VANWYCK «The Epic Tale of the Stranded Man» (Excel Recordings)
VANWYCK «The Epic Tale of the Stranded Man»
Vi starter rolig ut, og legger turen til Nederland, til ei skive som kom rundt påsketider, og som burde vært omtalt her for lenge siden. VanWyck er en folk-artist fra Amsterdam som har hamret ut fire skiver på like mange år. Har pløyd meg gjennom alle sammen, men de tre første finner jeg litt uferdige, nølende og med betydelig svakere låter enn denne.
På album nummer fire er det derimot kruttsterkt nivå hele veien, og særlig på skivas A-side. I Norge burde plata ha et enormt potensial, der man tidligere har breaket langt mindre interessante kvinnelige artister gjennom opptredener i helgens underholdningsprogram, som Skavlan og Wiese, så her haster det med å få henne inn som gjest, f.eks. hos Lindmo. Det er bare å finne på en vond tid å snakke om, så ordner det seg sikkert. Musikken kommer uansett til å slå an som bare fy, bare folk får høre den. Og det bør de. For deres egen del.
Når man da vet at vi i tillegg er en nasjon som elsker musikk med mørke og melankoli i seg, er VanWycks «The Epic Tale of the Stranded Man» tilnærmet perfekt designet for formålet. Her er det veldig mye Leonard Cohen, 60’s-Dylan og vage vink til Nick Cave når han er på sitt mest nedpå og melodiøse. Som om ikke dét var nok, er det attpåtil åpenbare referanser til Townes van Zandt her også («I Was Innocent» har sågar rippet gitarene fra «Nothin’», om man hører etter, med litt godvilje), og slikt skal man selvsagt ikke kimse av.
Tekstuniverset er sydd sammen av låter som sees fra perspektivet til en skipbrudden og strandet mann, og hans møter med en ny verden og nye mennesker. De symbolske metaforene står i endeløse køer, (Kan han stole på dem? Kan de stole på ham?), og kan åpenbart tolkes vidt og bredt. Det viktigste er uansett at VanWyck har laget ei knakende god, og attpåtil svært tilgjengelig, skive som atskillig flere burde låne øret til.
MARIEL BUCKLEY «Everywhere I Used to Be» (Birthday Cake Records)
Det skjer mye gøy og bra i Canada, som det alltid har gjort på musikkfronten. Mariel Buckley ble tipset via en oppvakt kollega som igjen hadde ramlet over dama via landsmann Daniel Romano (som for øvrig ga ut en rockopera av et album sist fredag, ei ganske speisa skive med kun to låter).
Man er i og for seg solgt allerede i åpningssporet, den nesten Springsteen/ Petty/ Mellencamp-aktige «Neon Blue», en helt enestående break-up-låt fra øverste hylle, med lekre steelgitarer og lag på lag med elektriske seksstrengere. Helt jævla eminent, dette. Tematikken er like universell og ihjeltygd som den er suveren når den treffer hardt og funker. Den gir meg også assosiasjoner til landskvinne Kathleen Edwards og hennes break up-mesterverk «Back to Me» (2005), ikke minst i vokalen.
Skiva er hennes tredje, men jeg har ikke hørt de foregående, så dette var som en debut for undertegnede. Produksjonen er ikke helt konvensjonell og klassisk country/americana, men det er revnende likegyldig, og attpåtil bare litt forfriskende. Låtnivået er dog ikke like sterkt hele veien, men «Love Ain’t Enough» er også gispende vakker.
Og det ligger nok mer gull og venter her, når den får snurret seg gjennom noen ganger til. Også har vi de to første som også må sjekkes ut nå. Juhuu! Er så gøy å oppdage ny musikk!
FUZZSTAINZ «Get Stained» (Beluga Records)
Nei nå får det pinadø være nok. Nå er det så mye rør og alvor der ute i voksenverdenen, at det eneste som kan redde oss, noen av oss i hvert fall, er grisete rock’n’roll, som kokkeleres over ei gryte i garasjen bestående av catchy riff, vrengt vokal, kvasse og masse gitarer og sanger om å tilegne seg tilstrekkelig med primærbehov, neandertaler-style.
Fuzzstainz er en relativt fersk garasjerock-trio fra Malmö. De har gitt ut én singel fra før («Sick! Sick! Sick!», et ordspill på 666, trur eg, gitt ut i 2020), og siden en kassett. Nå er de her med sjutommer nummer to, en firespors EP som formelig spruter av energi, godt humør, masse fandenivoldskhet og attpåtil låter som setter seg.
Dette er fjong og streng garasjerock slik den ble laget i store mengder på nittitallet, særlig formidlet via snasne labler som Crypt og Estrus, der den lidenskapelige «vi vil ha det moro!»-doktrinen var det bærende elementet. Singlene til Fuzzstainz gis bare ut i bitte små opplag (100 og 200 eksemplar), men heldigvis er de også tilgjengeliggjort via både YouTube, Bandcamp, Spotify, Tidal osv. for dem som vil høre. Og det vil man jo.
Jeg tenker at dette er sånn det ville hørtes om Billy Childish plutselig fikk lyst til å høres ut som The Mono Men og The Hellacopters rundt debuten til sistnevnte. Åpningssporet «Rip Off» er sågar en herlig ehhh … rip off av «Goo Goo Muck»-riffet til The Cramps. Og sånt liker vi selvsagt, for det blir jo aldri feil.
I kor nå: Everybody must get stained!
THE KRYNG «Twenty Hyms to Syng» (Soundflat)
The Kryng er nok en trio, men de er fra Meppel i Nederland og spiller helt utsøkt popgarasje, med fortryllende melodier som er drapert i to- og trestemt vokal, og et herlig lurveleven fra gitar, rytmeseksjon og med bongotrommer og et surklete farfisa som dobbeltprikken over i’en.
Jeg er usikker på hvilket nummer i rekken denne nye skiva er, men jeg tror det er den sjette fullengderen deres. Det er heller ikke så jævla nøye, da det viktigste er at band som dette bare ufortrødent fortsetter å gi ut skiver.
Det nye albumet er softere og mer poppa produsert enn forgjengeren, og det låter da også helt utsøkt. Åpningssporet «Our Love» høres ut som et bøyd The Byrds (attpåtil med tolvstrengers Rickenbacker, eller en billig kopi, who cares?), og det er særlig disse «moody garage»-bolleklipte (heia merkelapper!) låtene som klistrer seg fast.
Men de kan også få murpussen til å dette fra veggene i festlokalet, når de klemmer til med uptempolåter som gir en herlige vibber og assosiasjoner til eggende nuggets fra det gylne sekstitall.
De er nå kommet «hjem» til den tyske labelen Soundflat, et giftermål helt perfekt for begge parter. Og da er selvsagt herlighetene også å få i fysisk format, slik disse prisverdige puristene alltid sørger for. Ekstra pluss for off topic-posering med «Psycho Candy»-T-skjorte på coveret.
Dette er så bra at det sporenstreks må kryngkastes til hele verden.
THE CHATS «Get Fucked» (Bargain Bin Records)
Vi slår jaggu et slag for trioer i dag, og disse australske rakkerungene er virkelig et band som fortjener alt det ølet, alle kjærestene og all den grillmaten de begjærer. Jeg er i det hele tatt så hoppende glad for at det fortsatt lages sånn musikk, for dette er flat og høyenergisk punkrock, stappet med masse humor, fengende låter og en snørrungesnørrhoven attitude som er helt uimotståelig.
De slo gjennom med den ekstremt hektende singelen «Smoko» (jeeeeeze, det bassriffet!), ledsaget av en video som ved første øyekast så ut som en spøk, men som ved nærmere øyesyn, og noen runder lytting, bar bud om et band som mente blodig alvor. De sang og spilte som om de hadde horder av saltvannskrokodiller og flokker med kjempekenguruer jagende i ryggen, og de viste fingeren til alt og alle. Der er de fortsatt. Takk og lov.
Dette er deres andre fullengder, og de fortsetter (heldigvis) der de slapp, selv om ny gitarist har gitt dem mer raffinement (nei, der har ikke blitt et flinkisband) i soundet. The Chats har masse av det infantile, humoristiske og uanstendige i seg, som rocken i grunn burde hatt mye mer av. Anastendig rock? Hva er poenget med dét? Og derfor skriver de ikke låter om å løse energikrisa eller hva de mener om fritt pasientvalg.
Dette etterlater seg heller en sjanglende sti av tomme ølbokser, der de langs veien synger om at de drukket øl på alle pubene i Brisbane (dit de har flyttet nå, østkystbyen som også har gitt oss The Screaming Tribesmen, The Go-Betweens, The Onyas og – ikke minst – The Saints), at sigaretter er for dyrt, om det pinlige i å bli fersket i runking osv.
Livsviktige tema for unge gutter i storbyen, dette. The Chats minner om en krysning av sine landsmenn i The Victims og Cosmic Psychos (traktorbassen!), bare mye barnsligere og enda hissigere. Måtte de bare fortsette å peise på.