Glem alt hipster-tullball pushet opp og fram av musikkbransjen. Glem dølle spillelister som burde ha blitt merket med «betalt innhold». Det er God-Musikk-Fredag hos Feedback igjen – hurra!

Her følger fem ferske plateanbefalinger fra Helge Skog, til alle dere som klarer å holde konsentrasjonen gjennom mer enn én låt:

SUNNY WAR «Anarchist Gospel» (New West Records)

Kvinnelige gitarvirtuoser har vi på ingen måte nok av. I alle fall ikke av typen som lager så flotte låter som disse 14. «Anarchist Gospel» traff meg som en rakett fra ingensteds, men et kjapt søk viser at dette er Sunny Wars femte album siden 2015. Så her er det mye lyd å nøste opp i, i alle fall for undertegnede.

Sunny War – eller Sydney Lyndella Ward som hun egentlig heter – har knyttet trådene til all erkeamerikansk musikk fast i gitaren. Og her snakker vi gitar. Ward bruker alle teknikker til å male ut musikken med sine seks strenger.

En sjangermessig treenighet der det hellige og uhellige møtes, ligger i bunnen her: Folk, gospel og blues. Vi kjenner rytmen og trøkket fra afrikansk-amerikanske spirituals. Ward fanger samtidig både mystikken og dysterheten som preget USAs folkemusikk i mellomkrigstida. Artisten fra Tennessee er ingen bluesgitarist av typen som står og vrenger ut forutsigbare, sidrumpa soloer. Men blues utgjør pulsen i flere av låtene.

«Anarchist Gospel» er ikke noe religiøst album. Dette evangeliets budskap er fornyelse, om ikke anarki. Musikken er på sett og vis gammel, men Ward skriver bilderike tekster om situasjonen her og nå.

Lytteren plasseres et sted der folk holder på å jobbe seg i hjel, med minimal belønning å vise til. Et sted der konservative krefter prøver å hindre at folk uttrykker hvem de virkelig er, og hva de står for. Det personlige utgangspunktet gjør at Wards gatepoesi slår hardt, i kombinasjon med de intense melodiene.

GHOST WOMAN «Anne, If» (Full Time Hobby)

Debutplata fra sommeren 2022 bar bud om at Ghost Woman var verdt å følge med på. Men at dette skulle skje bare et drøyt halvår senere, er smått sjokkerende. I oppfølgeren «Anne, If» skjenkes vi den herligste rock’n’roll-eliksir.

Ghost Womans musikk er en kur for kjedsomhet. En port inn i et psykedelisk drømmeland der raffe riff og frekke beats kommer rullende ned fjellsidene. Eventuelt en Twist-pose kjemisk renset for de stygge bitene som alltid blir liggende igjen.

Plata er en miks av herlighetene skranglerocken har beriket oss med gjennom dens levetid. Vi får søplete og primale riff dratt ut av 60-tallsgarasjen slengt rett i trynet. For dere garasjerocknerder der ute, er det bare å sende ut invitasjon til likesinnede. Her kan man kose seg med referansebonanza og gjett-originalriffet-bingo over en hel kveld.

Ghost Woman er enmannsprosjektet til den tilbaketrukne figuren Evan Uschenko. Hans sløye sangstil, som forsterkes av utenomjordiske ekkoeffekter, skaper et eget kosmos det er svært behagelig å flyte rundt i. Det låter som at Pink Floyds Syd Barrett har Jefferson Airplanes Grace Slick luskende rundt i kulissene, og vice versa.

Med den ekstreme kapasiteten denne kisen besitter, får vi håpe kanadieren gir opp jobben som bakmann for andre artister, og dedikerer all sin tid til å presse enda mer godlyd ut av Ghost Woman-tuben.

THE ARCS «Electrophonic Chronic» (Easy Eye Sound)

Siden The Black Keys fremstår som et pliktløp som har satt seg fast i blues-sumpen i senere år, er det kanskje ikke så rart at Dan Auerbach nå vekker til live sitt gamle sideprosjekt The Arcs. Denne gjenforeningen fremstår også logisk med bakgrunn i all godlyden Auerbach har skapt fra produsentstolen det siste tiåret.

Soulmusikken er hjertet i hans, i mine ører, beste produksjoner: Aaron Frazer, Yola og Robert Finley. Blåøyd soul og årgangs-R&B er nemlig også fundamentet til The Arcs. Feit funk og psykedelisk rock sørger for litt ekstra schwung i hofta og «pling i bollen».

Her er produksjonen sedvanlig lekker. På tross av et fett og varmt sound, med småsnacks flytende rundt i kantene av lydbildet, er det låtene som gjør «Electrophonic Chronic» til et framifrå album. Komposisjonene er sjeldent uforutsigbare, og fremføringen har masse spenst i steget.

Som vokalist fremstår det som Dan the Man har lyttet mye til fløtestruper som Curtis Mayfield, Stevie Wonder og Aaron Neville. Dette er rett og slett et fint album, som det gjør godt å lytte til.

Med disse 12 låtene leverer den lille Ohio-artisten sin beste musikk siden overskuddsprosjektet som ble solodebuten «Keep It Hid» i 2009.

MEMORIAM «Rise to Power» (Reaper Entertainment)

Det er lett å tenke at metalgubber bør nå pensjonsalderen ganske tidlig. For mange virker det derimot som om vrangsinnet bare blir mer spissa, og jakten på deilige dommedagsvibber bare blir mer intens med alderen.

Karl Willetts er en slik type. Etter en mannsalder i front av det engelske legendebandet Bolt Thrower, fortsetter 56-åringen å fyre løs med sitt svært produktive «nye» band Memoriam. Med sitt femte album på syv år, leverer kvartetten med hovedkvarter i Birmingham sin beste musikk til nå.

Memoriam vil alltid bli sammenlignet med Bolt Thrower, bandet som i mine ører var den største av bautaene innen britisk death metal. Men denne gjengen opererer litt på siden av Willetts’ tidligere bragder, og egentlig alle andre band anno 2023.

Musikken er verken komplisert eller innovativ. Men Memoriam har et kraftig grep på to fasetter som er helt sentrale for dødsmetall som ikke baserer seg på tempo, men god, gammeldags feeling: Riffene er tøffe som faen, men samtidig er det plenty av rom for melodi her. Den svært enkle og seige leadgitaren, som ligger på topp gjennom låtene, minner meg om stilen Gregor Mackintosh kjørte på de tidlige Paradise Lost-skivene.

Liker du det tungt og brutalt, men samtidig melodiøst – uten sånn komprimert moderne plastikk-drittlyd – da er Memoriam rett gjeng å ta med seg i krigen.

DAILY WORKER «Autofiction» (Selvutgitt)

Snakk om snurrig type! Harold Whit Williams er egentlig poet, samt gitarist i bandet Cotton Mather, men han har beviselig spart noen melodiske superkrefter til bruk i sitt solo-alter ego Daily Worker. Disse 10 låtene er utrolig sterke, og fester seg øyeblikkelig på innsida av skallen.

For alle som liker gitarpop med hjertet planta midt i 60-tallet er det bare å finkjemme restene av luggen, gjøre klar nynnemuskelen, og snøre på seg danseskoene. Dette låter som om Lennon og McCartney møtte Davies-brødrene fra The Kinks til en uhøytidelig jamsession over noen pils. Ingen pretensjoner. Ingen ambisjoner. Bare gøy!

Låtene på «Autofiction» er heller ikke ulik godlyden norske band som Dipsomaniacs og The Jessica Fletchers trilla ut på 90- og 2000-tallet. Og siden ingen egentlig har plukket opp stafettpinnen etter disse heltene, fyller Daily Workers ferske skive et lite hull i pophjertet mitt.

Dette er en typisk soveromsinnspilling med tørr bøttelyd på trommene, og gitarer som skramler godt. Lyden kler den løsslupne carefree-auraen i låtene perfekt, og sangene har enkle, men flotte arrangementer som gjør fraværet av «produksjon» ubetydelig.

At denne fyren er like underground som gulrøtter og kålrabi, er forbanna synd. Daily Worker skinner så kraftig på «Autofiction» at musikken trenger å bli hørt, og dette bør jo appellere til alle lyttere med popørene på stilk.