Navn, alder: Julie Alapnes, 33 årBand: Solo og diverse prosjekterAktuell med: Spiller på Ragnar Olsen sin nye plate

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Jeg er felespiller med utgangspunkt i nordnorsk folkemusikk og jobber mye med det. De siste årene har jeg også skrevet en del egen musikk. Da er det et lydbilde bestående av fele og sang, trøorgel, barytongitar og trommer. Hvis musikken skal plasseres noe sted sjangermessig så er det vel en slags folk-pop-rock.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Jeg har i løpet av livet klart å dodge unna mikrofonen hver gang jeg har vært på karaoke og har utviklet en slags karaokeangst. Men jeg ville gått for Chaka Khan med «Feel for you». Den får jeg masse selvtillit og energi av og det vil jeg trenge! Også er det jo en liten kjærlighetserklæring til Tromsø IL – I feel for you, I think I love you!

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Dette er heldigvis lenge siden og jeg hadde ikke godtatt sånt i dag. Jeg og min tidligere felepartner Marie Klåpbakken skulle varme opp som duo for et rimelig kjent norsk band på Rockefeller.

– Vi entrer scenen og begynner settet vårt. Ved å kaste et blikk ut i salen ser vi at publikum hovedsakelig består av menn og kvinner i rosa cowboyhatt med sånn rosa fjærboa-brem. Ok, jaja, det er kanskje ikke så rart med tanke på hvilket band vi varmer opp for og vi er jo ikke her for å dømme.

– Men da publikum etter tre låter begynner å rope «visa pattarna» i kor, blir dessverre alle våre fordommer bekreftet og her er det bare å holde maska og holde ut de siste låtene. Jeg styrer den dag i dag unna alt som kryper og går med rosa cowboyhatt.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den rideren.– Tilbaketrukket badestamp på operataket, en smellbrun Dag-Otto Lauritzen til å kommandere meg rundt på backstage og en diger bøtte japansk plommevin med is.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Jeg har en forkjærlighet for mørk 90-tallsrap, som for eksempel gammel Nas. Skal ærlig innrømme at det røsker godt i magetoppen og skjørtebuksa når jeg spiller Illmatic-skiva grisehøyt over anlegget.

– Vi gir deg guddommelige krefter og får gi nytt liv til en død musiker. Hvem velger du å hente tilbake?– Da må jeg få velge Amy Winehouse. Hun har den råeste stemmen og de kuleste låtene. Tenk å kunne gå på konsert med henne, da! Når verden er gjenåpna etter pandemien, og vi endelig kan stå tett i tett og skåle og svette og fise på hverandre igjen. Jeg som aldri har vært spesielt glad i sånt. Nå gleder jeg meg!

– Men da må en annen musiker innstille sin produksjon. Hvem?– Drømmen min er at Pfizer-vaksinen også fungerer mot Maroon 5, slik at vi alle skal slippe å bli infisert av «musikken» deres igjen. Tar gjerne fire doser for å oppnå total immunitet.

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til? Hvorfor?– Jeg har en del oppdrag hvor jeg spiller i sosiale lag og tenker nok at å være det kulturelle innslaget i Erna sin 60-årsdag ville vært en litt tung gig på så mange måter.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Jeg kunne egentlig godt tenke meg å hamre løs på et trommesett. Noe skikkelig hard rock hadde vært gøy. Jeg satt spent og venta ved mobilen da Kvelertak var på jakt etter ny trommis, men den telefonen kom aldri. Forståelig nok.

– Når kjente du sist trangen til å banne høyt?– Oi, det er jo ganske ofte og det er ikke mye som skal til heller. Haha! Litt lett bannskap sitter løst, men sist var veldig berettiga da det viste seg at regjeringa og kulturministeren har spilt russisk rulett med kulturaktørene. Da kom det noen gloser som ikke egner seg på trykk.