BAND OF HORSES

«Things Are Great»

Forgjengeren, den fem år gamle «Why Are You OK», var et skuffende album fra et band som hørtes livstrøtte ut, og der følelsen av å ha hørt det tusen ganger før, fra bandet selv, var det største problemet.

På denne tiden var albumfrekvensen høy, med fem skiver på ti år, og således var det grunn til vag optimisme foran denne nye plata; at frontfigur og kaptein, Ben Bridwell (til å begynne med var de i praksis et énmannsband med innleide gjestemusikere), nå har brukt mer tid i studio.

foto

Presseskrivet som følger med plata er av den smått høytsvevende sorten, det blir vanligere og vanligere med slike. «På «Things Are Great» tar en mektig pakke med sanger lytteren med på en reise inn i og ut av smerte. Noen ganger føler du at du følger en søvngjenger som fomler gjennom de fem stadiene av sorg, til slutt våkner og ankommer, om ikke ved aksept, så til en slags modig leveranse», står det.

Intet mindre, altså! Nå hadde billige ordspill stått i tett kø om dette var et skikkelig mageplask av et album, men det er heldigvis ikke tilfelle, for det starter riktig så fjongt. Åpningssporet «Warning Signs» er et stykke regelrett storslått pop, som stiller seg elegant rygg mot rygg til det som fortsatt er deres beste øyeblikk, knallerten «The Funeral» fra debuten.

Et luftig sound, der Bridwells lyse og karakteristiske vokal manes frem av en catchy låt med lag på lag av gitarer. Merkelig at den ikke er valgt som singel, i en tid der hver skive ledsages av minst tre, fire digitale singler i forkant av albumslipp, men den er kanskje fin å ha i bakhånd. De tre singlene som har kommet ut er fine, de, men ingen av de er på dette nivået. Både «Crutch» og «Lights» er begge sterkt The Cure-aktige (sen åttitalls-Cure), men uten å nå opp til det de da må sammenlignes med.

Derfra og ut er det langt mellom de «modige leveransene» (for å bruke bandets egen terminologi). Nærmest er de på den War On Drugs-kvernende «Ice Night We’re Having», men heller ikke der når de opp mot referansene.

Dette er uansett en liten opptur fra forrige runde. Produksjonen er stor og fin, blant med hjelp fra sin gamle samarbeidspartner Jason Lytle (fra Grandaddy. Sjekk for øvrig ut han brillefine soloskive «Yours Truly, the Commuter» fra 2009!). Flere låter er minneverdige, og en solid pause for å ta samling i bånn har åpenbart hjulpet på.

Likevel sitter man igjen med en følelse at en femspors EP med de beste låtene hadde ettergitt et mye bedre og mer solid inntrykk. Adjektivet «modig» føles likevel ganske så langt unna det de selv lover. De 10 låtene, fordelt over drøye førti minutt, klarer rett og slett ikke å holde oppe interessen hele veien gjennom.

Band of Horses er jo helt på grensen til å kunne bære den litt tvilsomme tittelen «norgesvenn», og er et orkester som har fylt mangt et festivalområde i landet siden debuten. Det vil de sikkert være i stand til nå også, men man vil nok fortsatt stå der og nippe til ei øl og tanke at nå, nå må de faen meg spille den derre «The Funeral» snart. Slapp firer.