig føles det som om bandet fikk en ekstra dimensjon hver gang John Fogerty lot sitt indre mørke piple opp til overflata. Noen låter trenger bare ett riff – så lenge riffet er bra nok, og Fogerty holder seg innenfor en og samme dystre toneart bak mikrofonen.

Det er gitarspillet som gjør at denne låten stikker så hardt i sjelen. Vi elsker hvordan den ensomme e-strengen nesten slites av midt i hver akkordrekke, og soloen som kommer mot slutten må jo være tidenes sinteste.

32. MONSTER MAGNET «Black Balloon», fra «Superjudge» (1993)

Man kunne lett gått for den dronete «Ozium» fra debuten, men denne fortjener å løftes litt ekstra opp. Den andre fullengderen til Monster Magnet er nemlig uhyre sterk, selv om pengene fra en major label, og den påfølgende tilgangen på raffe studiofasiliteter, tok bort noe av det grisete og upolerte fra debuten og klassikeren «Spine of God».

«Superjudge» er rett og slett litt stemoderlig behandlet og for lite ansett, og det er helt teit, ikke minst siden plata har en aldeles praktfull sistelåt, den akustiske og sitarakkompagnerte «Black Balloon», hvis egenskap også skulle få et helt plateselskap (attpåtil et knallbra et!) oppkalt etter seg.

33. FLAMIN’ GROOVIES «I Can’t Hide», fra «Shake Some Action» (1976)

Å lykkes i å kombinere gitarspillet til Roger McGuinn med de lekre vokalharmoniene til Lennon/McCartney, ville for de fleste av oss være som å bygge et fjell utav nykokte pingpongballer. For Flamin’ Groovies var dette derimot grei skuring.

Bandets ultimate powerpopalbum rundes av med en himmelsk popperle, som utføres med naiviteten og energien til en nyforelska tenåring. «I Can’t Hide» føles som å surfe på en bølge som fører deg rett til krakken i en strandbar der ølen er gratis, og jukeboxen spiller dine favorittlåter i loop.

34. PJ HARVEY «The Dancer», fra «To Bring You My Love» (1995)

Skiva er en eneste lang nytelse av en klassiker, der samtlige av låtene var på de fleste setlistene fra konsertene i den påfølgende turneen hun la ut på. Alle minus én, nemlig sistelåten «The Dancer», en låt så dirrende sexy og hypnotiserende at det kan bli for mye for noen hver.

Men det blir selvsagt aldri for mye Polly i monitor, selv ikke på slutten av låten, når hun semisimulerer en orgasme. Og da er det bra, da. Men hun synger den så intenst og kult i studioversjonen, at det er mulig det var derfor hun droppet den på turneen. Uansett: En superb avslutning på ei superb plate.

35. MOTÖRHEAD «Bomber», fra «Bomber» (1979)

«Oh! Na-na-na-now!». Lemmys innledende grynting her kan i seg selv være selve produktbeskrivelsen for rock’n’roll. Få låter klarer å trigge reptilhjernen, og fremkalle spastiske kroppsbevegelser, som «Bomber». Noen ganger er to akkorder, volumknappen på «HÆ?», og verdens minst kjedelige trommis alt man trenger. ’

Få låter sier dessuten «sett den på en gang til» like tydelig, som tittelsporet til Motörhead-plata i midten av den sinnssyke trilogien flankert av «Overkill» og «Ace of Spades». Den siste runden på puben er potensielt dødelig, om bartenderen setter på «Bomber» like før serveringa stenger.

36. MORBID ANGEL «God of Emptiness», fra «Covenant» (1993)

Okkultistene i Morbid Angel var noen skikkelige vriompeiser. Å plassere sin beste, og muligens mest musikalsk «allment tilgjengelige», låt sist på tredjeskiva må ha vært tungt for plateselskapet å tolerere. Men 30 år senere er «God of Emptiness» en anerkjent klassiker, som fortsetter å lede nye ofre inn kjøkkenveien til death metal-universet.

At denne Florida-gjengen hadde samme forhold til kristendom som Eyvind Hellstrøm har til Pizza Grandiosa, gjøres temmelig her klart av vokalist David Vincent. Heldigvis hadde Morbid Angel i tillegg et innovativt forhold til musikk, som påvirket og utfordret ekstremmetallens mange subsjangre.

37. STAN RIDGWAY «Camouflage», fra «The Big Heat» (1985)

Debutskiva til den originale vokalisten i Wall of Voodoo slo også bra an her på berget, anført av knallerter som «Drive She Said», «Walking Home Alone» og «Salesman». Den har faktisk tålt tidens tann svært godt, men platas store låt er uansett «Camouflage», den episke, rørende og allsangvennlige låten og historien om det godhjertede vietnamsoldat-spøkelset med kallenavnet Camouflage.

Singelversjonen mangler mellomspillet på slutten, der Ridgway bare snakker verset, før refrenget kicker inn, så det albumversjonen som teller, og den runder da også av hele skiva den er løftet fra.

38. THE ROLLING STONES «Moonlight Mile», fra «Sticky Fingers» (1971)

En av de mest atypiske, samt en av de aller vakreste, Stones-låtene. Melodien lister seg frem, før den biffes opp med et pompøst strykearrangement. Langt mindre jordnært enn den typiske bluesbasen bandets låter ofte bygges på. Noe av forklaringen kan være Keith Richards’ forsvinningsnummer under innspillinga.

Dette er nemlig The Mick Jagger & Mick Taylor Show, og det låter som om friheten fra den kreative lederen utløste noe helt spesielt i de to Mick-ene. En av rockens virkelig storslåtte albumavrundinger, dette.

39. ISAAC HAYES «By the Time I Get to Phoenix», fra «Hot Buttered Soul» (1969)

Solomon Burke. The Four Tops. Johnny Rivers. Charlie Rich. Frank Sinatra. Puh! Det er mange som har gjort glimrende versjoner av denne sviska. Greia er bare at Isaac Hayes avslutter sitt albumopus «Hot Buttered Soul» med en helt utenomjordisk tolkning av låten.

Mannen som var en av Stax Records’ virkelige bautaer bygger et tempel ut av den enkle skissa fra låtskriver Jimmy Webb. Det syke er at etter hele 18 minutter (!) med «By the Time I Get to Phoenix» vil man jo fortsatt faen ikke at låten skal ta slutt. Med et backingband som The Bar-Kays finnes det allikevel en slags logikk i at Hayes fant det umulig å stoppe.

40. THE DOORS «The End», fra «The Doors» (1967)

Her var det to nesten jevngode kandidater, der «Riders on the Storm», fra «L.A. Woman» (1971), yppet til bråk, men her går vi for kulturell betydning («Apocalypse Now!», anyone?) og lyrisk symbolikk, samt at den avslutter den selvtitulerte debuten, ei skive som er langt bedre enn motkandidaten.

Nesten tolv minutter med vakker musisering, blandet med streng psykedelia, dette Ergo har vi en slags moralsk vinner her, der både åpnings- og avslutningslåt fra samme skive troner på hver sin liste.